15 år og redd for hva som skjer videre.

[Sommerz]

Jeg er 15 år å gravid. Noe jeg vet er veldig tidelig men har alikevell bestemt meg for å beholde. Er sammen med barnefar å han tok det bare posetivt at jeg er gravid. Moren hans og stefaren hans tok det kjempe fint! Men faren hans og moren min er litt på samme kant. De sier de støtter oss å alt, men mamman min sier att muligens barneværne kommer til å ta fra oss ungen allerede på sykehuset. Å att jeg ikke vet hva jeg gjør å att jeg kommer til å ødlegge livet mitt.. Men det som skremmer meg mest er vell om de tar barnet.

 

Noen som har noe erfaring ang. Barneværne?

[m+mini]

Barnevernet kan ikke ta fra deg barnet sånn uten videre, uansett alder! Jeg har vært innblandet i det der selv, pga helsesøster mente jeg ikke var en god nok mor. Det ble planlagt møter med ei dame fra barnevernet hjemme hos meg sånn innimellom, for at hun skulle observere meg og finne ut om alle påstandene fra helsesøster var sanne. (Helsesøsteren var nemlig en venn av farmoren til dattera mi, og vi hadde et veldig dårlig forhold, hun misbrukte min tillit og jeg nevnte dette for helsesøster, noe jeg tror er grunnen til de usanne beskyldningene).

Men uansett, for hver gang barnevernet var hos meg fikk jeg veldig positive tilbakemeldinger, og de skjønte ikke vitsen med å observere meg. De hjalp meg med personlige ting jeg trengte å snakke om osv, og etterhvert fikk jeg beskjed om at det var opp til meg om jeg ville fortsette å ha møter med dem, og at uansett valget mitt kunne de hjelpe meg om det var noe.

Jeg var livredd i starten, tenkte hele tida på at jeg kom til å miste frøkna mi osv, men det viste seg å bare være hyggelig! Selvfølgelig har det noe å si hvilke folk man kommer i kontakt med osv, men om du gjør det som er best for barnet og barnet har det bra, kan de ikke ta det fra deg Husk å ha en positiv innstilling om de vil ha kontakt med deg, det er alltid det beste

 

En ting til, du ødelegger ikke livet ditt om det er dette du vil. Du bare forandrer det, og mest sannsynlig til det positive! Du blir i hvertfall veldig fort voksen

[Alexander's Mamma]

må bare si, hvordan kan noen sånne være helsesøster? eller uansett å gjøre noe så vondt mot et annet menneske som kan koste dem barnet sitt er bare helt utrolig. så glad det gikk bra. =)

det skal ganske mye til før de tar fra deg bare ditt trur jeg.

 

også syns ikke jeg heller at du ødelegger livet ditt. det finnes mye verre ting man kan gjøre som 15 åring, etter min mening. nå får du ansvar og må være moden og voksen =)

[Sommerz]

Tusen takk for svar , føler meg litt lettere nå !

[mamma08 og gravid]

Jeg var 16 da jeg ble gravid, og var også sammen med barnefaren. Vi var unge, og hadde ikke fullført noe skole. Men vi var fast bestemt på å beholde barnet, og har ikke angret et sekund etter det. Nå har vi en nydelig datter på snart 3 år, og ønsker oss nå en til.

 

Jeg føler på ingen måte at livet mitt har blitt ødelagt, jeg føler det heller motsatt. Livet har fått en mening etter vi fikk jenten vår

 

Mamma var også sånn som var litt usikker når jeg ble gravid, og mente det var for tidlig men at hun kom til å støtte oss. Grunnen var at hun selv tok abort da hun var 15, og fikk meg da hun var nett fylt 19. Hun hadde utrolig dårlig råd, og klarte seg ikke så bra. Men vi har heldigvis ikke hatt det sånn, og uansett hvor god/dårlig råd man har så klarer man seg alltid.

 

Og angående barnevernet kommer, så er nok det noe mora di bare sier for hun er redd for deg. Barnevernet kommer ikke viss de ikke får inn noe bekymrings melding, og da må det jo være en grunn til det

 

Lykke til videre

[m+mini]

Helt enig med deg der. Men èn ting; man MÅ (tydeligvis) ikke ha en grunn for å sende bekymringsmelding.

 

Det jeg skrev om helsesøstra over her fikk jeg bekymringsmelding om. I den stod det blant annet at det var en negativ ting at jeg fikk hjelp av moren min, istedet for at helsesøster, BUP, osv skulle sitte der og snakke til meg som om jeg var 3 år gammel. (Ja, hadde noen møter med BUP hvor jeg hele tiden sa at jeg ikke trengte dem, uten at de ga seg. Og etter 4.gangen eller noe, sa jeg klart ifra at jeg ikke hadde bruk for dem, og da var også en annen del av bekymringsmeldingen at jeg "plutselig" hadde sagt fra meg møter med de). Litt mer innvikla enn som så, men det var i grunn ikke det jeg skulle skrive.

