Hvor mye skal til...?

[Mamma2010:-)]

for å bli sykemeldt? Legger meg kl 20:30 hver kveld, sovner før jeg treffer puta, og sover til kl 6:00 morgenen etter. Våkner, og er like trøtt som når jeg la meg... Har en til tider stressende/krevende jobb, som ikke lar meg få store pauser i dagen, noe jeg egentlig trenger. Sover en time, eller to på dagen i helger, når jeg har mulighet til det. Rutinene på privat plan er i ferd med å måtte gjøres om, mtp henting/bringing av førstefødte i barnehagen, fordi jeg ikke makter begge deler... Huset ser ut som en svinesti, og jeg har ikke overskudd til noenting... Ikke meninga å klage, men er sånn er det nå da!:-) Noen som kjenner seg igjen, og hva gjør dere i tilfelle??? Denne gangen føles graviditeten som en sykdom...

[Rose -3. troll i 2012]

Har det på samme måte.

Bare det at jeg har en syk mann i tillegg så jeg er nødt til å ta meg sammen for at ungene (har to) skal få sin vanlige rutine. Hadde ikke klart å leve med meg selv om svangerskapet gikk ut over ungene. Det gjør det jo i og for seg pga mine hormonelle utbrudd, men jeg prøver å la livet gå sin vante gang...

 

Får eldstemann ut dørene til skolen, leverer nr 2 i barnehagen, henter igjen, hjem og lage middag, så er det lekser før levering på 2 treninger i uken og 1 kamp, og innimellom bursdager.

 

Sover sammen med ungene kl 20 om kvelden, sover til neste morgning og forsover meg stort sett hver dag. Timene i hoper seg opp på jobb og jeg vet ikke hvordan jeg skal få ta dem inn igjen. Dropper av og til lunsjenpausen for å slippe å få så mye timer å ta igjen. (spiser på pulten da)

 

Har kontorjobb, og mye å gjøre, men har en sjef som lar meg jobbe i mitt eget tempo (derfor en snarvisitt innom her)

 

Huset ser ut som en svinesti hos oss også, vaskerommet tyter over av klær og jeg har en utfordring hver morgen med å finne rene klær til ungene.

Helgene er jeg slakt, ligger på sofaen hele helgen, leser, strikker eller aller helst sover...

 

Alt stresset gjør sitt til at jeg får kynnere og hjertebank på kvelden...

 

Har store konsentrasjonsvansker på jobb og må ty til sukkerholdige drikker for å holde meg våken... det går heldigvis når jeg har fullt kjør hele dagen.

 

Har i tillegg lavt blodtrykk (skulle ønske at alt stresset piffet det opp litt) og sliter med svimmelhet. Her en dag besvimte jeg på en skoletilstelning...

 

Var nesten likt i mitt forrige svangerskap, bare det at da hadde jeg ikke lekser, treninger og kamper -og nesten ingen bursdager -å ta meg av. Jobbet også 80 % da, men hadde lenger vei til jobb...

Dengang sovnet jeg om jeg måtte stoppe i lyskryss (aldri et problem når ting skjedde rundt meg), sovnet på jobb og våknet av at jeg snorket, sovnet på lekeplass og våknet av at nr 1 var borte...

Dengang var jeg syk 2 dager i svangerskapet (pga spysyke). Jobbet 80 % helt fram til permisjonen, og har planer om å gjøre det samme denne gang også... Skal være litt mer obs denne gang på premature rier, noe jeg fikk i uke 21 sist. Hadde da ikke vett til å kontakte legen, men de stoppet heldigvis av seg selv...og ingen skade var skjedd da jeg nevte det for legen ved neste kontroll....

 

Og ja, jeg er enig i deg; graviditeten kan til tider følest ut som en sykdom.

 

Hvor langt er du kommet? Jeg er 17+3

 

 

[Rose -3. troll i 2012]

Glemte å si:

Snakk med sjefen din, og be om å få jobbe i ditt eget tempo, og slippe unna en del av stresset...

[Miss 84]

Jeg jobbet fullt i mitt svangerskap, men slet stort sett "bare" med svangerskapskvalme den første tiden, ellers bare svak bekkenløsning. Hadde jeg imiidlertid hatt det slik du beskriver ville jeg nok tatt meg en tur til legen. Om du eks har 20 % sykmld kan du alikevel være på jobben 100% av tiden, men yte kun 80%. Slik vil du ikke henge etter på jobb.

Jeg må også si at det viktigste for deg å prioritere bør være at barnet i magen utvikler seg på best mulig måte, og da er vel ikke stort press og stress det beste.

 

Råder deg til å ta en tur til legen å snakke om det i såfall....

[Mamma2010:-)]

Har det litt heftigere du enn meg da... Har tross alt bare et barn fra før, og en samboer som er frisk og rask.... Men har ellers en lei tendens til å jobbe-jobbe-jobbe, heilt til jeg treffer bunnen, og da er virkelig bunnen nådd og... Er redd for det denne ganga, ikke vært i denne jobben så lenge. Og treffer jeg bunnen, går min arbeidsmengde over på mine kolleger... Er bare 16 uker, synes det er tidlig å tenke sykemelding/tilrettelegging.

[ahelene]

Kjenner meg igjen i dette. Jeg har nå jobbet 60% i tre uker. Har en to åring som det stadig blir litt bæring på (15 kg) og mye leie arbeidsstillinger på jobb. Så fikk så vondt i ryggen i tillegg, samtidig som jeg sovner bare rumpa berører sofan. Så var jeg nok ikke en hyggelig mamma og samboer før jeg ble sykemeldt. Når en blir så sliten og har vondt så skal det veldig lite til for å eksplodere.

