Fødselshistorie etter igangsetting (laaaaaaang)

[2 Mini oss]

Møtte opp på føden kl 09.00 11dager over termin for igangsetting.

Ble lagt til ctg registrering (sparke og hjertetest samt rietest om man har det) i ca en halvtime. Alt stod bra til med babyen. Kom inn på et pasientrom kl 09.45, hvor legen og jordmor satte modningsgel på meg beregnet for folk som har tatt keisersnitt tidligere, da denne typen er mildere, og minsker sjansen for stormrier. Ble etter dette lagt til nye ctg måling i en time. Jeg kjente med en gang litt murringer, men dette slo ikke ut på testen. Så jordmor kom inn og sa at de ikke kom til å sette noen ny gel før etter 24 timer. Jeg så for meg at denne igangsettingen ville komme til å ta lang tid. Så mannen og jeg kjøpte oss litt godis og satte oss ned å så på tv og slappet av.

 

Ca kl 13.00 begynnte jeg å få regelmessige menssmerter som jeg kaldte det. De ble vondere og vondere, og jeg ringte på jordmor. Ble lagt til ny ctg registrering, som viste at det var aktivitet, og sterke kynnere. Og hadde 2cm åpning.

Kl 15.00 var det vaktskifte, og vi fikk beskjed om at vi burde spise, da en fødsel krever 7000 kalorier av kvinnen. De anbefalte meg også å gå i trapper. Vi tok heisen ned til sykehuskiosken, og mannen bestillte seg mat. Jeg måtte sette meg mens han stod i kø, og sa tilslutt at jeg måtte gå opp imens, da jeg syntes det var ukomfertabelt med masse fremmede mennesker rundt meg mens jeg hadde smerter, og var ihvertfall ikke interressert i å møte noen jeg kjente. Trasket opp på rommet igjen, og da sa det PANG! Jeg hang gråtende over en stol, mens jeg dro i alarmen. Jordmor kom inn, og sa at jeg kunne få et føderom. Takket ja til dette, og prøvde å ringe sambo for å si at nå måtte han komme. Men tlf hans var slått av. Da han kom opp med maten sin ca 10min etter, fikk han litt av et sjokk da han hørte og så meg hylende av smerte. Vi fikk vagget oss bort til føderommet kl 16.00 med et par riepauser. Det var helt grusomt. Ble sjekket for åpning, og jeg hadde 4cm.

Jeg får raskt lystgass, og syntes det hjalp bittelitt, men ble helt fjern og rar, og kastet den veggemellom hver gang riene nådde toppen, for da var det så sykt vondt at jeg bare vrei meg i smerte og hylte! Jeg klarte ikke puste ned i magen, men holdt pusten under riene pga smertene, så babyen fik ikke nok oksygen, og jeg hørte hele tiden jordmødrene diskuterte ks. Når jeg virkelig konsentrerte meg og pustet godt ned i magen, gikk hjertelyden opp igjen, heldigvis. Jeg ville ikke ha ks denne gangen også. Jeg hyler etter epidural, og jordmor ringer legen og gjør klar sprøyten. Legen bruker en hel evighet, og jeg blir ekstremt forbanna, og maser etter hvor hun blir av. Jeg hører hun ikke er opptatt med noe, og jeg blir bare mer forbanna og oppgitt. Jeg følte de ikke ville gi meg sprøyta, og at det var derfor hun aldri kom. Jeg ropte jeg klarer ikke mer, og ring den legen om hverandre. Jeg kjefta og smelte, og følte meg lurt. Hjertelyden til babyen var lenge kritisk, jeg taklet virkelig ikke disse smertene, det var for mye for meg, og de kom så tett! kl 17.15 kom endelig legen!!!! Kl 17.22 setter hun lokabedøvelse og epidural i ryggen mens jeg hyler og puster meg igjennom riene inn i armene på ei jordmor. Jeg ga alt for å få epiduralen og satt stille og pustet for babyen. ca 20min etter kl 17.45 begynner epiduralen å virke. Riene var fortsatt vonde, men ikke på langt nær slik de hadde hvert tidligere. Men jeg skreik meg fortsatt igjennom dem, og brukte lystgass.

kl 18.15 begynnte jeg å kjenne et trykk mot rumpa i hver rie. Og ble sjekket for åpning kl18.35, da hadde jeg 9 cm.

Lå med pressrier en stund, før jeg sa at nå må jeg presse. SÅ ca kl 18.50-19.00 begynnte jeg å presse. Hjertelyden var lav, så rommet var fullt av leger og jordmødre.

De kikket på hverandre og vurderte stadig keisersnitt. Men jeg ville ikke, og begynnte å presse. Jeg kjente at jeg måtte bæsje også, og presset derfor ikke riktig. Helt teit, men syntes det var flaut. Legen dro frem en tang, og prøvde å feste dette rundt hodet til lillegutt, og når jeg så den (min største frykt) ristet jeg på hodet og tenkte, dette skal jeg klare selv! Til min glede klarte hun ikke å få festet tanga, og tok den ut, og begynnte å fikle med vakum. Imellomtiden presset jeg av all min makt. Og jeg kjente det funket. Legen fikk såvidt festet vakuum, men heller ikke dette ble satt riktig, men det trengte det visst ikke heller, for jeg ga alt, og hørte samboeren min rope, nå kommer han! Presset hardt, og kl 19.11 kom verdens herligste lille gutt!

Han var helt slapp, så de klippet navelstrengen og tok han med seg ut. Men allerede på vei ut begynnte han å gråte, så de kom fort inn igjen med han, og la han på brystet mitt mens jeg ble sydd. Jeg hadde revnet bittelitt, og legen hadde klipt meg. Jeg syntes ikke pressingen eller det idet babyen kom ut var noe særlig vondt, jeg kan ihvertfall ikke huske det som vondt, bare en lettelse å være i mål og at alt gikk bra med lillegutt! Tror jeg hadde ca 7 press før han var ute, og han var ganske høyt i bekkenet idet jeg begynnte å presse. Så nå to dager etter sitter jeg her og er kjempestøl i armene etter å ha dratt i noen armstøtter under pressingen.

 

Fantastisk å være i mål, og fantastisk å endelig ha gutten min hos meg!

Han var 3730g, 50cm lang og 36 rundt hodet.

 

[katta76.med 2 store og 2 små.]

Gratulerer så masse:) Så flink du var;)

Nesten samme måla som jenta mi:) Hun var 3886, 50 lang og 36 i hodet:) Kos dere. Klem

[vi3]

Så flink du har vært å beskrive din historie, ble tøff lesning.

 

Jeg må si som nevnt ovenfor- så utrolig tøff du har vært!!

 

Gratulerer så mye med gutten din )

[2 Mini oss]

Tusen takk for det Det var virkelig en sterk opplevelse, men alt endte godt, og det er kun det som teller, selv om det var grusomt der og da. Tenker at jeg var heldig som hadde en så rask fødsel