Vi må ta farvel med lillebror i magen :(

[CottenCandy♥Butterscotch]

Vi var på ordinær ultralyd forrige fredag. Hadde gledet meg masse og var så spent på kjønnet siden vi har to jenter fra før. Det viste seg å være en gutt Men vi ble satt opp på en ekstra sjekk da jordmoren ikke fikk sjekket ur hjertet ordentlig. På denne nye sjekken konstanterte de en mulig hjertefeil og vi ble sendt til Rikshospitalet. Vi var der i går, og det ble en grusom opplevelse...

 

Lillebror har hypoplastisk venstre hjertekammersyndrom, dvs at venstre hjertekammer ikke utvikler seg og han har altså et halvt hjerte. Utsiktene hans er dårlige og han har små sjanser.

 

Det er så vondt å måtte ta farvel med han. Hverken jeg eller samboeren min orker eller klarer å gå igjennom det vi måtte ha i vente om vi skulle gi han den lille sjansen han har. Det innebærer altfor mye og vi må også tenke på de små vi allerede har.

Men allikevel. Jeg sitter med mange grusomme tanker, tenk om, hva hvis etc etc.... men til syvende og sist føles valget vårt som det rette for oss, selv om det er et grusomt valg.

 

Jeg gruer meg sånn til å måtte føde ham, er så vondt å kjenne på bevegelsene hans i magen og vite at han snart skal dø... dyp dyp sorg.

 

Måtte bare få ut litt, og kanskje noen her inne har lignende opplevelser de vil dele med meg.

 

All lykke fremover til dere! Håper alt går vel

[bibbi@]

Jeg føler så med deg...ord blir tomme. Jeg fødte selv ei lita jente i uke 19; hun hadde da vært død en ukes tid. Perioden før fødselen var den verste. Når man venter på noe sånn så er ingen timer gode. Legen skrev ut beroligende til meg dag to (modningstablettene skal gjerne virke ett par dager før fødselen settes i gang). Fødselen var tøff, men på samme tid så var det veldig godt å se henne, holde henne, og vite hva jeg hadde båret på i disse ukene. Jeg føler så utrolig med deg, og jeg ikke si annet enn at dette er knalltøft, og at du har en sår og også ganske ensom periode foran deg selv om du har familien rundt deg, men det går bedre med stund og tider...Bare gi deg selv tid nok. og ikke la andre bestemme hva som er nok tid. Prioriter å vær sammen med mennenser som skjønner at du bærer på en sorg, slik at du slipper å måtte unnskylde sorgen din for noen. Og med tid og stunder vil livet komme opp og gå igjen - bare ikke enda.... Stor klem fra meg, som etter å ha født to små engler nå håper på å kunne få en bebbis nr. 3 jeg også (jeg har også to jenter fra før). Jeg krysser fingrene for oss begge..

[nyrestein]

Det river meg i hjertet å lese hva du skriver. Jeg tror at det verste som kan oppleves, må være nettopp dette. Ord kan ikke dekke de følelsene som raser rundt i kroppen, sorgen og tapet.. Ønsker deg og familien din alt godt i disse dagene og i ukene og månedene som kommer.

 

Vi var gjennom det samme i fjor høst. Jeg fødte min sønn i uke 22 i september. Han hadde en alvorlig, sjelden feil i hjernen som oppstår pr 30 000 fødsel...(dvs 1-2 baby pr år i Norge!!!) - Livet er så urettferdig, jeg har ikke ord. Hva er oddsen for at noe sånt skal skje??

 

Da dette hendte så var datteren vår 3,5 år gammel. Hun hadde gledet seg masse til å bli storesøster til en lille gutt. Og det å måtte fortelle denne lille gledesfylte kroppen, at hun ikke skulle bli storesøster, var noe vi grudde oss masse til. Hun ble skikkelig lei seg... - Det var sterkt. Veldig sterkt! Vi gråt ilag alle tre. - Etter en samtale med sosionomen på sykehuset her, sa hun at; "Jammen... *** er faktisk storesøster, hun er bare storesøster til en gutt som ikke får leve, som hun ikke kan få med seg hjem"... - Denne samtalen ga oss en tankevekker, og vi pratet med jenta vår på nytt, og hun fikk faktisk et annet syn på dette med seg selv og den lillebroren hun hadde gledet seg så mye til. I hele denne prosessen så vi det som en selvfølge å involvere henne. Hun var også med på sykehuset noen dager etter fødsel for å si "farvel" til lillebror. Vi flott alenetid i sykehuskapellet med ham, han var da kledd i hvite klær og lå i en slags liten kiste. Vi la ned hvit rose og jenta vår ga ham en liten bamse.

 

Forøvrig tok vi også et møte med lederen på hennes avdeling i barnehagen og informerte dem om hva som hadde hendt. Dette for at de skulle kunne ta vare på datteren vår når hun vandret inn og ut av sorg og kanskje kunne få behov for ekstra voksenkontakt.

 

Hvor gamle er jentene dine?

 

Selve fødslene var ikke noe særlig. Det skjønner man. Men, personalet på sykehuset var fantastisk. Spesielt jordmødrene, følte vi ga oss god støtte og trygg hjelp i prosessen. Vi dro hjem samme dag, på kvelden. Datteren vår var da hos sine besteforeldre.

