Kan du hjelpe meg å reflektere over denne situasjonen? etisk dilemma

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet som assistent i en barnehage, der kom jeg ofte opp i etiske dilemmaer. Vi hadde for eksempel en liten gutt på avdelingen. Han var tre år og ganske utagerende. En dag slo han meg i hodet etter at jeg måtte irettesette ham fordi han helte en kartong melk på gulvet. Når ettermiddagen kom gav jeg beskjed til foreldrene om situasjonen som oppstod. Moren ble veldig sint på gutten og kjeftet høylytt på ham. Jeg forsøkte å si at vi allerede hadde tatt den diskusjonen og at vi ar blitt ferdige med den. Gutten hadde bedt om unnskyldning og vi to hadde gjort opp. Moren mente at uansett måtte gutten bli straffet og sa at gutten ikke fikk lov til å se på barne tv resten av uka og at han ikke kom til å få noe lørdagsgodt på lørdag.

Gutten ble veldig fortvilet og begynte å gråte og da gikk de.

Jeg syntes morens reaksjon og straffen var mye sterkere enn hva gutten egentlig hadde gjort, og vi hadde jo gjort opp oss to i mellom, saken var ferdig og det var ikke et problem lenger.

 

To uker senere kastet den samme gutten en spade etter meg da jeg sa at han måtte rydde fordi vil skulle inn. Jeg satte meg ned og forklarte at alle måtte rydde og at hvis lekene lå ute på natten så kunne de ble ødelagt eller stjålet. Gutten svarte med å spytte etter meg. Til slutt gikk alt bra, gutten bestemte seg for å bli med å rydde og ba om unnskyldning for å ha kastet spaden og for å ha spyttet etter meg.

 

Da moren kom ble jeg veldig usikker på om jeg skulle fortelle om situasjonen som hadde oppstått eller om jeg skulle la være. Vi hadde jo gjort opp, så saken var ute av verden og jeg ville ikke at gutten skulle få mere straff for det han hadde gjort.

På den andre siden så skulle vi jo gi beskjed om noe spesielt hadde skjedd i løpet av dagen.

Jeg valgte å ikke si noe, for jeg følte at gutten hadde jo forstått at han hadde gjort noe galt.

[Anonym bruker]

Jeg hadde gjordt det samme som deg.

Kanskje ikke helt "korrekt", men jeg hadde ikke sagt noe.

Stakkars gutt!

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke sagt noe! Stakkars gutt, han har det nok ikke så greit hjemme. Det er jo som regel slik at barn kopierer sine foreldre, og det virker det som denne gutten gjør. Han blir møtt med sinne, straff og skjenn hjemme, og kopierer det med å gjør ugang i barnehagen.

 

Jeg ville heller tatt opp med ped leder om dere kan gjøre noe overfor foreldrene. En slags samtale med veileding eller noe. Der foreldrene kan få alternatvie metoder for å oppdra sønnen sin. Det er jo tydelig at de er litt på ville veier og at det påvirker sønnen negativt.

[Anonym bruker]

Eg ville gjort det samme som deg..... Så lenge dere hadde oppklart det mellom dere,så synst eg det var heilt greitt å ikkje sei i frå til foreldre.....

[Anonym bruker]

Nå må dere ikke syntes alt for synd på denne gutten altså, for han eksisterer ikke:) Jeg skriver en oppgave om etiske dilemmaer som jeg skal reflektere over. Så historien er fri fantasi fra mitt eget hode. Så da kan dere puste lettet ut:)

[Anonym bruker]

Da mine gikk i barnehage, så mente jeg at barnehagen fikk ta seg av reaksjoner på ting som skjedde i barnehagen med mine barn(og andre). For da blir reaksjonen direkte knyttet til handlingen, og er lettere å forstå for små barn. Jeg dro ikke inn straffereaksjoner hjemme for de tingene, for det har ikke noe formål.

 

Og det mener jeg fortsatt.

[Anonym bruker]

Synes ikke at enkelt situasjoner trenger å tas opp med foreldre, men hvis det er en trend så bør pedagogisk leder ta det opp i foreldresamtalen, eventuelt kalle inn foreldre til et møte.

Er det en trend bør feks PPT inn i bildet for å vurdere barnet, kansje BUP også, men nå er det ganske vanlig at enkelte barn er svært vanskelig i den alderen, de tester grenser, vedvarer det er det grunnlag for bekymring, kansje det kan være forhold hjemme eller andre ting som utløser det.

[Anonym bruker]

Hmmm.. Jeg regner jo med att datteren min på 3 gjør ting hun ikke skal/får lov til avogtil i bhg. Men de bruker jo aldri å si ifra om det til oss. har vertfall aldri hørt att hun har gjort/sagt "noe gale", men jeg er temmelig sikker på att hun gjør det:p for hun gjør det vertfall hjemme!

Var kun 1 gang vi fikk beskjed om att hun hadde bitt noen (da var hun 2 år..). Men ellers har vi ikke hørt noe.

Skal de i bhg virkelig si i fra (til foreldrene) hver eneste gang barnet gjør/sier noe "galt"?

 

Så til det som du lurte på Jeg hadde nok gjort det samme selv, etter den første reaksjonen til moren...

[Anonym bruker]

I bhg "min" hadde jeg faktisk en gutt - og mamma, akkurat som i casen din. Han var såpass utagerende at vi måtte holde ham fast på fanget for å få roet han, og da var det faktisk en gang han skallet til en i personalet. Han ble utredet av ppt, men han befant seg (dessverre) innenfor normalområdet - dog i ytterste grense. Dermed fikk han ingen ekstra hjelp, og mor konkluderte med at han bare var "full av pepp" og at bhg hadde begått et overtramp ved å i det hele tatt henvise til ppt.

 

Det sier seg kanskje selv at mor var en del av problemet her; hun gjorde som i ditt tenkte tilfelle - kjeftet og straffet for ting som hadde skjedd for mange timer siden og som var ute av verden for lengst for gutten. Det vi kom til enighet om var at alvorlige episoder gjennom dagen skulle noteres i en bok. Denne fikk da mor lese ved henting, men hun skulle ikke kjefte; hun var inneforstått med at bhg hadde ordnet opp der og da. Likevel var det viktig at hun var klar over hvordan dagene var i bhg, siden det var hyppige og alvorlige konflikter/episoder. Men å ta opp dette muntlig hver eneste dag i garderoben var ikke noe hyggelig - derav boken.

 

Jeg vet likevel at vi unnlot å skrive ned mye, nettopp av frykt for at mor, til tross for enighet om å la være, kom til å straffe barnet når han kom hjem.

Det spesielle her var vel at mor på den ene siden mente at det ikke var noe "galt" med hennes barn, og hadde piggene ute når bhg prøvde å hjelpe gutten. Samtidig var hun snar til å spørre hva som hadde skjedd denne dagen - hun forventet mao at det var episoder hver dag. Og i følge gutten selv, så var det mye kjefting hjemme...

 

Det jeg prøver å si er vel - jeg ville gjort som deg! )