Da har jeg møtt veggen...

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

..og jeg må skrive om det her inne, for jeg har ingen andre enn samboeren min å snakke med. Alle de vennene jeg hadde før jeg ble gravid, forsvant etter at jeg ble gravid. Jeg kan ikke snakke med min far for han er en person som syns det er vanskelig å snakke om vanskelige ting, og derfor ikke helt vet hva han skal si.. Min mor kuttet jeg kontakten med når småen ble født fordi hun har mishandlet meg verbalt hele oppveksten, og jeg ønsker ikke at jenten min skal gå igjennom det samme.. jeg har prøvd så utrooooolig mange ganger å fortelle henne hvordan jeg har hatt det, og hva hun har gjort - men hun NEKTER å høre.. hun har alltid rett, og hun gjør aldri noe galt.. hun ble selv mishandlet av sin far under sin oppvekst. Min storesøster kan jeg heller ikke stole på, hun forteller alt til alle, selvom jeg ber henne om ikke å gjøre det... Jeg gikk til psykolog før fødselen fordi jeg trodde jeg kom til å få en depresjon (noe jeg nok allerede hadde), men jeg trodde jeg skulle klare å komme meg igjennom det. Jeg nektet å reise på besøk eller å snakke med alle(både min familie+sambo sin) de siste 3 mnd av svangerskapet fordi jeg rett og slett ikke orket alt maset.

 

Jeg kunne ikke hatt en bedre fødsel, og jeg kunne født annenhver dag om jeg fikk den samme opplevelsen - men jeg følte absolutt ingenting når jenten min ble lagt på brystet... jeg har slitt med så utrolig dårlig samvittighet fordi jeg ikke føler den forelskelsen som alle snakker om.. jeg syns ikke det er fantastisk å være mor, men jeg ELSKER den lille vakre jenten min!! Jeg har vært med hun siden dag 1, det lengste jeg har vært vekke fra henne er maks 4 timer, da jeg skulle til frisøren. Den eneste jeg stoler på til å ta seg av henne er sambo, og ingen andre..

 

De to første ukene var helt fantastisk, men etter det har hun vært en kamp. Hun har slitt med å finne søvnen sin, hun har slitt med luftproblemer, og fra hun var 2,5-4 mnd sov hun maks 2 lurer hver dag, fordi jeg ikke klarte å få henne til å sove. Jeg gikk rundt med henne hele dagen fordi hun HATET vognen, prøvde å vugge henne i søvn - men hun var såpass overtrøtt at hun ikke greide å roe seg...

Og når hun endelig klarte det, lå jeg langflat på sofaen og håpte hun skulle sove 1 time...

Hun sover hele natten bortsett fra når hun skal ha mat. Hun spiser vel egentlig i søvne, og om hun våkner sovner hun iløpet av 2 min, så jeg er utrolig glad for det! Jeg fortalte endelig hs for 1 1/2 uke siden hvordan jeg har det, at jeg sliter mye mtp alt jeg har opplevd med min mor, og jeg gren til henne.. hun anbefalte at jeg gikk til legen min og fikk en henvisning til en psykolog. Jeg satt inne hos legen min i 1 time og prøvde å forklare han hvordan jeg hadde det, men det eneste han sa var at dette kom til å gå over med tiden, og at når min mor kom og ba om tilgivelse, så måtte jeg gi henne det. Han ville ikke at jeg skulle gå å snakke med de som hs anbefalte, for det var jeg ikke deprimert nok til. Jeg måtte sitte der inne og fortelle han gang på gang at jeg måtte få snakke med noen for å sortere tankene mine, for jeg ligger våken 3-4 timer hver kveld og får ikke sove..jeg går gjennom hele dagen uten glede, bortsett fra noe jenten min smiler og er glad!

 

Igår møtte jeg veggen.. første luren hennes brukte jeg 1 1/2 time på å få henne til å sove.. vi var hos svigermor hele formiddagen, og siden det hadde vært ulykke på veien hjem, satt jeg i bilen i kø 1 1/2 time og hørte på at hun gråt.. vi kom hjem og hun hadde ikke sovet på 4 timer, og det var 1 time til hun skulle legge seg..da brøt jeg fullstendig sammen og hylgren foran henne. Sambo kom hjem og tok over, og jeg fikk verdens dårligste samvittighet fordi jeg ikke klarte å holde masken til hun var sovnet. Før jeg sovnet lovde jeg meg selv at jeg skulle leke og kose meg skikkelig med småen i hele dag, men da hun ikke ville sove idag tidlig heller, begynte jeg å hylgrine igjen.. jeg orker ikke å trøste henne når hun gråter, men jeg klarer ikke å høre på at hun gråter heller..

