Noen av dere som tenker på nr. 3?

[Anonym bruker]

Hei:)

 

Vi har to barn på henholdsvis 2 år og 11 mnd, og 1 år 1 og mnd. Og livet er utrolig hektisk, men fantastisk! Vi begge gir alt på hjemmebane, og trives veldig godt med familiesituasjon. Barna og mannen min er livet mitt, og føler at mannen har det på samme måte;) Likevel er begge en del alene med barna, pga. arbeidssituasjon til oss begge. For mitt vedkommende er det utrolig tungt når mannen er bortreist, siden begge barna våkner om natta, og enkelte netter får jeg bare 3-4 timer søvn, enda jeg legger meg kl. 22:00. Uansett, alle dere som har et barn eller flere kjenner godt til hvordan småbarnslivet er.

 

Mange ganger tenker jeg at vi har hendene fulle, og at to barn er nok. Fornuften sier at vi er FERDIG! . Både med tanke på at vi skal følge opp barna, og praktisk i forhold til bil, plass i huset, økonomi, hvordan skal vi klare å reise på ferie med tre barn og lignende problemstillinger... Men likevel klarer jeg ikke å forsone meg med tanken... Føler at ett barn til ville gjort familien vår komplett. Er dette en egoistisk tanke? Fordi det vil jo føre til at de to barna vi har får mindre tid med oss. Ser jo allerede med to barn at de må kjempe om vår oppmerksomhet, spesielt min. Faren får i mye større grad være "i fred".

 

Samtidig begynner de jo å få et utrolig godt søskenforhold; veldig gode lekekamerater, utrolig glad i hverandre, viser oppriktig omsorg for hverandre osv. Dessuten ser jeg at barnehagehverdagen virker tryggere når de har hverandre der. (Minstemann har gått i bhg i halvannen uke). Så fordelene er jo mange:)

 

Mannen mener det er nok med to barn, men han er ikke absolutt på det punktet.

 

Hvilke tanker gjør dere som evt. tenker på tre (tette) barn?

 

Håper at jeg kan forsone meg med enten det ene eller andre snart, for føler jeg bruker unødvendig tid på å gå rundt å tenke på dette.

 

Hilsen

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Tenker AKKURAT det samme som deg. Men vi vil kanskje vente litt lenger da. Har som nettopp ble 2 år, og en som blir 1 år i slutten av desember. Planen er å prøve på nr.3 neste sommer.

 

Men jeg har motstridende tanker. Den første er at jeg føler meg overhodet ikke ferdig med bare 2 barn. Jeg er ikke mentalt innstilt på det, selv om jeg har vært så heldig å få ett av hvert kjønn og de er friske som fisker. Jeg har bare alltid forestilt meg en liten gjeng med barn, men maks 3.

 

Samtidig så spør jeg meg selv om jeg er gal når jeg ser hvor tungt og krevende det kan være å ha to stk. Det går altså, og det er ikke så ille med to som jeg hadde forestilt meg. Men når det står på som verst, så frister ikke 3 barn så veldig mye. Å det frister overhodet ikke å gå gravid i 9 mnd med to småttiser. Det er mange fordeler og ulemper. Jeg merker også at det fort blir mye dyrere å ha to barn, spesielt når de er så tette og ikke kan arve alt. Men nå var de jo ganske tett. Nr. 3 vil ikke bli like tett uansett, pluss at nå har vi klær i både blått og rosa. hehe

Sånn sett blir det kanskje ikke like dyrt. Men på ett tidspunkt blir kanskje alle å gå i barnehagen samtidig og det kan bli dyrt, men det er jo bare for en periode.

 

Vi er også i en slik situasjon at vi er mye alene med barna hver for oss, i og med at begge jobber turnus.

 

Samtidig hører jeg flere som sier at overgangen fra 2-3 barn nesten ikke er merkbar da man likevel er i "steamet" med småbarnsperiode. Man har likevel ikke så mye tid til alenetid og det blir ikke så mye bra nattesøvn uansett, så da kan man like gjerne bare hive seg igang med en til.

 

Angående det at man ikke får like god tid hvert barn, det tror jeg ikke er noen fare så lenge man er bevisst på det. Jeg tror de fleste som er vokst opp med mange søsken er rimelig fornøyd med det. De får jo istedet tid sammen med hverandre. Kanskje nr. 3 får litt oppmerksomhet fra sine storesøsken? De er jo allerede vant til å dele

Og tenkte vi ikke sånn før vi fikk nr. 2 også? At nr. 1 kom til å få for lite oppmerksomhet?

