Gå til innhold

En mnd siden MA, først nå klarer jeg skrive noe...


Novembernurkimagen<3

Anbefalte innlegg

Hei,

jeg mistet barnet vi gledet oss så grenseløst til i uke 11. Ingen forvarsel utover at jeg i ettertid tenker at symptomene på min graviditet nok avtok litt siste uka. Jeg fikk også diare, og følte på meg at kroppen min ville kvitte seg med noe. I ettertid har jordmor sagt at det er et vanlig forvarsel på fødsel. Vi fikk vite det på en ultralyd vi selv bestilte for å få skrytebilder til vi skulle samle familiene. Vi fikk se verdens fineste lille skapning, og ingen av oss hadde forstand til å se at hjertet ikke slo. Den ultralyden er det vakreste og vondeste jeg har opplevd. De siste ukene har vært tunge. Fortvilelse, selvklandring, tvangsgrubleri, redsel. Ut fra Kk med tre dagers sykemelding, et knust hjerte, og ti tusen spørsmål. Jeg har tatt imot hjelp der den har bydd seg både fra familie, venner og helsevesen. Kroppen min kom seg liksom aldri etter utskrapningen, svimmel, lett feber, smerter. Gikk til fastlege som ringte Kk som sa at det ikke forekom rester i livmor så tidlig i svangerskapet. Det viste seg å være statistikk de kunne ha dytta opp i rumpa si. For to uker siden fikk jeg rier og svære blødninger på jobb, rett til Kk og ny utskrapning. Legen kunne betrygge meg med at jeg ikke trengte ul etter inngrepet fordi "utskrapninger alltid går bra". Jeg tør ikke tro på noe og har bestilt privat undersøkelse med ul hos gynekolog for å forhåpentligvis få sove bedre om natten. Nå er jeg sliten, fremdeles lei meg, og redd og håpefull for en ny graviditet så snart som mulig. Har bedt om blodprøve hos fastlege (antistoffer mot fosfolipider) ettersom min mor har mistet mange ganger og fikk påvist blodpropp i morkaka når ho gikk med meg. Fastlegen har sagt at det ikke er noe som skal undersøkes før man har mista tre ganger på rad, habituell abort. Jeg skjønner at spontanabort er så vanlig at i de fleste tilfeller er det bare tilfeldig og dermed ikke grunn for å utrede. Men det må ha vært en mann (eller en kvinne som aldri har vært gravid) som har regna seg frem til den helsehjelps-modellen her (Etter tre ganger er det visstnok kun 1/3 sjangs for at det er helt tilfeldig dermed rasjonelt å utrede). Å miste et ønsket barn er en stor sorg uansett størrelse. Det må man ha respekt for. Jeg har bedt om en enkel blodprøve, ikke full utredning. Hvis jeg har blod som levrer seg for fort kan blodfortynnende under svangerskap gjøre at jeg slipper å miste to ganger til. Hvor er det i ligninga? Ganske sint for tiden. Og sliten. og trist. og ukonsentrert. Og opp og ned. Jeg håper vi blir raskt gravid igjen, at jeg klarer å glede meg og ikke er for redd, og at vi får et barn slik vi håper. Jeg lurer enda på noen ting og spør her i tilfelle noen har svar. Magen min vokste fort og var godt synlig ved 9u. Jordmor (jeg ba om å få komme til 16u kontroll selv om vi mista) mente at jeg nok hadde for mye forstervann. På ul så det ut som at det var plass til 4 der inne. Fosteret ble målt til 9+2, jeg var et sted mellom 10+2-11+0..så fosteret kan ikke ha krympet så mye at det noen gang fylte livmora. Vet noen noe om hva dette er/kommer av? Takknemlig for svar. Det har vært fint å kunne lese forum her midt i at livet har vært pyton.

Fortsetter under...

Hei, har ikke så mye jeg kan si i forhold til spørsmålene dine... Men jeg hadde en MA lik din for en uke siden... mitt fjerde barn, men så inderlig etterlengtet... Har det fryktelig vondt. Mistet i uke 10... men fosteret var ca 7 uker... Ville bare si at jeg forstår sorgen din, jeg har de samme ettersymptomene dine... Og sender deg en stor klem...

Så utrolig trist at du også måtte oppleve dette. Samtidig blir jeg glad hver gang jeg leser et innlegg der noen klarer å beskrive hvordan man føler det i tiden etter en abort, hvor vanskelig det egentlig er. For det er viktig å sette ord på det vonde som har hendt, slik at man kan få svar på alle spørsmålene man har, bearbeide det, og etter hvert legge det litt bak seg.

 

Jeg har erfart å bli tilbudt ultralydkontroll 14 dager etter utskrapningen, for å kontrollere at alle restene virkelig var borte fra livmoren min. I mitt tilfelle fikk jeg inntrykk av at dette var et rutinetilbud til kvinner som har gjennomgått en utskrapning. Forstår jeg historien din rett med at du først hadde en utskrapning kort tid etter at dere oppdaget MAen, og deretter en ny utskrapning fordi ikke alle restene var kommet ut? I så fall skjønner jeg godt at du fremdeles er nervøs for at ikke alle restene er borte (selv om alt nok er i den skjønneste orden). Ettersom dette gjør deg urolig, er det flott at du har tatt initiativ og har bestilt privat undersøkelse. (Jeg synes imidlertid at en henvisning er noe legen din burde ordnet for deg, du burde ikke måtte stresse med dette på egenhånd.)

