Hvordan er det å være stemor/bonusmamma?

[Anonym bruker]

Jeg er på vei inn i et forhold med en mann som har en datter på 10år, selv har jeg en sønn på 2år.

Jeg er 22år, og han noe eldre.

 

Det jeg lurer på er hvordan det er å være i denne situasjonen? Har dere noen råd og komme med til meg når barna begynner komme mer inni bildet. Jeg har ikke møtt hans datter enda siden hun er så stor og bare er hos faren annen hver helg.

Hvordan skal jeg forholde meg til henne?

 

Kjenner jeg er litt nervøs oppi alt dette, ting blir jo mer seriøst med en gang barna blir innblandet. Og når hun er så gammel og forstår så mye, vil jeg gjerne fremstå best mulig med tanken på hennes alder osv (uansett selfølgelig) men dere forstår nok hva jeg mener.

 

Så jeg tar gjerne imot alt dere har av råd og komme med når man er ny

 

Takker på forhand

[Anonym bruker]

Har bare ett råd til deg! Gå... ut... vekk... absolutt ikke å anbefale å gå inn i no forhold med unger fra før!

[Anonym bruker]

Men nå har mannen kun ett barn fra før, og du har en, tror det er lettere enn når man går inn i ett forhold hvor du har ingen barn og mannen har fler enn ett.

Men, når det er sagt, hadde jeg fått en ny sjans, ville jeg aldri valgt en mann med barn... selv hvor forelsket jeg var.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke annet enn si AMEN til svarene overfor her. Jeg er i en situasjon nå hvor typen har 2 unger, og jeg ingen. Det er ikke noe kult, og hadde jeg visst det jeg vet nå, så ville jeg ALDRI gått inn i dette forhodet. Jeg føler de spiser opp så mye av den tilværelsen jeg skulle hatt med min kjæreste (min voksentid før jeg selv fikk unger), og jeg blir utrolig sjalu av å tenke på alle de årene han fikk sammen med eks'en sin før de fikk unge første gang. Det er så dritt!! Ganske gammel vil han også være store deler av barndommen til et eventuelt fellesbarn. (Det er en annen sak, han sier jeg kan få to hvis jeg vil, men han advokerer veldig for å bare få en pga økonomien). Nei, jeg føler jeg sitter igjen med restene....

 

I starten tenkte jeg at jeg var glad i unger og at hans var søte. Greit forhold til eks'en har han også. Jeg visste at flere stemødre angret og aldri ville gått inn i noe slikt på nytt, men jeg trodde det ikke ville bli meg siden alt lå så "til rette" for at det skulle gå bra.

 

Men følelser forandrer seg når andres barn kommer inn i hjemmet ditt annenhver uke, det tærer på. Følelsene forandrer seg fra positive til negative og det hele går i bølgedaler. Til slutt handler det bare om å finne en måte å overleve uka på.

 

Du er i en annen situasjon siden du også har bagasje. Jeg ser for meg at det kan være vanskelig for han med ditt barn på sikt. Og jeg ser for meg at du vil oppleve tenårene til ungen hans ganske slitsomme på sikt. Heldigvis har han henne ikke mer enn annenhver helg, men du vil nok fort finne ut at det er mer enn nok... Det er viktig at dere kan kommunisere godt ang. hverandres barn (også de negative sidene), kan ta i mot råd fra hverandre ang. den andres barn og finner en felles plattform med husregler: "sånn oppfører vi oss hjemme hos oss".

Hvor lenge er det siden det ble slutt mellom typen din og eks'en? Du må belage deg på å møte motstand, enten fordi ungen fortsatt tror at foreldrene kan bli sammen igjen og du knuser det håpet, eller fordi ungen nå må dele pappa med deg.

[Anonym bruker]

En ting til: skru ned forventningene til typen din kraftig!! Ja, han vil favne den søte 2-åringen din den første tida, men det er ikke dermed sagt at det vil bli grunnlaget for at dere skal bli en lykkelig familie for det, hvor han nesten blir som pappaen. Ingen har så stor kjærlighet til barna som de biologiske foreldrene, og ingen steforelder kan få det selv om man lever sammen. Det er slettes ikke alle som vil bruke livet sitt på å oppdra andres unger, og jo lenger forholdet har vart dess større sannsynlighet er det for at steforelderen ikke orker å engasjere seg så mye....

[Anonym bruker]

Du har fått gode og kloke råd ovenfor her ser jeg :-)

[Anonym bruker]

Uff, synes på en måte det er trist at så mange råder deg til å holde deg borte fra denne mannen, for er man først forelsket så er ikke det så lett... Samtidig så må jeg desverre si meg enig, for det ER vanskelig å være i et forhold der barn fra tidligere forhold er involverte... Nå når vi sitter med felles barn, så synes jeg det er vanskelig å skulle si at jeg hadde tatt et annet valg, for vår lille øyensten hadde jeg ikke villet vært foruten. Men hadde noen spurt meg før h*n kom til verden, så hadde jeg nok sagt at om jeg fikk valget så hadde jeg ikke involvert meg på nytt med en som hadde barn fra før...