 

For etter at jeg kom i kontakt med barnevernet fikk jeg vite at det hadde kommet inn enda en melding om meg. Den var fra legevakta, som mente jeg ikke klarte å ta av en body. Historien bak var at vesla som da var ca 6mnd ble veldig syk. Hun våknet skrek hysterisk ei natt, men plutselig var hun helt fin igjen, ingen feber eller noe. Natta etter var det mye verre, vi var 4 av hennes nærmeste voksene for å prøve å roe henne ned, uten at noen av oss hadde sjangs i det hele tatt. Vi ringte til "vår" legevakt, men der fikk vi ikke komme, fordi de mente at det ikke var noe farlig. Vi ringte til to andre steder, hvor det ene var fullt, og det andre ikke kunne ta imot oss, siden vi ikke hørte til der men sa at det hørtes veldig ille ut og at vi MÅTTE til en lege. Vi ringte igjen, men fikk ikke komme. Siden det bare ble verre bestemte vi oss for å reise likevel. Vi ble møtt av ei sur kjerring som ikke hadde hørt om folkeskikk i det hele tatt. Og når vi endelig kom inn til legen, hadde jo vesla roa seg helt og virket nesten normal. Jeg hadde selv vondt i hodet, trøtt og sliten, helt skjelven og på gråten, livredd for å miste det lille nurket mitt, og samtidig sint etter den dårlige behandlinga vi hadde fått. Da fikk jeg beskjed om å åpne bodyen (de tre knappene mellom beina). 3 knapper, urolig unge, skjelvende mamma = bekymringsmelding til barnevernet!

 

Legen fant ingenting, og vi ble fortalt at alt var i orden. Dagen etter reiste vi til fastlegen og han sendte ETT blikk på henne og fortalte at det var 4./6. barnesykdom.

Jeg har hele tiden lurt på hvem som egentlig burde klage i denne saken.. oioi, mye! Men måtte bare få det ut!

[svenskan87]

Fy, känner att jag blir ledsen på dina vägnar när jag läser din historia pinpie. :-/ Men va skönt att allt läste sig till slut.

 

Jag har en fd sambo som sa när han fick reda på att jag var barn att han skulle "sörga för att jag mister barnet". (Den här personen är alltså INTE bf.) Han kan inte förstå att jag har gått vidare med mitt liv och att jag nu håller på och startar en familj med någon ny. Så han har hotat med att barnvernet kommer komma och ta ifrån mig ungen, att jag inte är lämpad som mor. Och att jag inte kommer ha råd att försörga mitt barn.

 

Är tufft att få höra en och självklart blir jag ledsen när en person säger sådana saker men JAG och min (nya) sambo vet att vi kommer klara det här.

 

Det gäller bara att inte ta åt dig av det negativa, du vet din egna styrka och du vet vad du klarar. Och när du känner att det börjar bli för mycket finns det (hoppas jag) positiva människor åt dig som kan lätta på bördan och fylla dig med ny styrka!

[Alh07+12+14]

IKKE vær redd barnevernet. Det er mitt tips. Jeg har en bekjent som ble gravid som 14 åring, fødte som 15 åring og klarte å fullføre ungdoms skolen med hjelp fra sin mor. Hun har vært involvert i barnevernet fra dag 1 pga at hun selv var "et barn" da hun ble gravid, noe de sikkert sier om deg også. Hennes sønn er idag en 8 år gammel LYKKELIG gutt, og hun har gjennom hele hans oppvekst fått MASSE positiv hjelp fra barnevernet, der de har vært der for henne og sønnen enten det er økonomisk støtte, veiledning eller tilogmed som en voksen "venn" å snakke med. Så la aldri noen skremme deg med barnevernet. De er der for barnet, og automatisk da også deg! =)

[Sara95]

Hei! Du er virkelig ikke alene i denne situasjonen. Jeg er også 15 år, blir 16 nå på julaften. Er snart 6 uker på vei. Jeg bor sammen med barnefaren i leilighet og vi trives kjempegodt sammen.

 

Da jeg var hos legen fikk jeg beskjed om å fortelle dette til mamma så fort som mulig, de ville også ha henne med på en av timene de satte meg opp på. Da jeg fortalte det til henne ble hun skikkelig sur og sa at hvis jeg ikke tok abort med en gang skulle hun ringe politiet og annmelde typen min. Og alt var så negativt for henne. Jeg spurte om vi ikke i det minste kunne snakke om det, men da sa hun bare at det ikke var noe å snakke om. Min reaksjon da var bare at jeg sa til henne at jeg tok abort og ferdig med det. Nå tror hun at jeg ikke har barnet lengre, men vi skal beholde. Er ufattelig redd for hva som kan skje nå. Men håper virkelig det bare var en reaksjon!

 

Håper alt ender bra for dere gleder meg veldig til lillebebi kommer!

Regner med dere er like spente

[trultelisse]

Dette er da ikke noe å bekymre seg for!

Jeg ble selv gravid da jeg var 15, og har vært alenemamma siden da. Har aldri vært noe problem for meg, og aldeles ikke noe innblandelse fra barnevernet. Norsk lov gjør det svært vanskelig å ta et barn fra sin biologiske mor.

Når det kommer til hvorvidt dette har "ødelagt livet mitt", som flere fortalte meg også at kom til å skje da jeg ble gravid, har jeg vell aldri hørt noe større tull! Selvfølgelig må man bli en del voksnere når man får barn, og det kommer til å være ting man ikke kan være med på, men det å få et barn er en så stor opplevelse, at jeg aldri har angret en eneste dag på den avgjørelsen jeg tok om å beholde det. Jeg sier ikke at det har vært bare fryd og gammen, for det blir det aldri, uansett når man får barn. Det kommer alltid til å være dager som er mindre bra, og som føles veldig tunge. Men alt i alt veier det positive opp for det negative, med omtrent trippel styrke! Alt ordner seg bare man er innstil på det. Jeg har selv fullført videregående, og begynt på studier. Har fått meg en fantastisk kjæreste, og venter nummer to med ham neste vår.

Masse lykke til til deg/dere! Dette kommer til å gå helt fint! Jeg heier på deg:)