Trist

[Anonym bruker]

Hei

 

prøver å sette tankene på papir kanskje det hjelper litt. er en mor til 3 flotte gutter på 9,5 og 7 mnd skal begynne å jobbe om en uke og må si jeg gruer meg noe vakent. var å skulle bestille ny uniform på jobben for 3 uker siden og dr dit og var blid og fornøyd og snakket med kollegene mine , så kom sjefen og snakket med henne også å plutselig kommer hun å sier at hun ikke kan fortsette samme turnus som før jeg ble sykemeldt / permisjon (turnusen er egentlig tidlig -sent annevær dag , men fikk jobbe en uke sent en uke tid pga ei kollega som ikke klarte jobbe tidlig -sent, og jeg kunne heller ikke jobbe sånn pga mannen også jobber skift) og sa som sant var at da visste jeg ikke om jeg kunne fortsette å jobbe hos dem for da får vi det ikke til å gå opp.ja hun skulle se hva hun fikk gjort da men kunne ikke love noe... å kjenner at dette suger, synes virkelig dette er noe hun kunne informert meg om tidligere og ikke 3 uker før jeg begynner. og siden da så har jeg bare bekymra meg ,sovner greit om kvelden men når lille gutt våkner om natta så klarer jeg ikke sove igjen da blir jeg bare liggende å tenke,prøvd å kikkA etter andre jobber men di vokser ikke på trær dessverre.

 

en annen ting er hjemme.... er lei og tris og vil egentlig ikke leve mer , samboeren får gjennomgå om dagen kan man si, er sur og trist nesten hele tia. føles som jeg bare er sur mot han hele tiden , uansett hva han gjør og ikke gjør så er det galt, vet ikke hva jeg vil lenger.

 

det som irriterer meg mest er at han aldri kan ta ungene ut så jeg kunne fåttt litt tid for meg selv samtidig som jeg vet at ungene får litt etterlengtet tid med pappan, føles som det er jeg som gjør alt og orker ikke det mer. jeg som står opp både natt og morra får di to største avgårde leverer og henter handler og lager mat, foreldretimer barnehage og skole helsestasjons timer lege timer fotball treninger og kamper på dem begge samt drasse med seg lillegutt, føler at jeg hadde fått litt mere tid alene om vi ikke hadde bodd sammen, men der igjen er ikke bare bare å finne et sted å bo i nærheten av her vi bor.

 

vet seriøst ikke hva jeg skal gjøre føler meg helt elendig innvendig:(