Jeg skal på hs på mandag, og da har jeg tenkt å fortelle hvordan jeg virkelig har det.. jeg gruer meg helt enormt til å gå til legen min nok engang, men heldigvis har jeg vedens beste kjæreste som har lovet meg å være med og fortelle legen hvordan det er, for jeg orker ikke å ta den kampen med han..

 

Syns det er utrolig vanskelig å ha det som jeg har, for jeg har alltid vært i godt humør, og vært en gledesspreder - sålenge jeg ikke har bodd under samme tak med min mor. Jeg føler at jeg har gått på reservetanken min i flere mnd, og jeg tror småen er iferd med å få sin 4 tann nede(derfor hun er grinete og litt vanskelig), og at det er dette som på en måte var siste dråpe for min del..

 

Huff, dette var utrolig langt, men det er deilig å få det ut! Nå skal jeg gå en laang tur i finværet før hun blir grinete, og håpe på at hun sovner:)

[Bad habits har tre små]

Stakkars, kjære, vakre deg.

 

Jeg gir deg herved verdens største klem fordi du er så flink. Fordi du tør fortelle. Vi er mange her inne som har kjent på akkurat de samme følelsene - for slik er det å være mamma. Å være mamma bringer frem hele følelsesregisteret. For min egen del, så har jeg aldri elsket noen høyere enn mine barn - samtidig som jeg aldri har blitt så utmattet, forbanna og utslitt av noen som av mine barn.

 

Når jeg leser innlegget ditt, merker jeg allikevel at du er mer trist enn det som kalles "normalt". Du virker veldig sliten, samtidig som du ikke har et støtteapparat rundt deg (familie og venner). Relasjonen du har til din mor spesielt, har nok også kommet mer til overflaten nå som du selv har blitt mor. Det er ingenting rart med det.

 

Det virker som om legen din ikke har særlig mye kunnskap om mellommenneskelige relasjoner. Det er fint om samboeren din kan være med og støtte deg, slik at du kan få en henvisning videre. Du trenger noen som kan støtte deg, og i samarbeid med deg stake ut kursen videre.

 

Det er hjelp å få!

 

Du kan når som helst sende meg en privat melding. Ingenting ville glede mer mer. Vi er mange her inne som bryr oss om deg.

 

Du er ikke alene

 

Stor klem fra

[Billie Jean]

Uff, så leit at du har hatt det så vanskelig, både i oppveksten og nå etter at du ble mor. Det virker som du føler at du har mistet deg selv litt etter svangerskapet og fødselen, og det jeg vil råde deg til er å prøve å bygge opp overskuddet igjen så du kan bli din vanlige jeg igjen. Det er ikke godt å bruke av reservetanken hele tiden, men sånn er det dessverre for mange som får barn, spesielt hvis de har har vanskelige sosiale og familære forhold utenom.

 

Siden du har en fantastisk kjæreste er han sikkert behjelpelig med å gi deg tid til deg selv, så du kan hvile deg eller finne på noe som gir deg energi. Sånn som det ser ut nå, virker det som de fleste oppgavene du har tømmer deg for energi og når til og med reservetanken er tom er det ikke rart du møter veggen, stakkars.

 

Husk at det er mange i din situasjon, det er bare det at det er så tabubelagt. Som nybakt mor skal man være lykkelig og glede seg over alt det flotte, og det er høy terskel for å si at man sliter. Fint at du har tatt første steget med å snakke med kjæresten din og legge ut et innlegg her. Helsesøster kan sikkert også være en god støtte.

 

Det blir bedre!

 

Klem til deg:)

[Skaubinna]

Du er ikke alene om å ha det sånn!

 

Jeg har slitt med det samme og hatt det veldig likt deg på flere andre måter også.

Man blir helt isolert med "sånne unger" og det blir en ond sirkel ut av det. Aldri sunt å tutle rundt alene hele tiden.

 

Å be om hjelp er styrke, og vise seg svak er også styrke. Å be om hjelp, DET er styrke OG selvinnsikt.

 

Dette gjør deg til en god mor, men du er bare litt sliten og trenger hjelp.