 

Jeg prøver å se det positive, og lete etter gleder i det å være stebarn, men for min del er der ikke mange... Det er igrunnen ikke stebarnet det er noe galt med, men med mine følelser rundt dette. For det første synes jeg det er vanskelig å finne min rolle i forhold til stebarnet, for jeg har jo ikke noen vesentlig rolle i stebarnets liv, jeg "bare er her" liksom. Jeg og barnets far har nå vært sammen i 6 år, men jeg har fortsatt ikke noe særlig nært forhold til stebarnet mitt, selv om gudene skal vite at jeg har prøvd!! Vi har stebarnet hos oss kun annenhver helg (ofte sjeldnere pga av alderen og hva som er viktigst (venner) for barn i den alderen), noe som også gjør det vanskelig. Far og sønn har heller ikke noe særlig nært forhold, fordi stebarnet er veldig knyttet til sin stefar. Mange "bagateller" gjør det også vanskelig å ha stebarnet her, slik som at h*n forventer at far skal vie all sin oppmerksomhet til h*n når h*n er her, så det er f.eks kriiiise dersom far må bruke tid på å hjelpe til med husarbeidet. Vi kan heller ikke være kjærester hverken på dagtid eller kveldstid sånn vi er vant til, for stebarnet er rundt oss hele tiden, og ønsker ikke å se at vi viser følelser. Jeg kunne vel egentlig skrevet en bok om alt jeg tenker og føler rundt det å være stemor, og jeg tror mange andre steforeldre hadde sagt seg enig i mye. Likevel er dette en individuell erfaring, så mitt råd er at du tenker nøye gjennom hvordan du tenker og tror at livet blir fremover, før du involverer deg for dypt. Desverre så er det jo likevel sånn at man vet ikke hvordan ens personlige situasjon blir før man er i den...

 

Til slutt vil jeg bare si at ekte, sterke følelser kan vinne over det meste, men det blir ikke akkurat enklere når det er stebarn med i bildet...

 

Masse lykke til!!

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har ikke selv noe erfaring med nyfamilier(er gift med barnets far) men jeg drister meg alikevel til å mene noe..

Tror du skal være klar over at de som er på disse sidene ofte er frustrerte stemødre, kanskje har du noen venninner som er i en tilsvarende situasjon.

Eller så vil jeg utfordre deg på at din kjæres datter er 12 år, og denne alderen er svært sårbar snart er hun i tenårene. Er du virkelig klar for å forholde deg til en tenåringsjente i flere år fremover.

Jeg hadde ikke vært det som 22åring ihvertfall.

Mitt råd til deg er å forsøke å treffe en mann som ikke har barn, som kan starte på ny frisk med deg. Du er så ung, at det er mange å velge imellom:-)

 

[Anonym bruker]

21:14!! Vi er ikke alle frustrerte stemødre - men erfarne stemødre som virkelig veit hva dette innebærer!

 

Det å alltid bli satt som nr 2 i forhold til stebarnets mor - at mannens unge/unger betyr mest i hele verden og du og resten av barna, selv fellesbarna blir prioritert lengre bak osv.... det er ikke frustrasjon vi skriver om, men hverdagen!

 

det at vi råder folk til å dra før forholdet utvikler seg er ikke fordi vi syns det er gøy... men fordi vi ikke vil at flere skal i samme saksa!

[Anonym bruker]

Ja jeg er altså 21:14

Har ingen problemer med å forstå at det er tøft å være stemor og endel av en ny-familie. Det er derfor jeg i innlegget sier at vedkommende kanskje skulle tenke seg om to ganger.

Det jeg prøvde å si, som du tydeligvis reagerte på, er at de som skriver på dette forumet ofte er folk som opplever denne rollen som krevende og bruker dette forumet til å "blåse ut" sine frustrasjoner.

Og det skjønner jeg godt, har all respekt for dere som gjør en stor jobb med andres unger:-)

[Anonym bruker]

Jeg tror dere snakker litt forbi hverandre her... 21.14 påpeker at det er mye frustrasjon ute og går her. OG JA, det er helt riktig! Det er mye frustrasjon og mye utblåsninger, for stemorsrollen er ofte dødsens vanskelig.

 

MEN som 21.18 påpeker, så gjør ikke frustrasjonen våre utsagn og våre meninger mindre verdt og mindre riktige for det. Vi har erfaring. Det er ikke frustrasjon over bagateller, det er frustrasjon over livet som stemor.

 

Til dags dato har jeg ikke hørt om noen statistikk som viser at de fleste er fornøyde i rollen som steforelder - samme hvor mange år det går med hardt arbeid for at alle skal være fornøyde... De aller fleste mener de hadde hatt det bedre uten stebarna, selv om de ønsker dem alt godt. Det er kun i én eneste setting jeg har hørt ytringer om at stemor er fornøyd med å være stemor, og det er i en setting der mor og far har nogenlunde lik oppdragelse og det kun er ett stebarn involvert.

