Min fødselshistorie - når weegirl kom til verden

[Light of my life]

Lørdag 1 oktober, 3 dager på overtid, våknet jeg tidlig av vonde murringer i mage/rygg. Prøvde å ta en paracet, men det hjalp ikke - så mistenkte at noe var på gang - endelig; 9 mnds venting over!

 

Kl 09:15 lå jeg fortsatt i sengen, prøvde å få så mye hvile som mulig, når jeg hørte et knepp fra magen og kjente at noe kom sildrende. Fortet meg på badet og konstaterte at vannet hadde gått! Ringte føden, de ba meg komme inn for en sjekk, men advarte at jeg antagelig ville bli sendt hjem siden riene ikke var ordentelig i gang. Vekket mannen, som forfjamset sa "hæ, hvordan da?" når jeg informerte at vannet var gått og at han antagelig skulle bli pappa i dag - hadde ikke akkurat tenkt å begynne å forklare anatomien bak en vannavgang før vi skulle dra.....

 

På Ullevål ble jeg og baby sjekket; de konstaterte at vannet var gått, men riene var svake. Lillemor hadde det helt topp i magen, men de var usikre på om hodet var festet eller ikke (noe som var avgjørende i om jeg skulle sendes hjem eller ikke). En UL konstaterte etter mye om og men at hodet var festet, men det satt så langt ned at når de kjente etter så var det antagelig skuldrene de kjente bevegde på seg.

 

Vi ble altså sendt hjem på ettermiddagen, noe som forsåvidt var helt greit for meg - bor 10 min fra sykehuset, og er mere komfortabel hjemme enn å glane i en sykehusvegg i timesvis. Hjemme spiste og slappet vi av mens vi ventet på at riene skulle øke vel vitende om at dette var vår siste kveld sammen som en familie på 2.

 

Ca kl 20:00 begynte riene å bli ubehagelig vonde, men de var ikke regelmessige. Vi gikk å la oss rett før midnatt, da hadde jeg ganske tette rier men uregelmessige i styrke. I 02:00 tiden, nå søndag 2 oktober, var riene så vonde at jeg tenkte -dette orker jeg ikke lenger- stod opp, tok en lang varm dusj, og prøvde å se litt på TV mens jeg timet riene - var ca 6-7 min mellom når jeg ringte Ullevål og ga beskjed om at nå kommer vi! Var ikke tale om at jeg ikke skulle inn på det tidspunktet, jeg MÅTTE ha noe hjelp med å takle smertene.

 

Ble lagt inn på føde mottak til observasjon 04:00 tiden. Jordmor konstaterte at fødsel var i gang men at jeg antagelig var i latensfasen fortsatt. Etter en stund ble jeg sjekket, hadde åpning på 2-3 cm, JM strippet meg (aaaau!), satte klyster og sendte meg i dusjen. Skal si det fikk fart på riene ja! De økte både i hyppighet og intensitet. Jeg tryglet og ba om smertelindring så etter litt om og men ble jeg flyttet inn på en fødestue og tilbydt lystgass. Det hjalp litt, men riene var nå såppass vonde at det tok ikke lang tid før jeg skrek etter en epidural. JM sjekket meg igjen og konstaterte at jeg var klar for en epidural så hun ringte på anestesilegen. Siden anestesilegen lå å sov tok det laaaang tid før hun dukket opp (føltes som en evighet). Jeg var i et smertehelvete uten like, og hadde ikke sjans til å slappe av mellom de tette riene pga sterke smerter i korsryggen. Jeg hang på lystgassen konstant og følte at jeg fløt inn og ut av bevissthet når anestesilegen endelig dukket opp. Epiduralen ble ikke satt ordentelig så den funket dårlig, men klarte ivertfall å slappe av mellom riene etter en liten stund.  JM ringte på nytt etter epidural og denne gangen funket den heldigvis bedre!

 

Husker ikke helt tidsforløpet (8 timer i aktiv fase totalt) men etter en god stund hadde jeg full åpning og det var på tide å presse. Kjente pressriene godt til å begynne med men etter en stund avtok de i intensitet. Jeg presset og presset men lillefrøken bevegde seg ikke nedover! Epiduralen ble skrudd av og jeg ble satt på drypp for å få fart på riene. På ettellerannet tidspunkt kom først en, så to leger inn i rommet. Lillemor fikk festet noe måleutstyr på hodet (hjerterytme?) og de tok blodprøver av henne ved å snitte henne forsiktig i hodet 2 ganger. På dette tidspunktet begynte jeg å bli redd, nesten panisk, og å gråte ukontrollert. Stakkars mannen min som forsøkte å trøste - var nok ikke lett. Jeg presset og presset men ingenting skjedde. Legene sa hun lå i en skjev vinkel og at hun dermed ikke kom ordentelig ned i fødekanalen. Etter 1,5 time med pressing kom hun endelig ut ved hjelp av vakum, og smertehelvete ble erstattet av ufattelig lykke og kjærlighet med det samme jeg fikk henne på brystet. 

 

Når jeg skriver dette er det nøyaktig en uke siden my wee princess ble født. Vi forlot sykehuset/hotellet etter 24 timer. Ammingen fikk vi til med en gang, så ville heller kose oss hjemme enn å være på Ullevål. Har brukt litt tid på å finne ut av søvnrytmen, men nå sover hun hele natten (fra midnatt til 9-10 tiden), kun avbrutt av ett bleieskift og mating ved 5 tiden. Lykke <3