Med tanke den tråden om hva omsorgssvikt var før deg.. Var ikke mine foreldre noen gode foreldre?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke svart der, før det føltes litt feil ut..

Uansett, faren min hadde alkoholproblemer, og det skjedde etpar voldsepisoder i hjemmet.. Moren min prøvde å være ganske stabil, men mye gikk utover mine søsken og meg selv.. Jeg vet ikke hva som virkelig er rett og galt idag, og klarer ikke fullføre ting alene.

 

Men uansett er jeg utrolig glad i mine foreldre... jeg ser på de som gode foreldre uansett, merkelig men sant..

Er det feil av meg?

[Anonym bruker]

Ville du ønsket at barna dine vokste opp i et slikt hjem?

[Anonym bruker]

Ja, jeg synes det er feil av deg å anse dem som flinke foreldre.

De var kanskje de beste foreldrene de kunne, men barn skal ALDRI utsettes for vold og utrygghet. Det er de voksnes ansvar å se til at barn ikke blir utsatt for slikt.

 

Og du sier jo selv at du fremdeles sliter med ettervirkninger av dette, og da er det jo tydelig at dette ikke var et optimalt sted å vokse opp.

 

Svaret ligger nok i det hun over meg nevner ... ville du ønsket en slik oppvekst for dine egne barn?

 

Jeg kan forstå at du er glad i de dog, de har jo hatt sine problemer å stri med, og sikkert handlet etter de forutsetningene de hadde der og da. Selv om de jo skulle fått hjelp for de handlingsmønstrene som ikke var bra for barna. Men jeg synes du skal fortsette å være glad i dem, med deres feil og mangler!

[Anonym bruker]

Jeg ville ALDRI ønsket en slik oppvekst før mine egne barn eller NOEN andres!

 

Men jeg trur det er mye med at jeg fikk før meg at det var slik det skulle være.. jeg fikk beskjeden om at det var slik i famillier flest..

også det å si ifra til noen var FYFY, alle ville oss vondt, spesielt barnevernet/politi.. Vel, det var det mine foreldre sa.

 

Hjernen min på den tiden ble vand med slike "vilkår" og tankene mine er helt snudd på hodet etter oppveksten..

Men jeg ville aldri latt mine barn vokse opp i slike forhold uansett..

 

Hi.

[Anonym bruker]

Men da skjønner du vel at dette ikke er bra foreldreskap og god omsorg for barn?

Det er IKKE normalt, og IKKE greit, under noen omstendigheter.

 

Det forandrer likevel ikke det faktum at de fleste barn er glade i sine foreldre uansett. Selv de som utsettes for grov mishandling og seksuelt misbruk, er ofte glade i sine foreldre likevel, og gjør mye for å bortforklare og beskytte dem. Uheldigvis.

Det er derfor det er så viktig at vi voksne stepper inn og står opp for disse barna om vi vet at de lever under slike forhold.

[Anonym bruker]

Hadde de vært gode foreldre hadde faren din stoppet å drikke, volden hadde aldri skjedd og moren din hadde ikke latt det gå ut over dere barna.

 

Barn er alltid (nesten) trofaste mot sine foreldre, de vet jo ikke annet. Men når du ser på det nå i voksen alder kan du vel ikke mene at de oppførte seg rett, at oppveksten din var fin og at du kunne ha gjort det samme mot dine barn uten å føle deg dårlig.

I så fall så trenger du hjelp.

[Anonym bruker]

De fleste er jo gode på noe og dårlig på andre ting. Det høres ikke bra ut, men ikke dermed sagt dere ville hatt det bedre ved å bli flyttet. Jeg vokste opp med en psykisk syk mor, og dette preger meg i dag, men ikke så mange andre enn meg som merker det. Hun hadde mange mangler som omsorgsperson, men vil ikke kalle henne en dårlig mor. "Dårlig mor" er for meg et moralsk ladet begrep, og jeg syns det gir lite mening. Om man blir fratatt barna sine er man ikke en dårlig mot, eller et dårlig menneske. Man har ikke greid å gi ungene sine god nok omsorg.

[Anonym bruker]

Det er vanlig at barn i dysfunksjonelle hjem tror at det de lever i er normalen.

Dette er sannheten: Det du har vokst opp med er ikke normalen.

 

[Anonym bruker]

Vil underskrive at jeg ser at det er feil, og jeg kunne aldri finne på å gjøre noe slikt mot egne barn.. Pga oppveksten min har jeg ikke rørt alkohol.. og kommer heller ikke til å gjøre det.

 

Mulig at jeg trenger hjelp fordet, men jeg føler jo at foreldrene mine var med på å gjøre noe godt også. Moren min prøvde alltid å stille opp, men klarte ikke å bryte seg ut av forholdet med min far.

Faren min var vel syk..

 

Og jeg syns på en måte synd på han.. Han kunne vel ikke noe for alkoholproblemene, muligens..

Men da jeg setter meg ned å tenker på dette, så får jeg liksom tanker om at jeg kanskje fortjente det, men jeg føler at moren min og søskene mine ikke fortjener det! Og at jeg kanskje skulle gjort mer/si ifra, men at jeg ikke turte, ville ikke "gå imot" foreldrene mine..

 

Men.. ikke misforstå, jeg mener ikke det er riktig at noen barn lever under slike forhold, og kunne aldri latt mine gjøre det..

[Anonym bruker]

dørlig

[Anonym bruker]

ok

[Anonym bruker]

Du er lojal mot dine foreldre fremdeles. Du innser ikke at det de gjorde er galt. Men du ser ting i et bedre perspektiv når du tenker på egne barn, og jeg tviler på at du ville gjort det samme mot dine barn som dine foreldre gjorde mot deg.

 

Alle barn ER lojale mot sine foreldre, og de færreste ville sviktet de i barndommen. Uansett hvor mye smerte foreldrene påfører barna vil barna likevel dekke over det. Et eksempel er incest. Barna tier om det for å verne den som gjorde det. Hvorfor? Fordi barn er lojale.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvordan det er mulig at hjernen får oss til å tro ting er normalt... når det er helt bak mål...

[Anonym bruker]

mm

[Anonym bruker]

ike gode foreldre

[Anonym bruker]

hva slags spm er det?

[Anonym bruker]

Noen nevnte at barn fortsatt er lojale mot foreldre som begår incest. Jeg tror heller disse barna er redde og sjokkerte, og at de ikke nødvendigvis er glade i den foreldreren som misbruker dem.

 

Setningen "faren min hadde alkoholproblemer" kan bety så mangt. Men jeg tror det er fullt mulig å være glad i faren sin, hvis han de fleste ganger var en hyggelig og vanlig far. Men at han trådte feil en del ganger slik at barna så det.

[Anonym bruker]

Men om det var slik at faren til hi var idiot heletiden, så lurer jeg på om Hi trengs hjelp.