 

Sendt deg PM

 

:-)

[☀ Lille prinsesse - juli2011 ☀]

Jeg vil også gi deg en stor klem! Jeg tror du først og fremst trenger hvile. Når mannen din kommer hjem fra jobb synes jeg du skal legge deg i senga, og sove til i kveld. Om du ikke får hvile er det vanskelig å få overskudd til noe annet.

 

Kanskje du skal vurdere å bytte lege? Det har jeg gjort et par ganger, og hun jeg har nå er bare så flink og omtenksom, og hører virkelig på behovene våre.

 

Håper du får den hjelpen du trenger, og så må du hvile når du kan.

[minimera]

Kjære deg! Så fint at du forteller dette til oss, det viser styrke og mot som du skal være stolt av! Jeg kjenner meg så godt igjen, alt man ikke orker mer av-skriking, trøsting og dette evige maset at de må sove... den oppgittheten...den dårlige samvittgheten....aaach... MEN det blir bedre, og det er jo så bra du skal få hjelp!! Det får du, bare press på med han legen, og kjempelurt at mannen din blir med neste gang!

 

Jeg slet veldig med dårlig samvittighet, tror det var den som holdt med så fast i depresjonen! Å snakke med en psykolog gjør underverker, så jeg lover deg at du vil få det bedre!!! Sakte med sikkert går jeg tilbake til den glade meg, og det føles godt

 

Jeg har også en mor som jeg "ikke liker" men som jeg har lært å godta. MEN først etter at jeg satte grenser. Dette var det så godt å snakke om til psykologen, så igjen, det vil bli bedre

 

lykke til, en stor klem herfra!

[Peispå!]

De andre her sier det meste:-) så derfor overbringer jeg deg bare en stor, varm klem:-)))

[www.gladerebarn.blogg.no]

Jeg blir nesten slått i bakken av varmen alle overbringer her. For en fantastisk måte å støtte hverandre!

 

Jeg vil vel bare skrive under på det som allerede er sagt. Synd at det snakkes så lite om nedturene som også oppleves når man har barn. Jeg er enig i at HELE følelseesregisteret blir brukt. Og at å ha barn i perioder krever ALT! Det er også fantastisk. Jeg tenker at det som har stor verdi, krever mye.

 

Husk at du er STERK når du ber om hjelp! Og etter å ha nådd bunn, går det oppover. Snakk med helsesøster, kanskje hun kan gi henvisning til psykolog.

 

Stor klem fra oss og!

[Mini84]

Jeg blir så RASENDE at jeg må skrive med caps lock på!

 

Samtidig får vondt jeg i hjertet og magen av å lese det du skriver, skulle ønske jeg kjente deg sånn at jeg kunne hjulpet deg. Jeg skulle gladelig tatt den kampen med legen for deg, for akkurat på det har jeg fått mer trening enn de fleste den siste tiden.

 

Vi er i to helt forskjellige situasjoner, med tanke på oppvekst, jeg er ikke deprimert osv. Samtidig sliter vi med mye av det samme. Jeg ba også om hjelp hos lege, uten å få det. "Prøv litt lengre", "Dette er helt normalt for førstegangsmødre". Da jeg endelig fikk henvisning til psykolog var det gått mye lengre enn det trengte. Det sa pang, og så ble det sykemelding på meg mens mannen min tok over permisjonen.

 

Legen min syntes jo det var heeelt unødvendig, jeg måtte jo klare å ordne dette selv! Heldigvis har jeg en flink psykolog som virkelig forstår, og som satte foten ned. Jeg har jo fått en del "øvelser" men bortsett fra det skal jeg sove, slappe av og være med på kosestundene. Og det hjelper! Nå er livet tilbake til "normalen", og jeg har det tusen ganger bedre enn før denne pausen. Pluss at min mann og babyen har fått et mye nærmere forhold.

 

Jeg syntes dette med sykemelding var helt grusomt i starten. Jeg følte meg som verdens dårligste mor, var flau og turte ikke å snakke om det med noen og var sikker på at ingen andre hadde det som meg. Men så leste jeg her inne, jeg tror det kanskje var Madolyn, som skreiv mange av de følelsene jeg hadde. Og plutselig hadde mange andre også hatt det sånn. Så nå snakker jeg om det med alle som vil høre, med barselgruppe, helsestasjon osv. Og herlighet så mange det er av oss!

