Lange dager, tunge tanker. Depresjon?

[Anonym bruker]

Jeg er over halvveis i svangerskapet og er sykemeldt pga ekstrem kvalme. Jeg føler meg totalt innesperret innenfor husets fire vegger, all bevegelse vekk fra toalettet skremmer meg. Jeg vil da ikke kaste opp i en stor forsamling?!

 

Problemer er ikke nødvendigvis at jeg ikke kommer meg ut, men at jeg ikke har noen som kommer innom meg eller som ringer meg. Jeg har hatt mange bekjente på jobb, men bekjente er jo ikke det samme som venner som bryr seg... (Jeg har bare bodd her i litt over et år)

 

Jeg sitter alene fra tidlig morgen til samboer kommer hjem i halv åtte tiden på kvelden. Jeg sliter med søvn, så å sove bort dagen er vanskelig. Jeg har problemer med å få i meg mat.

 

Alt virker håpløst. Tankene blir bare tyngere og tyngere og jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut.. Jeg har ingen glede av svangerskapet så langt. Tiltross for å ha sett den lille på ultralyd, så bryr jeg meg ikke. Jeg har alltid sett for meg at dette ville bli en lykkelig tid, men nå vil jeg bare ha livet mitt tilbake! Dagene er så lange og trauste. Jeg har tidligere hatt depresjonssymptomer pga en vanskelig arb.situasjon. Men jeg tenkte: Når jeg er kvitt arbeidet, er jeg kvitt depresjonen. Men kanskje ikke? Bør jeg snakke med noen, evnt. hvem?

 

Takknemlig for svar

 

 

[Anonym bruker]

jeg kjenner meg SÅÅ mye igjenn i innlegget ditt.. en blir liksom så isolert. men for min del ble det heldigvis lit bedre når kvelmen forsvant litt.. hvor langt er du på vei? min kvalme forsvant i uke 17\18 er nå i uke 23 og har det såå mye bedre. men har fremdeles dager hvor alt føles kjipt og trist. gråter uten grunn. det beste er vel å ta det opp med lege eller jordmor- men må innrømme at jeg ikke har tatt det steget selv enda.

masse lykke til- håper du får det bedre- klem:)

[Anonym bruker]

Takk for svar Det verste er å føle seg isolert. En tur på butikken er liksom utelukket pga lukter og ekle matvarer. Jeg er i uke 22, og kvalmen var borte ca en uke, men kom stormende tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til, føler jeg bare støver bort, hjernen virker ikke, jeg orker ingenting. Hvis jeg tar en dusj føler jeg meg nesten som en verdensmester!

 

Jeg tror jeg skal nevne dette for legen på fredag. Gjør det du å? Jeg prøver å formulere meg i hodet mitt.. hva skal jeg si? Hittill har jeg komme til.. Hei lege, dette suger.

[gullimagen]

nei, det er ikke lett! jeg tror jeg ville sagt akkuratt det du skriver her. at du føler deg isolert, alene at du rett og slett ikke fungerer og klarer å glede deg over dette svangerskapet. at bare å klare å ta en dusj er et ork.. håper kvalmen gir seg, men det er jo flere som har blitt bedre av forskjellige medisiner mot kvalme. kansje det er noe for deg? at det kan lette hverdagen din litt? merker selv at det å komme seg ut, selv om det er alene hjelper. en tur på et kjøpesenter å kikke på julepresanger, en tur på babybutikker. rett å slett bare å å slippe å sitte hjemme forran tven alene med bøtta ved siden av.

bare fortell legen akkuratt hvordan du har det. å ikke vær redd for å knekke sammen, det har legen sett MANGE ganger før.

[Anonym bruker]

Ok, må skrive stikkord.. eller så blir jeg bare å si: "Joda, det går greit...". Jeg blir så veldig sentimental hvis jeg først skal legge ut om hvordan jeg har det. Bare samboeren min spør meg hvordan jeg føler meg så kommer tårene, og halve sannheten. Men det er vel som du sier.. at legen har sett slikt før Men lurer på hva hun kan gjøre med det...?