Så hadde samtale med sjef og lege. De var kjempe positive til at jeg skulle prøve å jobbe redusert en periode. Så har vært på jobb, men gått tidligere hjem hver dag i de tre ukene.

Rakk å sette over en vask, å ta en god lur, pluss at jeg stort sett klarte å ha middagen klar for mann og barn når de kom hjem. Mannen har vært overlykkelig for de tre ukene, det er noe med at man skal fungere på hjemmebane også.

Jobben min syns også dette var en bedre løsning enn at man skal la det gå for langt og så bli sykemeldt 100%. De sa tidlig også at jeg måtte si i fra hvis det var visse ting som var tungt. Det har noe med å prøve å beholde oss i jobb så lenge som mulig. Ble litt langt dette Men absolutt å anbefale.

[Mamma2010:-)]

Tusen takk for svar:) sitter her med klump i halsen, og får ikke roa ned nok til å sovne, sjøl om jeg er på overtid nå kjenner meg veldig igjen i det du skriver om å være tilstede på hjemmebane. Etter å ha henta mine i bhg, satt på middagen, GLEDER keg meg til sambo kommer hjem, for da orker jeg ikke mer... Og lunta på ting er så kort at den er nesten ikke tilstede. Blir sint og fortvila på hva mini kan finne på av ting, og neste sekund har jeg så dårlig samvittighet for at jeg har kjefta, at jeg helst bare må gå bort og klemmeog grine litt... For et liv:-) får virkelig verdens beste belønning for dette, og det er enda godt, for det er ikke noe greit å ha det sånn...

[Underveis -->]

Jeg har det ikke i nærheten så tungt som dere damer, men jeg må si det å ha bekkenløsning nå føles som en liten velsignelse. Jeg har vært helt kjørt i topplokket og følelsene (og hormonene!) har bare veltet på de siste to ukene. Å da ha 50% sykemelding og bare tid til meg selv to dager i uka har vært den eneste grunnen til at jeg ikke bare har ramlet sammen til en våt flekk ;-)

 

Min eneste oppfordring er: Dra til legen, fortell hvordan dere har det, og se hva som skjer. Det er faktisk lov å tenke på seg selv også, og ikke være så jævla kvinnfolk som ikke skal skuffe noen, eller lage vanskeligheter for arbeidsplassen. Legg fra dere flink pike-syndromet og tenk på at dere skal ha energi til fødsel og barseltid!

[Mamma2010:-)]

Ja, ikke sant, forbanna flink pike syndrom! Som om ikke vi "ofrer" nok med å gå hjemme et år, mtp karriere og alt. Men for en gevinst å få lov til det og! Blir en tur til legen kjenner jeg. Er heilt på felgen, klarer ikke fungere på jobb ei gang. Har en jobb som krever full konsentrasjon, og har du ikke dette kan det fort gå utover egen og andres sikkerhet. Er vel ikke så greit da, at man allerhelst skulle hatt seg et par timerpå øyet;-)

[Rose -3. troll i 2012]

Min jobb har ikke så mye med sikkerhet å gjøre, men krever også full konsentrasjon, hvis ikke KAN det (liten sannsynlighet, men man vet aldri hvilke data som blir benyttet) gå flere hundre millioner av kroner tapt. Bruker mye tid på å kontrollere meg selv, hele tiden at jeg gjør rett. -Så det blir mye "lite produktiv" tid.

 

Likevel velger jeg å holde ut. Mulig jeg lider av "snill pike" syndromet, men er selv av oppfattelsen at mange gravide sykemelder seg for tidlig. Sier ikke at noen her i tråden gjør det, men har fått kommentarer i tidligere svangerskap "At du GIDDER å jobbe fulltid" Det er ikke snakk om å gidde, men hva en faktisk er i stand til. Jeg er av oppfattelsen at der er ikke jobben sin feil at jeg er gravid, og da skal de heller ikke lide fordi jeg er sliten...Er også av oppfattelsen at så lenge det ikke er medisinsk grunn så har det ikke skadet noen å presse seg litt...

 

Jeg har også en sykdom som gjør at jeg til tider er meget sliten, og legen min er hard: "Å være trett/sliten er ingen sykdom, og du må være syk for å få sykemelding." Det er et ganske hard slag å få i trynet når du føler at du er helt på bunn, og det ønsker jeg ikke å utsette meg for. Har ei meget god seng, så da gjør det ikke noe om den er min beste venn for tiden. Synes mer synd på mannen min som kanskje går 6 uker mellom hver gang jeg har energi å "ofre" på ham.

 

Jeg tenker også at det er viktig å vise at en er villig til å jobbe. Om ikke sjefene sier noe, så observerer dem, og jeg er redd for at min permisjon kommer ubeleilig selv om alle har gratulert meg. Jeg er redd for at en sykemelding kan ødelegge mine sjanser for videreutvikling når jeg kommer tilbake etter endt permisjon, selv om jeg ikke har noe grunnlag på å påstå noe slikt. Er en person som grubler alt for mye, og har opplevd mye dritt i arbeidslivet til å faktisk klare å omstille meg og innse at jeg nå har verdens beste arbeidsplass.

 

Men i mitt tilfelle så har jeg fått beskjed om å jobbe i mitt eget tempo. Når jeg slet med kvalme -var det ikke noe i veien for at jeg kunne ta meg en lengre spasertur midt på dagen om jeg hadde behov for det.

Så lenge jeg ikke har noe press på meg så klarer jeg å gå på jobb... Vet at ventetiden blir ufattelig lang om jeg skal gå sykemeldt...

 

Er nettopp kommet hjem fra foreldremøte, så nå må jeg komme meg i seng, er allerede 2 timer på overtid. Klærne som ligger i maskinen får ligge til i morgen. Vet jeg må vaske dem på nytt da, men det får heller bare være...

 

God natt...