 

Men skal jeg ha 3 barn så vil jeg ha dem tett. Jeg kan ikke se for meg at når jeg plutselig oppdager hva en god natts søvn er, at jeg vil tilbake til småbarnsperioden igjen. Ja, altså jeg vet ikke, men jeg kan bare se det for meg. Hører flere av de som har ventet noen år med familieforøkelse at de faktisk er usikre om de vil prøve igjen, fordi de kvier seg til bleieskift og søvnløse netter.

 

Så tror jeg aldri at man angrer på et barn man har fått. Man blir sikkert vant til en tilværelse med tre barn også. Kanskje man angrer innimellom på selve situasjonen når man er veldig sliten, men man vil jo aldri ønske at man ikke hadde det barnet. Jeg vil ihvertfall ikke tenke slik.

 

Men joda, selv om jeg har mye positivt å si om 3 barn, så er jeg ofte i tvil. Det er faktisk på de gode dagene at jeg blir mest i tvil. Når jeg føler at alt er på stell, det er da jeg tenker.... ah, skal jeg virkelig orke enda et barn nå som ting begynner å stabilisere seg?

 

Jeg har ihvertfall 1 år å tenke på, men jeg som deg tror ikke at jeg klarer å forsone meg med bare 2 stk når jeg har innstilt meg på 3. Jeg føler meg nesten litt snytt forrige svangerskap og permisjonstid da jeg ble gravid så fort igjen. Jeg fikk verken nyte svangerskap eller babytid da jeg var i så dårlig form. Vi bodde i en trang liten leilighet og jeg fødte midt oppi et stor oppussingsprosjekt av et hus.

Neste gang vil jo barna gå litt i barnehagen i det minste og jeg er ferdig med permisjonstiden. Huset er også ferdigoppusset... så jeg vil bare oppleve det en gang til å bare NYYYTE for engang skyld.

Jeg vet dette høres forferdelig egoistisk ut, men det er ikke hovedgrunnen til at jeg vil ha nr.3, jeg har ALLTID ønsket meg 3 barn.

 

Nei, tiden for vise. Jeg tenker ofte tanken, men siden mannen også vil ha fler, så tror jeg faktisk at det blir sånn.

 

Oj, sorry for et langt innlegg. Jeg bare skriver uten bremser

 

Håper du finner ut av det

 

 

 

[Gullblomst]

Våre barn er akkurat like gamle som dine og vi prøver nå på nr. 3

 

Vi er begge enige om at vi ønsker 3 barn og gjerne tette. Jeg ser omtrent bare fordeler med det, så vi kjører på. Jeg har ikke dager som deg der jeg tenker at vi er ferdige, så jeg er sikker i min sak. Ikke at jeg i praksis vet hvordan livet med 3 små vil bli, men hektisk er det nå og enda mer kaos i hverdagen blir det sikkert etterhvert.

 

Vi har relativt god råd, så det økonomiske aspektet med 3 i barnehagen samtidig, utstyr til 3 små osv ser jeg ikke heller ikke på som en utfordring.

[Anonym bruker]

Hei, HI her;)

 

Er ikke blitt klokere;) Men i gode øyeblikk tenker jeg på et barn til..

 

Men...

 

Tenker mye på hvordan vi får tre barn i baksetet på Volvoen vår, som er blant de største stasjonsvognene man får kjøpt. Hvordan stabler man tre barn i barnestoler? Altså, hvordan får man det midterste barnet i stolen sin? Tenker mye slikt praktisk! Må vi bytte bil? Kan jeg fortsatt gå til og fra bhg med tre barn? Osv..

 

Hehe, uansett! Synes det er en veldig vanskelig avgjørelse, for har så mange argumenter for og imot. Klarer ikke bli enig med meg selv. Det at jeg vier det så mye tid, er at jeg tenker som deg "Vestlandsfanden", at det tredje barnet må komme nå, mens vi forsatt er inne i småbarnsperioden, og i akkurat bikka 30 (ung nok til å takle det;). Orker ikke starte på nytt når vi endelig er kommet ovenpå. Dessuten vil jeg at nr. 3 skal være nært i alder med sine søsken, slik at de alle forhåpentligvis blir gode venner og lekekamerater.

 

Har forresten to gutter, og føler meg litt fæl som sier at jeg ønsker meg en gutt til (fæl fordi jeg synes det er uetisk å ønske kjønn). Dette fordi søsken eller ikke søsken, gutt leker best med gutt. Dessuten har vi jo alt i gutteklær.

 

Nei uff, vet ikke jeg. Tror vi venter litt til ihvertfall. Har liksom ikke de beste argumentene for, utenom at jeg ønsker et barn til inne i hjertet mitt liksom. Følelsen av at familien ikke er komplett sitter der. Kanskje fordi jeg hadde en veldig forferdelig abort. Men det er ikke noe å komme inn på her...

 

Tusen takk for innspill forresten!