Liten dramatisk skuespillerbaby? 4,5mnd

[Snart mamma <3]

Jeg har mistenkt at lillegull ofte legger på litt ekstra når han sier fra, og i det siste har jeg også fått flere kommentarer på det fra andre. Dersom han kjeder seg/ vil ha oppmerksomhet er det ikke snakk om sutring, men.nå går han rett fra å være fornøyd til direkte hylskrik. Dette gjelder alt han ikke er fornøyd med, men med en gang jeg tar han opp smiler han fornøyd. Han har hatt en del vondt tidligere (kiss og refluks som er behandlet nå, så han har ikke vondt lenger), og har vært vant til at jeg er.der på første tegn til misnøye. Men jeg trodde virkelig ikke de begynte sånn så tidlig? Andre med erfaringer/tips til å komme tilbake til normalen?

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Når ungene er vant til at noe er på en bestemt måte, så tror jeg nok de lett kan forvente at det skal fortsette. Men tror ikke han "legger på" som et skuespill, men heller fordi du ikke reagerer så fort som du gjorde før han fikk behandling, og det er jo den reaksjonen han er vant til, at du er der så fort han har det fælt av en grunn, han forstår jo ikke dette med at han klarer seg med litt venting nå som smerter ol er borte

[Gjest Madolyn & Muffin]

Det kan også ha med babyens personlighet å gjøre; de to tantungene mine kunne jeg gjøre nesten som jeg ville med

 

Men min egen sønn; vel her illskriker gutten seg mørkerød i ansiktet om han legges ned, og heller vil sitte på armen. F eks når vi er på babysvømming, så kan enkelte bare tulle babyen inn i et håndkle og legge de ned mens de kler på seg selv, mens Muffin hyler som en stukken gris om jeg legger ham ned på akkurat samme måten hehe..

 

Så det KAN hende at du rett og slett har fått en baby som vet hva han vil

[gulda]

Min har lenge, sikkert fra han var 2-3 måneder, brukt gråt og sutring bevisst. Han sutrer litt, ser an situasjonen, sutrermer hvis noe ikke skjer, og hyler så hvis han ike er fornøyd. Tenker ikke på at det er noe tilgjort, men rett og slett en sosial modning hvor de forstår mer av kommunikasjon.

 

Så jeg tenker at det er det det er for din: han kommuniserer at han f.eks vil ha selskap, og det er hans måte (kanskje fordi han er vant til å gråte pga vondt).

 

De er så små enda, så jeg tenker iallefall at vil han ha nærhet, så skal han få nærhet!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Tror det er helt normalt. Begge mine barn har vært slik, spesielt nr. 1 hun var tidlig ute. Hun var skeptisk til fremmede fra nesten nyfødt stadiet. Hylgråt når noen andre enn meg eller pappan bar henne, også ble det tyst så fort hun kom til en av oss. Hun kunne vi heller aldri legge ifra oss på gulvet uten at det ble sutring. Vi måtte sitte ved siden av henne konstant eller bære henne. Så jeg holdt på å gå på veggene ilang tid. Kunne ikke gjøre noe uten at det var sutring rundt meg, og sove skulle hun slettes ikke gjøre på dagtid.

Men det er kanskje mer normalt at de blir sånn rundt 6-8 mnd alder. Kan bare være at det er en del av personligheten. Babyer bruker jo stemmen sin for å få det slik de vil, uten at det betyr at de spiller skuespill. Babyer krever oppmerksomhet fordi de trenger det. De har behov for å være sosiale, andre kanskje litt i overkant Ville ikke oversett en så liten baby ihvetfall

 

Tror bare du skal gi han den oppmerksomheten han trenger. Det meste er periodevis. Og mange babyer blir sure og frustrerte i den alderen der fordi de ikke får til ting. Eks: ikke får til å snu seg rundt når de har lyst eller holde hodet lenge nok oppe, eller de kommer seg rett og slett ikke fremover.