 

Med tanke på blodprøven som skal kartlegge antistoffer mot fosfolipider - Hvis dette er en tilstand som ligger i familien din, og dette er noe som gjør deg urolig, så synes jeg at du skal kreve å få tatt denne blodprøven. Jeg er helt enig med deg, det er ikke full utredning du ber om, bare en blodprøve. Forklar legen din at du ønsker å få kartlagt dette før et eventuelt nytt svangerskap, og at det (dersom det er tilfellet) vil gjøre deg veldig nervøs å bli gravid på ny uten å få sjekket dette.

 

Selv om det virker vanskelig å akseptere, det er en god grunn til at man venter med utredning til etter 3 ufrivillige aborter. Utredningen er nemlig krevende og ubehagelig for kvinnen, og etter "kun" én ufrivillig abort, har du ikke økt risiko for at en abort gjentar seg i det påfølgende svangerskapet. Det går nok strålende i det neste svangerskapsforsøket! :)

 

Min erfaring er at svangerskapene aldri blir helt som før etter at man har opplevd en ufrivillig abort. Det er liksom ikke bare fryd og lykke, babytøy og barnevogner. Det er også redsel for at noe kan gå galt, selv om statistikken viser at de aller fleste kvinner opplever dette kun én gang.

 

Fint å høre at du har folk rundt deg som du kan prate med. De klarer nok ikke helt å sitte seg inn i situasjonen din, med mindre de har erfart det samme selv, men det er greit å "få det ut" likevel.

 

Er du i full jobb igjen nå? Og er dere klar for å prøve på ny?

Hei Erle79,

tusen takk for langt og godt svar :) Jeg ser fra profilen din at du har opplevd dette tre ganger, veldig leit å lese. Ser også at du har engasjert deg og gjort ditt for at det å miste er noe man kan snakke mer åpent om :) Når vi fikk vite at vi mista følte vi oss helt alene om det, ingen jevnaldrende vi visste om rundt oss hadde opplevd dette (trodde vi). Etter mye lesning ser jeg jo nå at mest trolig har det skjedd, men det snakkes ikke om. Da blir sorgen mer ensom. Man får høre mye rart "tenk på det litt som i gamledager, at det er ikke så nøye", til "vær glad for at du ikke mista seinere i svangerskapet"...omsorg kommer i mange former. De to månedene vi visste at vi ventet på barnet vårt er de lengste og mest intense i vårt liv, på en god måte. Jeg var lykkelig, kry, trøtt og kvalm og hele pakka...alt føltes helt rett og vi slapp gleden til med det samme. Badebalje, navn og faddere. Graviditeten var altoppslukende, og vi var helt i villrede når sentrumet i vårt univers ikke var lenger. Til tross for at vi fikk se det på storskjerm for første gang. La meg bare si at tapet var stort, til tross for at barnet målte skarve tre cm fra hode til rumpe. Det er nok vanskelig å leve seg inn i et slikt tap med mindre man har opplevd det. Og jeg håper at jeg aldri må oppleve det igjen. Du forstod handlingskjeden riktig. Gikk til fastlege et par uker etter første inngrep pga ymse symptomer, fastlegen tok det på alvor men lot seg betrygge av sykehuset som sa at det ikke var rester så tidlig. crp var fin. Ul er ikke prosedyre ved utskrapning på mitt sykehus fordi statistikken er god, man får det ved medisinsk abort. Symptomene roet seg og jeg tenkte at kroppen var ok, inntil jeg plutselig fikk intense kramper og blødninger på jobb og ble kjørt rett til kk av en kollega. Dette var 5u etter første utskrapning og kan ha kommet i forbindelse med sex dagen før og/eller menstruasjon. Jeg spurte om etterkontroll men fikk avslag. Orker ikke bruke energi på det, har bestilt en privat gynekolog som kan mye om spontanabort og har tidlig svangerskapsoppfølging. Jeg følte egentlig at livmor fylte seg mer og mer etter første gangen, måtte tisse ofte og hadde fremdeles litt babykul på magen. Sorry detaljer her, men kom store koaguler som jeg tenker at ikke kan ha kommet fra svangerskapet. I mitt worst case scenario hode har jeg kobla det til at kroppen min kanskje levrer blod fort. Dette er helt ut i natta og jeg har ikke kunnskaper til å vite det ;) Men når jeg spurte gynekologen på kk andre gangen fikk jeg liksom ikke noe svar på hva det kom av. Etter at ho hadde prøvd å overbevise meg om at det var en ny SA vel å merke, hvor blodprøve som viste hcg=0 hjalp meg greit ettersom jeg visste at en ny graviditet var umulig. Nå to uker etter andre utskrapning har jeg ingen blødninger, men lette smerter i livmor og eggstokker (forvirra av urolig mage), og jeg har en rar følelse av at livmor vokser litt igjen. Jeg vet jo ikke om min mor har antistoffer mot fosfolipider, bare at hun har hatt mange sa og blodpropp i morkake. Kanskje burde jeg finne ro i at mest sannsynlig var mitt tap tilfeldig. Men jeg har ikke akkurat fått økt tillit til helsevesenet av denne erfaringen. På Kk ble jeg veldig fint møtt som menneske, men begge ganger har det skjedd feil og rot. Første gangen ble vi igjen på sykehuset om natta fordi jeg var for utarma til å orke å reise hjem. Da ble jeg brått vekket for å få sprøyte pga blodtype rh-, den hadde de glemt og var rede til å sende meg hjem. Følgene av det hadde jo vært trøbbel i sikte dersom barnet jeg hadde i magen var rh+ (far er det). Huff, blir helt sliten av meg selv. Har vært så mye å styre med midt oppi sorgen som jeg egentlig ikke har krefter til. Jeg var sm 1u etter første inngrep, deretter jobb som jeg følte at det var på høy tid at jeg mestret men som var ganske vanskelig. sm 1 uke etter andre inngrep, har nå vært i jobb i en uke og i går ringte jeg legekontoret for å be om 20% sm i en periode for å lette trykket litt. Emosjonelt er jeg såpass samlet at det for det meste går greit nok, men ukonsentrert og gjør feil, veldig lite krefter. Jeg håper at ved å dele arbeidsuka inn i to så klarer jeg å være mer tilstede i arbeidet mitt, og ta bedre vare på meg selv. Vi er veldig klare for å prøve igjen og livredde for å prøve igjen ;) Det valget kom med en gang, jeg ser at det gjelder mange. Jeg måtte legge det litt til side fordi jeg kjente at jeg fokuserte på det for å slippe å oppleve sorgen hvis du skjønner. Det er viktig for meg å skille graviditetene, at sorgen og gleden ikke blir for blandet. Samboeren min kjente jo ikke graviditeten på kroppen og kan si "fortsette der vi slapp". For meg er det mer fysisk at det er to ulike barn. Redselen tenker jeg er der uansett hvor lenge vi venter. Vi prøver nok igjen etter første mens, ingen el enda. Jeg håper jeg blir gravid fort denne gangen også, og håper at jeg ikke kjøper angelsound og blir liggende i senga hele dagen ;p Jammen meg fortvilende å være maktesløs når det gjelder det man aller mest vil her i livet <3 Planlegger dere flere barn? Godt å lese at du har fått to :-)

