Jeg sliter, og jeg trenger hjelp...

[Anonym bruker]

Jeg er helt nyinnmeldt her, og denne posten på dette forumet blir dessverre min første, det var aldri meningen at det skille være sånn. Jeg er ei jente på 22, kommer ifra bergen, jobber kun deltid fortiden da min stilling har blitt redusert fra 40t til 10-20t i uken (mest kveld og helg), bor hjemme og min kjære som jeg har vært med i 2år bor og studerer i Oslo. Han har ikke mulighet for å få flyttet skolegangen hit før om 2år, og han har 3 år igjen på studiene sine.

 

Nå har dere outline på historien min, det har seg også sånn at jeg nettopp har fått vite at jeg er gravid. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, fortalte mannen min det i går, og han sier at det er opp til meg, han heller mot abort men støtter meg 100% om jeg skulle beholde. Han vil elske meg uansett, og elske ett evt barn som kommer.

 

Vi har alltid tenkt at vi skulle ha barn, når vi fikk flytte sammen og begge hadde stabil jobb. Akkurat nå er det bare jeg som jobber, og det med ingen stødig inntekt. Økonomi er det eneste som stopper dette barnet fra å eksistere. Og jeg er så lei meg at jeg bare gråter om dagen. Jeg får ikke fortsette og bo hjemme om jeg får barn, og kjæresten bor med sine foreldre, de har heller ikke plass til en til.

 

Hjertet mitt blør, jeg trenger noen som kan gi meg noe råd, og jeg trenger å vite at jeg ikke er helt alene i verden. Er bare 4uker på vei, men kjenner at når det først er skjedd, så er det ingenting jeg heller ønsker enn å ta vare på barnet mitt. Har noen vært i samme situasjon? Har noen råd?

[Anonym bruker]

Huff, jeg synes virkelig synd på deg! Skulle ønske jeg kunne dra hjem til deg og gi deg en klem...

 

Jeg så innlegget ditt helt tilfeldig, siden jeg ikke er innom forumet du har skrevet innlegget ditt i til vanlig. Jeg har ingen erfaring fra det du beskriver, men siden du spør om råd tenkte jeg å skrive ned noe du kan tenke over. I Norge er vi heldig stilt i forhold til økonomiske stønader knyttet til omsorg av barn. Du har fortsatt mange måneder til å få deg en større stilling slik at du kan få et helt greit foreldrepengegrunnlag å leve på i 45 uker (57 uker totalt med fars 12 uker). Denne tiden kan du jo bruke sammen med barnefaren i Oslo f.eks. Sånn som jeg leser innlegget ditt, er det en stor sjanse for at du kommer til å angre en eventuell abort og påkjenningen kan være større enn den synes akkurat nå.

 

Det er kun du og din mann som kan finne ut av dette.

 

Ønsker deg lykke til!!!

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Det er fryktelig vondt når livet plutselig svinger en helt annen vei enn man så for seg.

Mitt beste tips er å få deg en samtale hos en rådgiver hos Amathea (http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003).

De har hørt og møtt alle historier og var til svært god hjelp for meg den gangen jeg trengte det.

 

Det er desverre ofte mye praktisk rundt det å få barn, særlig når logistikken ikke er sånn den burde være. Bare vit at det er mange ordninger man kan ta seg nytte av. Jeg vet selv hvor flaut det var å be om økonomisk hjelp, men visste det var kun for en kort periode til ting var stabilt. "Heldigvis" er du såpass tidlig at du har god tid til å kunne muligens finne en jobb som gir deg alle rettigheter i henhold til svangerskapspenger/permisjon.

 

Ingen kan ta valget for deg, bare vit at det er mange som har vært i dine sko og det blir bra tilslutt, uansett hva man velger.

Sender deg mange varme klemmer

[Anonym bruker]

HI her

 

problemet er at vi ikke har noen plass og bo. Vi har fått beskjed av våre foreldre begge to at de vil legge i hus/leilighet til oss som forskudd på arv når vi begge har fast jobb. Det er ikke det at hverken hans eller mine foreldre er forferdelige mennesker som ikke vil la oss bo hos dem med barn, men vi bor begge to veldig trangt som det er. Det føles så håpløst fordi det er bare økonomien vår som ikke stemmer. Og det stikker meg i hjertet når jeg tenker på at jeg kanskje må fjerne livet i magen.

 

Jeg og barnefaren har ett utrolig godt og trygt forhold, og har elsket hverandre siden dag1. Og jeg er så heldig, for han støtter meg og elsker meg uansett. Er helt i tåka akkurat nå, vil bare forsvinne. Dytter fjeset mitt i pelsen til retriveren min og gråter til jeg ikke har mer tårer igjen å gråte.

[2 hjertegull :)]

Jeg signerer det de andre sier om økonomiske støtteordninger. Og siden du og barnefar ikke bor sammen, så er du vel som alenemor å regne, tror jeg, og da har du krav på så utrolig mye mer penger fra staten enn om dere hadde bodd sammen. Nå har jeg ikke full oversikt, men i tillegg til å ta en prat med en rådgiver ved Amathea, så kan du jo ta en samtale med de på NAV.

Siden det er det økonomiske som står i veien, altså!

 

 

Og jeg tror også at en abort vil være en stor belastning, siden det ikke er det du egentlig vil. Du vil jo ha barnet. Og da bør du heller tenke at det ordner seg økonomisk!

 

 

Ønsker deg masse lykke til.. Å sender en god klem

[Anonym bruker]

når jeg vart gravid med nr 1 var jeg alene og yngre enn deg, hadde 3 jobber for å betale den lille leiligheten jeg budde i og hadde stor gjeld.

 

jeg boholdte, betalte ned gjelda,solgte bilen og fann meg en billigere leilighet, en knøtt liten en, men innredet utrulig smart.

 

i dag er hun 5 år og vi bur i stort rekkehus med stasjons vogn:) jeg er også lykkelig gift og hun har søsken.

 

veien blir til mens du går. dette med økonomien ordner seg:)

 

du har jo en mann som støtter deg og et utrulig godt forhold. du vil jo i tilegg beholde. økonomien burde ikke stoppet deg. se heller på økonomiske løsninger i steden for å se alle begrensningene.

[Anonym bruker]

Som alenemor har du rett på mye penger hver eneste måned - hør hvilke muligheter du har ved nærmeste NAV-kontor. Se deg rundt etter en leilighet du kan leie inntil dere skal kjøpe dere noe. Den trenger ikke å være stor og fancy for at barnet skal ha det godt og trygt de første årene. Du kan også søke om bostøtte hos husbanken.

 

Lykke til kjære HI Jeg heier på deg!

 

Hilsen 22 åring med to herlige barn