 

Akkurat derfor provoserer det meg dypt og inderlig at man ikke får mer informasjon om sånt som dette før fødselen. Vi satt der på sykehuset og fikk masse informasjon om bleieskift, smokk, amming osv før vi dro hjem med babyen. Ingen sa ett ord til meg om hvor ekstremt overveldende det er å stå der "alene" med babyen når livet ikke går som smurt. At det å tenke "Nå synes jeg ikke det er noe gøy å være mamma" av og til, faktisk er heelt normalt.

 

Du skal gå til den idiotiske legen din med hodet høyt og kreve å få hjelp! Det er ofte lang ventetid for psykolig (i alle fall her), så ta med deg kjæresten og ikke gi deg!Du høres ut som om du er såpass utslitt at du burde få en sykemelding. Det er ikke bra for verken deg eller babyen at du ikke har noe å gå på når utfordringene står i kø!

 

Igjen, skulle ønske jeg kunne hjelpe deg. Men du kan sende meg pm dersom du har spørsmål rundt sykemelding, rettigheter, NAV osv, for akkurat DET kan jeg:)

 

 

 

[C.L.H85]

Kjenner meg masse igjen i det du skriver;) Jeg manglet også denne overveldende morsfølelsen, når de la henne på brystet mitt....Jeg var egentlig bare glad jeg var ferdig jeg. Det stresset meg voldsomt i ettertid, for jeg hadde bare hørt solskinnshistorier fra mine venner. Husker jeg synes alt egentlig var veldig fremmed og uvant. Følte at jeg manglet de riktige følelsene for mitt eget barn og at jeg ble analysert av alle rundt meg..

 

Itillegg så sov ikke vesla stort de 2 første mnd etter fødsel og ikke jeg heller. Bare ble mer og mer trist, ensom og var livredd for at jeg aldri skulle få denne morsfølelsen alle snakket om! Tenk om jeg måtte imitere følelser de neste årene? Begynte å hate meg selv litt og koste meg absolutt ikke i barselperioden. Hjalp ikke å høre på andre mødre som var utvhilte og bare kooooste seg hele tiden og at tiden gikk for fort.... For meg gikk tiden uendelig sakte og jeg følte jeg hadde vært mamma i 1 år, da berta bare var 2 mnd.... Flere ganger så fikk jeg tanker om at jeg angret på hele greia- gud som jeg hatet meg selv for det.

 

Men!! Så snakket jeg med med min mamma...har et godt forhold ihvertfall.. Og hun sa at slike tanker, følelser absolutt ikke er uvanlig. Og at det ville gå seg til. Snakket også med hs som var flink å følge meg opp slik at jeg ikke skulle bli mer deprimert. Hun sa at jeg måtte slutte å stresse med tilknytning, da noen trengte mere tid. Og at jeg skulle være ærlig med meg selv og prate med venner og familie:) Venninnene mine slo en ring rundt meg og sa at det var helt lov å føle å tenke som jeg gjorde, at ikke alt er rosenrødt hele tiden.

 

Fikk litt avbelastning, slik at jeg fikk sove, dusje og bare kommet meg litt ut av huset. For meg gjorde det susen... å la noen andre ta ansvaret for terta mi noen timer. Min lillegull, har vi fått vite senere har kiss og derfor hun skreik hele tiden og sov dårlig. Nå er hun en stor og fin jente på 6 mnd og jeg begynner endelig å få de "riktige" følelsene for henne:)) Men merker fortsatt at jeg må bli enda mere kjent med henne.

 

Synes det er dårlig av lege å ikke ta deg seriøst.... Ville jeg ikke funnet meg i hvis jeg var deg. Men mitt tips er: Få litt avbelastning! Få sovet litt, dratt en tur på kino med gubben... Dette hjelper nok litt skal du se... men veit at det er vanskelig å gi andre ansvaret, men noen ganger er det kanskje for det beste for alle parter.

 

sorry blei kjempe langt dette her;) STOR klem fra meg;)))

[El1]

Jeg synes det er så trist at du har det sånn, men som mange sier: du er ikke alene! Jeg har kun ett råd: bruk samboeren din! Jeg ble sjukemeldt pga fødselsdepresjon helt i begynnelsen. På helsestasjonen ringte de til en psykiatrisk sykepleier og jeg fikk time med en gang. De tok dette kjempeseriøst. Snakk med hs. Mannen min tok over permisjonen min og var hjemme hos oss. Tilslutt sluttet han i jobben for å være hjemme. Dette er jo litt drastiske tiltak, men sånn måtte vi gjøre det. Han har ikke angret ett sekund! Ja, vi har kjempe dårlig råd osv men han har fått et kjempegodt forhold til sønnen vår. Jeg har ikke et sekund tenkt at jeg er en dårlig mor. Jeg trengte av forskjellige årsaker hjelp og sånn var det bare. Det er så trist at det er så mange mødre som går hjemme og har det leit. Få avlastning av samboer, det fører kun til noe positivt for alle og be om hjelp på hs. Lykke til!