 

Har prøvd flere ulike medisiner uten annen effekt enn hjertebank og ekstra døsighet. Går på en type nå, men den hjelper egentlig lite. Du er heldig som kommer deg ut og at du klarer å se i butikker, her har alle julegaver blitt bestilt på nett.

[gullimagen]

men det er kansje bra at du blir sentimental, da forstå legen hvor alvorlig det er. vet jo egentlig ikke konkret HVA hun kan gjøre..- men tipper du får litt ekstra oppfølging og mulig at du får snakket med noen som kan hjelpe videre. mulig du får prøve andre medisiner ettersom legen ser at du ikke har det bra.

 

å jeg har forstått det slik på andre at om man er deprimert i svangerskapet er det større mulighet for å få fødselsdepresjon itillegg. om du forteller legen hvordan du har det nå, vil hun sikkert også være litt obs på dette når babyen kommer.

 

vet samboeren din hvordan du har det? og for meg hjalp det også veldig på at mamma kom å besøkte meg

[Anonym bruker]

Av en eller annen grunn er jeg redd for mer oppfølging, rett og slett fordi jeg sliter med å komme meg ut av huset pga kvalmen. Bare det å dra til legen er jo risikosport med spypose og div!

 

Men det er nok greit at legen er obs på det i etterkant av fødsel. Håper virkelig jeg klarer å glede meg snart og når babyen kommer. Fornuften min sier jo at dette er en spennende tid og sånne ting, men hjertet og følelsene mine er tomme. Fikk nettopp en sprudlene melding fra søsteren min som spør om hvordan lille har det i magen. Merker at jeg blir sur og lei meg og ikke orker å svare.

 

Samboer vet at jeg er sliten. Han ser det på meg, men han er borte såpass mye i løpet av dagene at han går glipp av hvor ille det er. Jeg har fortalt han at jeg er lei og ikke vil mer. Tror han forstår, for hvem ville ikke vært det om de kastet opp hver dag. Men jeg klarer liksom ikke si til han at jeg ikke har NOE glede rundt den lille i magen.. Det føles som et svik. .. Jeg skjemmes jo!

 

Godt tips med mamma Jeg vil ikke ha henne hit (det blir så trangt), men kanskje jeg skulle ha reist hjem. Jeg får snakke med legen om evt. lang sykemelding. Hittil har jeg bare hatt 2-3 uker om gangen.

[gullimagen]

man kan ikke gjøre noe med følelsene sine. men avogtil hjelper det å få alle følelser ut! få lette litt på byrden. når jeg var på "bunn" skrev jeg et laaaangt brev til kjæresten om hvordan jeg følte det- (at jeg ikke hadde det bra, følte meg isolert å at jeg syns det var vanskelig å snakke med han om det.) å jeg trodde han forsto hvordan jeg hadde det, men det var når han leste brevet at han VIRKELIG forsto hva jeg gikk å tenkte på. han begynte å "ta seg mer av meg", viste mer omsorg når han bare forsto dette. brevet la jeg foresten på badet en morgen han skulle på jobb og jeg lå å sov slik at jeg slapp å være der når han leste det..

 

kansje du skulle reist hjem en tur ja. fått litt pleie og omsorg av moren din:) kan hjelpe å komme seg litt bort fra de vanlige omgivelsene:)

[Anonym bruker]

Problemet mitt er at samboeren min allerede gjør alt for meg. Han har en viktig sjefsjobb og jeg ser at han er sliten på kveldene. (Dessuten har han gått ned 15 kg siden jeg ble gravid!) Telefonen ringer etter jobb (etter halv åtte!) og da rydder han kjøkkenet og lager mat mens han svarer på jobbtelefonen. Jeg er redd for hvordan han vil takle å vite at jeg er helt på bunn... for samvittigheten hans er så stor. Men å skjule det for den som skal være din nærmeste? Ja.. det virker feil det å. Får tenke på det. Lurt med brev

 

Takk for at du har svart så godt

 

 

[gullimagen]

ikke kjekt å ha det slik jaffal. ta en prat med legen din om du klarer:) lykke til videre, håper du slipper kvalmen snart, og at ting kan bli litt bedre for deg:)