Ofre "alt" for mannen?

[Anonym bruker]

Jeg har en høyere utdanning (høgskole + universitet) som jeg på nåværende tidspunkt ikke får brukt. Dette fordi min mann mer eller mindre nekter å flytte på seg dit hvor jeg kan få meg en jobb. Min mann har en godt betalt jobb (ca 600 000 kr i året) og gode arbeidstider her hvor vi bor nå. Han sier selv at selve jobben ikke er så interessant, men så lenge han tjener godt, så spiller ikke det noen stor rolle. Jeg derimot er av den formening at jobben spiller en stor rolle. Jeg har nå en helt grei jobb, dvs jeg mistrives ikke, men er heller ikke 100% fornøyd..... Jeg utfører helt andre arbeidsoppgaver enn det jeg er utdannet til. Dessuten tjener ikke jeg like godt som jeg ville ha gjort om jeg hadde fått den jobben jeg ønsker.....

Mannen min sin familie bor i nærområdet. De er veldig hyggelige og jeg kommer godt overens med de. Vi har også mange felles venner her.

MIN familie derimot bor ca 100 mil unna, det er vanskelig å komme meg hjem til min familie pga den lange avstanden og dyre flybilletter.

 

Jeg føler at jeg ofrer "alt" for mannen ved å oppgi mine ønsker om å flytte sørover, hvor jeg kommer i fra. Listet opp føler jeg at jeg mister:

* kontakt med min familie/venner sørpå

* god jobb

* bedre vær

* mer fritidstilbud for barna.

 

Vi har 3 barn sammen, den eldste har nettopp begynt på skole. Synes det er vanskelig å tenke på at jeg skal bli her resten av livet hvor jeg egentlig ikke ønsker å bo.... :-( Så, hva bør jeg gjøre?? Jeg vet jo at ikke dere kan gi meg et fasit svar, men ønsker bare å lufte hodet litt ;-)

[Anonym bruker]

Det høres ihvertfall ut som om din manns ønsker har kommet i første rekke en god stund nå (siden dere har skolebarn). Da er det kanskje på tide at du får brukt dine ressurser litt også. Det virker litt bortkastet å bruke ressurser på en lang utdannelse som man ikke får brukt.

 

Man kan selvfølgelig ikke tvinge noen til det ene eller det andre, men hvis du noensinne skal bli prioritert bør det skje ganske snart før barna gror helt fast der hvor dere bor nå.

 

Vi flyttet til Oslo fordi jeg fikk en jobb der som jeg var utdannet til. mannen min flyttet sin jobb etter.

Noen år senere flyttet vi tilbake til vestlandet, også pga av meg og min jobb. Når jeg da noen år etter det, ser at jeg kunne fått mer spennende og passende jobber i oslo, lar jeg være å si noenom at vi skal flytte tilbake igjen. Nå var det min mann som hadde en kjempejobb her som han trivdes i, mens jeg hadde en helt OK en. Han hadde tatt hensyn til meg, nå var dte min tur til å ta hensyn til ham (og bARNA).

Man må gi og ta i et forhold - alle må fire litt, man må inngå kompromisser og spise kameler, og det må ikke være sånn at den enes ønsker altid kommer andre rekke.

 

En det er såklart mange hensyn å ta, ikke minst barna. Mne jeg syns mannen din burde ta litt hensyn til deg også.

[Anonym bruker]

Litt vanskelig den der.. For du har en jobb, som du trives greit i. Mannen har god jobb og tjener godt. dere har felles venner der dere bor. Han har familien sin der, som du også kommer godt overens med. Barna er vant med å bo der, har sikkert fått seg lekekamerater. Eldste har begynt på skolen og har kommet inn i skolemiljøet der dere bor. Regner med at barna har god kontakt med besteforeldrene på far sin side..

 

Skjønner dine ønsker veldig godt. Men får du "viljen din", så er det kanskje slik at mannen din må ofre ALT for deg??? Pluss at ungene også må ofre mye, trygghet og stabilitet.

Så jeg vet ikke.. Skjønner det som sagt godt, og vet ikke om jeg i lengden hadde klart å bo så langt unna familie og på et sted jeg ikke ønsket å bo.. Men tenk grundig gjennom det.. Kanskje de andre i familien må ofre mer enn deg, om du får ønsket ditt oppfylt, så det spørs om du kan forvente at de skal ofre så mye?

[Anonym bruker]

Takk for svar. Ja, jeg vet at det handler om å gi og ta i et forhold. Vi har bodd her nordpå i snart 8 år (!!) og jeg har hele tiden tenkt at vi har det bra så lenge mannen er fornøyd med sin jobb og livet vi har her. Men, i det siste har jeg følt en misnøye da jeg føler det kun er jeg som må ofre for at vi skal ha det bra i familien. For, så lenge jeg ikke "maser" om å dra sørover, altså mot min familie, har vi det alle bare bra, men med en gang jeg nevner flytting, så blir mannen min rett og slett sur, tverr og uspiselig. Det går ikke ann å diskutere flytting med han.....

Hadde jeg visst for 8 år siden at det var her nordpå vi skulle bli værende, ja da hadde jeg droppet mye av den utdannelsen jeg har tatt (med påfølgende stort studielån). Men, da hadde jeg vel ikke blitt med nordover heller......

Uff, synes det er så leit å føle det sånn. Jeg vedder på at det er jeg så må "gi meg" slik at vi kan få et normalt familieliv igjen..... :-(