[Mamma`n til Ole Kristian]

Kjære kjære deg. Jeg også begynner med og oversende mange mange varme klemmer......

 

Nå er det sagt veldig mye klokt over her. Fikk selv en knekk tidlig etter at vi kom hjem fra sykehuset etter 2 mnd. opphold. Tok dette opp med HS, og via lege på helsestasjon fikk jeg en henvisning videre. Så mitt råd er, prøv nå i akutt fasen og kom deg unna den legen du har vært hos. Det er meget arrogant av vedkommende og sitte der og fortelle hvordan du har det og skal reagere om moren din skulle komme!!!!! Grenser til yrkes unna sluntring. Det er derfor vi har spesialister innenfor ulike felt, slik at man skal få den beste hjelpen når man trenger det!!!

 

Et annet råd fra meg er at din samboer kan gå og få en sykemelding så han kan være hjemme og avlaste deg nå som ting har toppet seg.

 

Eller har du mulighet til å gå til en psykolog privat??? Bare sånn for og komme igang nå som dette er så nytt for deg......

 

Du er tøff som sier noe om dine følelser og tanker her inne, min dypeste respekt:) Og ønsker deg virkelig av hele mitt hjerte lykke til:) Hold oss oppdatert-varm klem

[Gjest Madolyn & Muffin]

Fastlegen min var utrulig forståelsesfull og så raskt at jeg var inne i en depresjon og sykemeldte meg tvert. Så frustrerende og tåpelig lege du har, kom deg til en annen? Helsesøsteren min tok meg inn på samtale med èn gang, og psykologen får jeg time til ila en uke.. Så lei meg for at du ikke kan få den samme hjelpa, for du trenger den jo minst like mye

 

Men - om du har en helsesøster du har kjemi med, så kan du få MYE ut av å snakke med henne også. Her tømte jeg meg for helsesøster i nesten en time, og jeg følte meg mye bedre etterpå, og følte at jeg hadde fått mye mer innsikt i problemene mine.

 

Store, gode, varme klemmer til deg!!

 

 

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Tusen takk for alle de gode ordene, det varmer godt! Jeg blir så ufattelig glad når jeg leser alle svarene her inne, og det gjorde virkelig dagen min bedre!!

 

Jeg fortalte helsesøsteren på tlf tidligere på dagen igår hva jeg syns om legebesøket. Han er nemlig legen hs bruker, og hun skulle høre argumentene han hadde for å gi meg henvisning til den psykologen hun ikke anbefalte, så lenge det var greit for meg. Så jeg får vente i spenning på hva han har å si til det..

Jeg har bestilt time på mandag i håp om en sykemelding, og jeg er veldig glad for at sambo skal være der med meg.

Jeg har lenge tenkt tanken på at jeg må få hjelp, men på samme tid har jeg vært livredd for at noen skal komme og ta jenten min ifra meg pga det.

 

Etter at jeg fikk småtten kan jeg virkelig ikke forstå at min mor har vært som hun har vært, jeg kommer aldri til å behandle henne på samme måte. Men det er også vondt for meg å skape det båndet jeg vil, fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gjøre det når jeg ikke har hatt det selv. Og jeg er veldig lei meg for at jeg ikke har den moren jeg så gjerne skulle ønske jeg hadde, for det har vært tungt å gå gjennom disse første mnd med en baby uten å ha en mamma der... min far som jeg elsker overalt på jord er heldigvis ute og sjekker an markedet(de skilte seg ifjor), og jeg håper så inderlig at han finner seg en dame som er villig til å være "mormor" for min jente, og som jeg kan få et godt forhold til.

 

Det er godt å høre at jeg ikke er alene om å ha det sånn, og at det ordner seg tilslutt!

[El1]

Kjempe lurt å ta med samboer til legen! Mannen min var med fordi jeg ikke klarte å snakke selv, jeg gråt og gråt. Min mor var/er heller ikke tilstede og det har vært veldig tungt. Jeg er blitt forferdelig bitter på henne og angrer på at jeg sluttet hos psykolog, skulle gjerne snakket om det nå Det blir kjempebra for deg å få hjelp! Igjen: lykke til!