 

Det er flere som på forekjellige forum har spurt steforeldre om de kunne tenke seg å gå inn i en slik setting igjen om de fikk velge på nytt, og så godt som samtlige steforeldre sier NEI, selv de som har akseptert den tilværelsen og er nogenlunde fornøyde med livet sitt.

 

Statistikken sier sitt.... Klarer man å unngå å bli stemor/stefar, så er det å anbelafe. Det følger mye mer slit, svette og tårer med den rollen enn foreldrerollen.

[Anonym bruker]

Å ha stebarn vil alltid være en belastning. Det må du tenke på som stemor, men du må også være klar over at en fremtidig mann også vil oppleve ditt barn som en belastning.

[Anonym bruker]

min er en stor berikelse. Var i omtrent samme situasjon som deg da jeg møtte mannen min, og synes det meste har gått helt smertefritt.

 

Et par tips:

Ligg litt lavt i starten, og la det være opp til mannen din og eksen å gjøre avtaler/ gå på foreldremøter osv. (Noe som burde være en selvfølge).

Forbered deg på å spise litt kameler. Her følte min manns eks litt behov for å markere seg da vi flyttet sammen, men ble høflig avfeid om hun gikk over grensen.

La barnet bestemme tempoet i relasjonen deres, når dere har blitt litt bedre kjent er det alltid lurt å gjøre morsomme ting sammen.

 

[Anonym bruker]

De som sier de er fornøyd med stemorstilværelsen og som synes det går smerterfritt, er de som har ett stebarn.. hmm.

[Anonym bruker]

Ej he kun et stebarn, å eg vilkje påstå at ej e fornøgd me stemorstilværelsen... Men sida øss oxo he en felles onge no, so e ditte her framtida mi. Ej tilpassa mej...

 

Trur nok d fins både fornøgde og misfornøgde stemødre me kun et stebarn, og fornøgde og misfornøgde stemødre me 2 el fleire stebarn...

[Anonym bruker]

Mine første år sm stemor var veldig vanskelig, det var mange humper og mange kameler, og alt det med at far pririterte biomammaens preferanser, sjalusi overfor barnet osv.

Men det ble nå bedre etterhvert da Jobbet med meg selv og forholdet til gutten, vi har nå tilsammen fire gutter.

Jobbet også veldig hardt med forholdet til mammaen til gutten - det hjalp masse! mange misforståelser og humper ble faktisk rettet ut da, tenke seg til: menn er ikke de beste budbringere/mellommenn!

Det er nå ikke perfekt da, men ingen har perfekte forhold til hverken menn, biomødre eller barn og stebarn.

Vi fungerer nå som en familie. Det er mye som forandrer seg når flere barn kommer inn i bildet.

[Anonym bruker]

Hei:)

 

Jeg vil gjerne høre mer om hvordan ting forandrer seg når det kommer fellesbarn inn i bildet!? Ble kontakten mellom deg og stebarn bedre? Hvorfor? Hadde det med deg å gjøre, stebarn å gjøre, eller begge?

 

Ble mye spm her.. Jeg synes nemlig de første årene med humper og kamelsvelging er i det meste laget. Jeg begynner å merke den biologiske klokka. Jeg har ennå en mulighet til å velge en mann uten barn, men alderen gjør at det snart er for sent. Jeg ønsker typen min (for jeg kommer aldri til å finne en som kan erstatte han), men synes det vil være nesten umennskelig med graviditet og småbarn som krever midt oppi stebarnsstyret. Og drømmen er å få barn, det har den alltid vært. Jeg er bare så himla usikker på om jeg orker det om ting fortsetter som før etter at ungen er kommet til verden...

 

Ps. Har du noen gode råd til meg, om hva som har fungert for deg?

[Anonym bruker]

Da jeg traff samboern min for ni år siden var mine barn 8, 11 og 14. Hans to gutter var 5 og 10. Det var et bevisst valg å bli sammen med en som hadde barn fra før. Tidligere hadde jeg vært sammen med en uten barn, og han hadde null forståelse for at jeg ikke kunne gjøre alt han hadde lyst til, og akkurat når det passet ham...Jeg kan av helsemessige årsaker ikke få flere barn, og mange barnløse menn vil jo gjerne ha egen barn en dag...

 

Vi har stort sett ikke hatt problemer i det hele tatt, begges unger har akseptert den andre parten, og de har gått godt overens, særlig hans gutter, og min yngste, også gutt. De har vært her like mye, og samtidig. Så det har ikke vært noe sjalusi fordi noen får mer tid med oss enn andre. Vi lar alle få like mye i gaver til jul og bursdager, og tl ting utenom. Vi var enige fra starten om at fem unger totalt var nok.

 

Så det finnes faktisk fornøyde stemødre, til og med noen som har mer enn bare ett stebarn:)

[Anonym bruker]

HI!!

Nei, det blir absolutt ikke bedre!

Ikke sats om du tviler... å om du er sikker, er det milepæler som venter... men ett fellesbarn oppi det hele - NEI, det gjør det ikke bedre... ikke for noen!