 

I ukene etterpå gikk jeg jevnlig til samtale hos sosionomen på sykehuset. Følte at det var litt greit. I tillegg hadde fastlegen skrevet ut beroligende til meg. Av og til trengte jeg det, andre ganger ikke.

 

Ta alt som nå kommer, i deres eget tempo. Ikke stress med å "fungere normalt" og å skynde seg tilbake til en normal hverdag med full jobb. Ta den tida du trenger. Var selv sykemeldt en stund, før jeg kom gradvis tilbake til jobb, med god oppfølging fra jobb i hele prosessen. Sett grenser og ikke slit deg ut med å være sosial når du ikke føler for det. "Skynd deg å gå sakte"... - skjønner?

 

Er gravid nå igjen. Om halvannen uke skal jeg ha keisersnitt. Denne gangen er det ei lita jente i magen og svangerskapet har gått "knirkefritt". Flere ultralyder og god oppfølging fra to jordmødre har vært positivt for meg. Jenta vår ser også nå frem til å få en lillesøster. Det tok lang tid før vi fortalte henne at "mamma har baby i magen".. og, hun har stilt en del spørsmål underveis om lillesøster kom til å dø.. Nå gleder hun seg veldig igjen.

 

Det er rart, hvordan man kan sette seg selv til side når man har barn fra før av.. Å se de lide, er det aller, aller tyngste, syns jeg.

 

Ønsker deg alt godt, og familien din, og kommer til å tenke på deg og det du skal gjennom. Hvis du ønsker, er det bare å ta kontakt/sende pm.

 

*god-klem*

 

 

 

[CottenCandy♥Butterscotch]

Tusen takk for fine svar

[krille]

Det gjør med så inderlig vondt å lese din historie.

Jeg måtte selv avbryte svangerskapet mitt i uke 20 den 11.september i år, akkurat 8 uker siden i dag.. Min lille gutt hadde anecephali, en slags ryggmargsbrokk i hodet som gjør at han ikke hadde noen mulighet til å leve utenfor magen. Inni magen levde han derimot godt, og vokste og bevegde seg "som normalt". Misdannelsen ble oppdaget på ordinær ultralyd i uke 19+4. Vi fikk selvfølgelig sjokk, og himmelen falt i hodet på oss..

Jeg fødte vår lille gutt, og jeg tror denne opplevelsen er viktig for bearbeidelsen og sorgen - selv om det er en umennelselig påkjenning. Jeg var sååå redd for hele denne opplevelsen, og gråt mye både før og under fødselen. Vi hadde fantastisk flinke og erfarne jordmødre sammen med oss under fødselen, og jeg er veldig glad for at vi aldri fikk spørsmål om å ha studenter med. Det var iallfall veldig viktig og riktig for oss at vi fikk mest mulig ro rundt oss, og det var kun en jordmor om gangen som vi forholdt oss til (men 2-3 skift pga vaktbytter). Jeg fikk to tabletter satt inn før fødselen kom ordentlig i gang. Når lillegutten kom ut måtte jeg ta i og presse et par ganger, men han var så liten/tynn at det ikke kjentes smertefullt - men jeg hylte av angst og sorg... Det var vondt, men ikke like fysisk vondt som en vanlig fødsel. Han var 220 gr og ca 20 cm.

 

Engelen vår sparket og bevegde seg inni magen helt til han kom ut.. Han lå på magen min til livet ebbet ut. Det kom små rykninger fra han i ca 1 time etter fødselen. For meg var det viktig å få holde og se han, og gi han all den varme og omsorg jeg kunne mens det enda var livstegn. Mannen min ønsket ikke å se han, men han var med hele tida og satt med ryggen til etter han var kommet ut. Vi har bilder av babyen som han kan se senere hvis han får lyst/behov for det.

 

Etter fødselen la vi gutten vår i en liten kiste, og han blir gravlagt på en minnelund. Vi ønsker ikke å ha en grav, men vil gå videre uten å dyrke denne sorgen i all fremtid.

 

Dette har vært de 8 verste ukene i mitt liv.. Trodde ikke det gikk an å gråte uten stopp i timesvis, at jeg kunne ha en slik sorg over et ufødt barn.. Det er så vondt!

 

Ønsker dere lykke til med alt dere må gjennom. Det er ikke lett, men man må bare komme gjennom det.. Og sorgen sitter som en klo om hjertet, selv om de sier at tiden leger alle sår - jeg tror det tar laaang tid før vi kommer helt over det (særlig mammaer som har kjent alt på kroppen). Vær god mot hverandre, snakk sammen og hold rundt hverandre. For oss har humor/galgenhumor vært viktig, vi både gråter og flirer sammen.

 

Jeg har to barn fra før på 5 og 14 år. Vi har snakket og grått sammen, forklart og snakket og grått enda mer.. De fikk ikke se babyen etter fødselen, han hadde mangler i hodet som ga han et unormalt utseende. Men de har sett bilde av hånden hans og avtrykk av hender og føtter som de tok på fødeavdelinga. Også rømte vi på ferie to uker etter fødselen, helt spontant. Dette gjorde vi fordi jeg følte jeg ikke klarte å gå ut fordi jeg hele tida møtte folk som viste sympati og medfølelse, og vi trengte tid sammen som en familie. Jeg klarer enda ikke holde tårene tilbake når jeg får spørsmål hvor magen har blitt av..

 

Håper det går bra med dere, masse lykke til! Stor klem..