Blir så irritert!!!

[Anonym bruker]

Over folks uvitenhet.... Idag traff jeg og kona mi (jeg er også kone btw) på naboen. Og han drista seg til å spørre "hvem er mammaen?" Hva er det for et spørsmål? Han vet godt at vi er gift og at ungen er kommet til etter giftemålet. Jeg har full forståelse for folks både nysgjerrighet og uvitenhet. Men når ungen er i armene våre kunne jeg ønske de viste mer respekt, barnet begynner tross alt å forstå hva folk sier. "ja så dere vet ikke hvem pappaen er"? fortsatte han. Argh!!

 

Jeg er glad folk spør, fordi kunnskap er eneste måte å drepe fordommer på. Men jeg reagerer på at de spør foran ungen vår

 

Andre erfaringer som kan sympatisere med meg?

[Anonym bruker]

Folk flest er jo ignorante....hva svarte dere da?

[Anonym bruker]

æsj, vi er jo ikke akkuratt raske i kjeften. Svarte hvem som hadde født henne, og lurt på om det var det han mente. Så fortalte vi litt om prosessen, og det at norge bistår fordi det er en rettighet vi har. Folk flest føler jeg tror fortsatt at hemmlighold i Danmark er eneste måten å få barn på.

 

Men men. Vi som foreldre må lære oss å svare bedre tror jeg. Og rett og slett ikke svare på hvem som har født barnet. Det har de ingenting med, og bør være irrellevant for annet enn å stille nysgjerrigheten.

[Anonym bruker]

De fleste vi snakker med sier jo bare: Å ja, jøss...kan man gjøre det i Norge også.

Tror mange synes det er "rart" de fleste vet jo ikke noe om det, men folk kan jo ordlegge seg litt bedre.

[valkyrien]

Jeg har flere lesbiske venner, så jeg er ikke homofob av noe slag, men jeg kunne nok funnet på å spørre om hvem som var moren. Da hadde jeg ment hvem som har født, og det hadde ikke vært galt ment på noe vis...

 

Pappakommentaren synes jeg var usmakelig...

[flamingo]

tror ikke naboen mente noe vondt..sikkert nysgjerrighet bare..jeg hadde svarte "vi er foreldre begge to" med et smill..mer trenger han ikke å vite

[Hanaomi]

Men en av dere har vel hatt stor mage i ganske lang tid? Tenker at naboen sikkert burde fått med seg det... Jeg skal bli mamma sammen med kona mi og jeg er gravid. Vi har kun fått positive tilbakemeldinger - og jeg mener, det er jo innlysende hvem som er gravid av oss to!

 

Mange spør, fordi de er usikre på hele prosessen, og man luker fort ut de som spør fordi de er nysgjerrige, og de som gjør det av genuin interesse. I tillegg er det en hel haug som ikke lurer på noen ting i det hele tatt, som tar det som verdens største selvfølgelighet at vi skal bli foreldre.

 

Vi har valgt å svare så godt som. Ikke alle trenger eller får alle detaljer, rett og slett fordi de ikke har noe med det. De som kommer til å omgås oss og ungen fremover (nærmeste omgangskrets) har fått vite mer.

 

Tenker at ingen lurte på åssen mamma lagde meg (med pappa), men at jeg tross alt er i en situasjon hvor - på den ene siden ingen har noe med hvordan jeg har lagd mitt barn - men på den annen side er det jo innlysende at jeg og min kone ikke har klart dette selv, og at vi dermed er i en situasjon hvor vi kan forvente at andre vil lure, av ulike årsaker.

 

Vi har ikke noe å skjule, og har valgt å være passe åpen om dette fra starten til de vi mener det måtte angå.

 

Jeg tror vi bare må innse at andre generelt har utrolig lite peiling....

[AnitaLilja]

Helt enig i at kunnskap er eneste måten å drepe fordommer på, og kjenner på en måte litt igjen problemstillingen! Da jeg fortalte noen nære venninner av meg at jeg og forloveden min har planlagt å få baby i lag, reagerte de fleste med å spørre fordi de var glade på våre vegne og bare ville øke forståelsen sin for det, siden de kommer til å være mye med oss og da barnet når den tid kommer, men ene venninna mi reagerte på en slik måte (litt som naboen din) og ga tydelig uttrykk for at hun virkelig ikke skjønte det her. "Jamen kan dere få hjelp her i Norge da? Gjør man virkelig sånt her? Kunne dere ikke heller bare stikki på byen og hatt sex med en tilfeldig mann? Det er jo kun en av dere som kan bli mamma'n uansett"

 

I grunn tenker jeg at hun ikke mente noe vondt med det, men veldig unødvendig var det nå allikevel. Heldigvis er jeg såpass åpen om dette med vennene mine, og kunne forklare henne alt, og tar meg ikke så veldig nær av sånt, men kjente allikevel at det stakk litt. Hadde jeg fått et slikt spørsmål som du foran barnet mitt hadde jeg nok fått en reaksjon inni meg, for jeg er heller ikke slik som klarer å svare på sekundet. Jeg prøver nå å leve i håpet om at dette er noe som blir mer og mer opplyst fremover, og at det snart er nok kunnskap om sånt blant folk flest til at det blir færre og færre slike situasjoner som dette. For selv om det kanskje ikke er vondt ment så kan det bli veldig ubehagelig.