[minimera]

Jeg kan heller ikke forstå hvordan mamma kunne være sånn mot meg, spesielt nå som jeg har barn selv. ALDRI kunne jeg vert sånn!!! Men jeg var selvfølgelig bekymret for å bli som henne, men har forstått nå at vi er IKKE mødrene våres. Mamma såg meg ikke, hadde hun sett meg så hadde hun aldri vert sånn! Hun var for opptatt av seg selv, og noen mennesker er det! Og ikke alle har selvinnsikt nok til å søke hjelp!

 

 

Du har din egen lille familie nå, tenk på det! En mann som passer på deg også!

 

Og det at du tenker det du tenker, viser bare at du ikke er som din mor. Og båndet til din datter er der, fordi du er mammaen hennes!!! Sånn er det bare De goooode følelsene kommer etterhvert! Du er et godt menneske, du er sterk, du har selvinnsikt, og du vil ta imot hjelp! Da kommer man langt

 

igjen, lykke til

[Bad habits har tre små]

Astrid Lindgren sa: Ge barnen kärlek. Mer kärlek. Och ännu mer kärlek. Så brukar folkvettet komma av sig själv.

 

Jeg tror du kommer til å klare mammarollen helt fint. Du har en egen liten familie å fokusere på nå. Invester i den. Tenk hvilke muligheter du har. Tenk hva du kan få til! Du kan allerede nå bestemme at du vil elske ditt barn uansett hva. At du vil være nær henne. At du vil ta vare på henne. Dette er et valg du kan ta, uansett hvilken bakgrunn du har.

 

Vi er ikke våre foreldre - vi er oss selv.

 

Du kommer til å klare dette så bra!

[abella]

Så bra at du ikke hører på en så arrogant lege. Du vet at du trenger hjelp, det er det beste for deg og din familie. Så stå på til du får den hjelpen du trenger!

 

Synd å lese om forholdet til din mor. Hvordan er ditt forhold til svigermor? Det virker som om mannen din forstår situasjonen. Kanskje han kunne ringe svigermor og spørre om litt avlastning? Det er viktig å ikke miste seg selv i alt mamma-styret. Du kan sikkert trenge litt egentid. Selv om det ikke er du fokuserer mest på akkurat nå så gjør det underverker å kunne prioritere seg selv og tenke på noe annet.

 

Stor klem!

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Forholdet til min svigermor er så som så egentlig.. det var en periode i svangerskapet at jeg fikk henne opp i halsen - hun skulle fortelle meg hvilke klær jeg skulle gå med, hvordan det var å være gravid og om hun ikke skulle sitte på venterommet under fødselen, så skulle hun i hvert fall være 5 min innen rekkevidde.............. men så hadde jeg hormoner som tok kontroll over kroppen min, og som sikkert gjorde at jeg overreagerte noe voldsomt!

Nå er jeg veldig glad i henne, hehe.. selvom hun hele tiden skal fortelle hva som er normalt og ikke... jeg blir gråååådig lei av det, men om hun har et så enormt stort behov for å fortelle, skal jeg heller lukke ørene når hun begynner:p i den grad det går an....

 

Selvfølgelig kunne hun avlastet meg, og sambo syns det er kjempe trist at jeg ikke har én person som kan hjelpe meg med det. Men mammadalten min er så utrooooolig skeptisk til henne og svigerfar, de får snakke til henne om de sitter 2 meter unna. Og hun er veldig redd for at det skal bli verre om hun presser seg på, og det skjønner jeg utrolig godt!

 

Ja, vi er veldig enig i at jeg trenger litt egentid.. men jeg er veldig glad i å holde meg hjemme i sofaen foran tv, spesielt om kveldene.. og jeg vet liksom ikke hva jeg skal finne på heller.. går på butikken og handler om kveldene, tar solarium en gang i uken av og til for å slappe av, hehe..

 

Om noen har noen tips til hva jeg kan finne på alene, så setter jeg veeeldig pris på dette!

[Mugunghwa]

Hei kjære deg.

Dette hørtes ikke noe særlig ut. Trøsten er så mager, når vi sier til deg at vi er flere som har det slik/liknende, men jeg sier det igjen. Du er ikke alene! Og du ER KJEMPE FLINK! *KLEM**

 

Du nevnte noe om at du gikk til psykolog under svangerskapet, kunne du ta kontakt med denne personen, og evt. få samtaler der igjen? eller om han/hun kan hjelpe deg videre, feks. henvise deg videre til en annen psykolog?