Annonse

Min erfaring er at det er helt vanlig å ha merkelige menstruasjoner og uvanlige eggløsninger i tiden like etter en ufrivillig abort. Klumpete blod og smerter er i de fleste tilfeller bare en "vanlig" første-gang-etter-aborten-mens.

 

Jeg er også Rhesus negativ, med rhesus positiv mann. Takk og lov for at de har funnet opp anti-D sprøyten, så vi slipper å bekymre oss for det også!

 

Jeg og mannen min har vært så heldig å få to barn, to jenter. Det første svangerskapet mitt var helt normalt, og det var svangerskap nummer to også, helt til uke 13. Da opplevde jeg min første ufrivillige abort, en MA. Det slo ned som en bombe. Jeg følte det akkurat som deg, jeg trodde ikke at dette hendte særlig ofte (men har jo lært nå i etterkant at 1/5 svangerskap ender med ufrivillig abort.) Deretter hadde jeg to svangerskap, som begge endte med SA, i uke 9 og 8. Jeg er helt enig med deg, fosteret var bitte lite, og vi visste jo bare om graviditeten i noen uker, men for oss betydde det allverden. Sorgen var bunnløs. Det siste svangerskapet mitt gikk strålende, i likhet med det første. Vi fikk barn nummer to i fjor sommer. Nei, jeg og mannen min har valgt å ikke forsøke å få flere barn. Vi ønsket oss inderlig to, og det har vi heldigvis fått. Uten abortene hadde vi muligens forsøkt å få tre, men jeg orker ikke å vende tilbake til prøvingen og skuffelsene - tre aborter er nok! :)

 

Håper du og mannen din blir gravid igjen raskt - lykke til! :)

To jenter høres ganske så flott ut ;) forstår godt at de tre tapene har tatt på. Virkelig. Takk for lykkeønskninger! Jeg tester for eggløsning uten hell og lurer egentlig på om jeg burde glemme hele greia og la mensen komme når den gjør. Skal jo ikke prøve på første eggløsning uansett. Har bare behov for å se at kroppen funker, og liker dårlig smerter i livmor og eggstokker uten tegn til el. Godt å høre at det er vanlig med rot, så lenge rotet rydder seg selv skal jeg være fornøyd :) Og anti-D er jeg veldig takknemlig for ja. Skrekk og gru. Vet du forresten om komplikasjoner med rh-/+ kan inntreffe allerede i første svangerskap? God helg ønsker jeg deg og dine!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...