 

Hadde jeg vært deg, ville jeg ha byttet fastlege. Han virker helt bak mål, spør du meg.

 

Jeg hadde heller ingen wow-følelse, over å bli mamma, og jeg har det vel egentlig ikke helt enda. Synes i grunnen det er kjipt å gå hjemme, og vil egentlig jobbe,

 

Opplever at folk rundt meg, sier at "du må da være hjemme sammen med babyen din". Så tenker jeg for meg selv; hvorfor det? Hadde jeg kunnet, skulle vesla ha fått være i barnehage. Men man får visst barnehageplass først august.året etter at barnet er født.

 

Vi er i en situasjon hvor pappaen enten må si opp jobben sin, eller jeg må skaffe meg ny jobb pga. langvarig sykdom, og i følge NAV går det ikke an å kombinere foreldrepenger og sykepenger eller arbeidsledighetspenger. Gradering av foreldrepenger og overføring av permisjon til pappa'n går visst heller ikke. Så det tydeligvis ingen gode løsninger i sikte. Derfor går jeg (noe motvillig) hjemme.

 

Jeg prøver å kose meg med jenta mi, og er jo helt klart kjempe glad i henne. Akkurat som deg, elsker barnet mitt. Men det hjelper litt lite, når man kjenner seg sliten og lei.

 

Godt å høre at du har en samboer som er snill og stiller opp for deg.

La han få lov til å være der for deg. Prat med han, om det du føler du kan og vil prate med han om. Disse gutta, vil så gjerne bidra, men trenger av og til å bli fortalt, hvordan de kan bidra.

 

Selv går jeg til gestalt terapeut (var helt umulig å få time til psykolog).

Fungerer kjempe fint. Hun fortalte meg for en drøy måned siden, at alt tyder på at barnet har det bra. At hun ser at jenta mi har det fint, og hun ser frisk ut osv. Det var godt å høre. For jeg tenkte at jeg var en skikkelig elendig mor, blant annet fordi jeg ønsker meg tilbake i jobb.

 

Samtidig så har jeg en mor som hele tiden forteller meg at lillesøsteren min fikser alt så bra, og at jeg også må gjøre sånn eller slik. Alt jeg gjør er liksom galt, og slik har det alltid vært.

 

Da er det godt å ha noen å prate med. En person som er nøytral, og som kan foretelle meg at jeg er helt normal, og at jeg slettes ikke er en dårlig mor, selv om jeg kjenner meg sliten, motløs, og utilpass med å gå hjemme.

 

Gestalt terapeuten min, har sagt det flere ganger: alle barn er forskjellige, og alle har sine behov. Det er ingen fasit. Man må finne ut av hva som passer og fungere både for barnet og for foreldre. Det kan ta tid, og det vil også endre seg mange ganger, i takt med at barnet vokser og utvikler seg, og derfor vil ha ulike behov.

 

At barnet ditt sover lite, det er dessverre slik enkelte barn bare er.

Jeg trodde også at babyer skulle sove en del. Min sover maks to timer mellom halv-syv om morgenen og ni om kvelden, og det er absolutt ikke sammenhengende. Om natten er det minimum tre amminger mellom midnatt og halv-syv-syv om morgenen. Så kjenner meg igjen i dette med baby som ikke vil sove.

 

Selv tar jeg av og til t-banen.frem og tilbake, bare for at vesla skal få sove. Da har jeg henne i bæresele. Noe som kanskje kan prøves (bæreselen altså). dersom du ikke alt har prøvd det.

 

Det viktigste du kan gjøre tror jeg, er å få deg hvile. Det er første pri!

Uten søvn/hvile, duger ingen. Selv ingen super mammaer/pappaer.

Kan du få samboeren din til å avlaste mer, slik at når han er hjemme, kan du få gjøre dine ting. Enten det er å ta deg ett varmt bad, gå en tur, ligge rett ut på sofaen med beina på bordet, lese en bok, høre på musikk. Hva som helst, bare det kan være din tid! Det hjalp for meg, når vi fikk til en ordning på det. Trengte ikke mye tid, men kanskje en time halv-annen. Alt hjelper, når man kjenner seg sliten og lei. Dessuten så har pappaer bare godt av å ha "alene"-tid med barnet. da kan de to sammen, skape sin dynamikk. Kanskje kan pappaen ta kveldsstellet, og mate før natten. Så kan dere bytte på hvem, som har ansvar om natten. Ammer du fortsatt?

 

Vi begynte med en ordning med at pappa tar kveldsstellet mens jeg ligger i badekaret eller bare sløver på sofaen. Det er kjempe digg! Også har vi nå holdt på en stund meg å ha ansvaret for vesla ca. annen hver natt, for at den andre skal få hvile. Det fungerer også bra. Han kan ha henne om kvelden og du ta over midtveis om natten eller på morningen, og motsatt. Eller noe liknende. Da vil dere begge få ladet batteriene, noe iallefall, og det blir mer balanse i hele forholdet, også deg og din samboer, tror jeg vil få det mye bedre. Da dere vil ha mer overskudd, til hverandre som kjærester også.

 

Vel bare noen ord fra meg.

 

Ønsker deg masse masse lykke til!

Hold ut, du klarer dette!!! Og du er flink mamma!

 

 

 

[Gjest Madolyn & Muffin]

Har dere badekar? Et deilig, varmt bad med oljer og såpe i vannet, kur i håret, noe godt å drikke og en god bok.. <3

 

Er det langt unna til nærmeste kjøpesenter? Kanskje du har lyst til å ta en tur ut og se etter noe nytt til deg selv, eller til huset?

 

Har du en barselgruppe? Var det kanskje en av jentene der du kunne tenke deg å besøke?

 

Selv elsker jeg å gjøre ting alene, f eks å gå på kino, eller å sitte på kafè med en diger avis

 

Ikke at jeg har fått gjort så mye av dette her foreløpig da; jeg er også veeldig glad i sofaen hjemme på kveldene, spesielt siden jeg er så sliten nå for tida. Men jeg får mye energi av å kjøre bort på det lokale kjøpesenteret og vindusshoppe litt nå og da

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Ja, jeg er veldig bekymret for å bli som henne! Det er faktisk noen som har sagt, inkl helsesøster "Det er en stor fare for at man blir akkurat sånn som man ikke vil". Jeg skal gjøre mitt beste for ikke å havne i den situasjonen i hvert fall!

 

Ja, jeg er utrolig heldig som har en kjæreste som kunne dødd for meg! Han er så fantastisk at alle skulle hatt en som han når det kommer til dette:)

 

Tusen takk for gode ord, settet stor pris på det:)

[Mugunghwa]

Kom på en ting til, har du en barselgruppe?

Hvis ikke, heng deg på.

 

Det er flere grupper her inne på forumet, avhengig av hvor du bor osv. Og helsestasjonen, pleier å sette folk i kontakt med hverandre.

 

Jeg fikk barselgruppe nå, denne uken, så vi skal møtes til uken, og trille sammen. Er også med i en annen barsel-/trille-gruppe, via denne nettsiden.

 

Det anbefales.

fordi det er en god mulighet til å både være sammen med noen som er i samme situasjon (med baby) og man kan dele erfaringer. Det er på noe vis (for meg) en spesiell forståelse mellom oss, som er i samme situasjon, akkurat her og nå. Også er det godt å komme seg litt ut, og være sammen med andre mennesker.

 

Si i fra, om du vil henge deg på, barselgruppen/trille-gruppen jeg er med.

[Mugunghwa]

Du kommer ikke til å bli som henne. Da ville du ikke ha skrevet her inne, gått til legen din, og bedt om hjelp. Du er super sterk, som tar tak, og tar ansvar. Nettopp som en god mor gjør! Omsorg for seg selv = også omsorg for barnet..

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Nei, vi har ikke det, men nå fikk du meg til å ville flytte til et nytt sted med større bad! Min søster er å ser etter, så jeg får ta meg en tur opp der istedenfor:)

Nærmeste lokale kjøpesenter ligger 5 min kjøring unna, uheldigvis..heldigvis for meg har de ikke noen klesbutikker der for meg, men de har to baby/barnebutikker som jeg må gå omvei for å unngå av og til, hehe..

 

Dette med barselgruppe har jeg nettopp begynt i, da jeg har flyttet og hs hadde ingen andre barn født i hennes mnd, så det har vært litt styr... er kun 2 damer i den, og hun ene har jeg ikke møtt engang. Har egentlig kun vært treff én gang på hs som jeg har vært med på

 

Tusen takk for fine forslag, skal ha de i bakhodet:)