tårer å maaange følelser...

[Harfåttprinsen:)]

Jeg sliter veldig med mange tanker, og d hender jeg får gråte anfall... jeg fikk en velskapt sønn for snart 4 uker siden, men er mye redd for at han skal bli syk,redd for at jeg ikke skal mestre mamma rollen,og redd for og ha ansvaret alene for babyn... sitter med at jeg bare helt plutselig begynner å få tankene og gråten kommer... flere som har hatt det sånn?? Er det begynnende depresjon eller er det bare hormonene??

håper noen kan svare meg...

[Billie Jean]

Dette er du ikke alene om, det kan jeg skrive under på... Det er helt vanlig med gråtetokter og katastrofetanker når man akkurat har fått barn, men det er viktig å få snakke om det. Hvis du brenner inne med mange vonde tanker kan det utvikle seg til en depresjon. Hormoner/endret livssituasjon/amming/lite søvn/forventninger som ikke blir oppfylt og alt det andre nye du opplever kan være overveldende.

 

Husk at du nå gir omsorg døgnet rundt. Du gir mye av deg selv. Det er utrolig viktig at også du opplever at noen har omsorg for deg. Snakk med samboeren din, en god venninne, en søster/mor eller helsesøsteren din om disse tingene. Det er mange som har vært gjennom det samme som deg, men det er få som tør å spørre hvordan det går. Det meste av fokuset går på babyen, og ikke mors følelser etter fødsel, og mange nybakte mødre føler seg nok glemt oppi alt.

 

Håper du får det bedre snart. Du fortjener å ha det bra:)

[Foccacia]

Jeg kjenner dette godt igjen, og det er forferdelige følelser å ha. Alt er nytt og skummelt, husker jeg var redd for alt som kunne gå galt med babyen. Gråt mye, følte jeg ikke kunne greie å ta meg av denne lille skapningen. Holder med hun over her, det å snakke med noen er veldig viktig. Del det med noen, sånn som her, men også med noen du kjenner. Hjelper å høre at mange andre har gått igjennom det samme som deg. Hvis du kjenner at dette ikke slipper taket skal du snakke med fastlegen din som kan hjelpe deg videre med evt.behandling. Masse lykke til, som regel går dette over når hormonene roer seg og du blir tryggere i rollen som mor. Klemmer til deg

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Slet veldig mye med negative tanker selv da jeg fødte nr. 1. tanker jeg før aldri hadde hatt kom bare svevende som en sky over meg. Å få tanker jeg før aldri hadde kjent på, gjorde det hele enda mer overveldende. Jeg gråt ofte, og gjerne for bagateller. Dette varte i nærmere 6 mnd. Det var opp og ned i humøret og i ettertid forstår jeg vel at det var en fødselsdepresjon.

Jeg skulle nok ha sagt ifra til en profesjonell mye tidligere, men jeg var redd for at det var noe galt med meg, i og med at alle andre fremsto som SÅ lykkelige. alle spurte meg retoriske spørsmål som: Er det ikke bare helt fantastisk å bli mamma?? Joda, jeg hadde fått verdens nydeligste datter, men jeg forsto ikke hvorfor jeg ofte ble så lei meg og deppa når jeg egentlig var så heldig.

 

De verste hormonene skal gi seg etter ca. 6 uker, så du kan du jo vente å se det litt an, men du kan jo når som helst kontakte helsesøster eller den jordmoren du hadde kontakt med igjennom svangerskapet.

For min del varte hormonene litt for lenge.

 

Med nr. 2 var jeg mer forberedt på disse følelsene, derfor taklet jeg dem bedre. Men selv da, når jeg var så bevisst, så kunne helt uante følelser og tanker dukke opp. Men etter en stund så kommer man tilbake til seg selv igjen, men noen bruker mye lengre tid enn andre. Jeg vil si at jeg våknet opp fra denne bobla/tåka ca. 6 mnd etter fødsel begge ganger.

 

Det du føler er helt normalt, men du skal ikke la det gå for langt for din egen del. Det er ikke noe gøy, så hvis det ikke gir seg ville jeg snakket med noen.

 

Jeg ville jo ikke snakke med noen om følelsene og jeg ble ofte sur og oppfarende mot mannen. Egentlig var jeg ute etter forståelse, men hvem kunne forstå når jeg ikke sa noe. jeg forsto det vel egentlig ikke selv heller. Jeg kjente ikke meg selv igjen og følte meg helt fremmedgjort med hele greia.

 

Men jeg er ganske sikker på at det vil bli bedre for deg etterhvert, men aldri nøl med å snakke med noen som du vet vil lytte

[El1]

Så bra at du setter ord på dette, det tror jeg er kjempeviktig. Snakk med samboeren din og forklar hva du føler. Tror de fleste har det sånn etter fødsel, men snakk med noen sånn at det ikke blir en fødselsdepresjon. Det å bli mamma er kjempe overveldende, jeg hatet å være hjemme, hatet det nye livet som var en blanding av forferdelig kjedelig og veldig uforutsigbart, jeg mistet helt meg selv og savnet livet før baby. Jeg fikk fødselsdepresjon og veien tilbake har vært lang, men jeg er helt enig med de andre her som sier at ved 6 mnd ble alt mye bedre. Nå skal han straks begynne i barnehage og det føles liksom ikke riktig det heller. Mitt beste råd er å snakke med barnefar, han kan hjelpe deg.

[Skoobidoo]

Kjære deg.

Du er ikke alene, jeg kjenner meg sånn igjen i det du beskriver. De 4 første ukene gråt jeg masse. Var fortvilet, utslitt, livredd for å være alene med babyen. Klarte ikke kjenne på "mamma-lykken" i det heletatt. Jeg ble (som deg) redd for at dette var en depresjon. Nå er lillegutten 8 uker snart, og alt er så mye bedre!! Jeg ler, har mer energi og er ikke redd for "alt" lengere. Jeg er ganske sikker på at følelsene jeg hadde kunne utviklet seg til en ordentlig depresjon om jeg ikke hadde snakket masse om følelsene mine. Jeg snakket med samboern min masse, jeg pratet med mamma hele tiden, søsteren min, bestevenninde osvosv. I tilegg snakket jeg også med helsesøster, og fikk så god hjelp på helsestasjonen. Lov meg at du snakker med mennesker du stoler på, og veldig gjerne helsesøster også.

 

Du er IKKE unormal på noen måte, ikke tro det. På et eller annet tidspunkt vil det føles bedre. Helt sikkert :-)

 

KLEM

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Min er nå 6 uker og følelsene kommer og går.

Men som sagt har eg en kjent depresjon pga alt vi har vært i gjennom, så legene var forbredt på det.

Jeg gråt veldig mye de to ukene etter fødselen og var livredd for alt, liker heller ikke barnegråt da jeg blir litt stressa.

Nå er formen mye bedre, gråter ikke mere men merker jeg er litt mer hissig og kan bli sint. Spes om natta når jeg må amme. Føler meg som den kjerringa for det går da ikke ann å være sint på lillle lykketrollet mitt.

 

Du kan få evt helsesøster til å henvise deg til BUP, de tar seg av sånne som oss. Så nå har jeg fått time hos dem i neste uke. Håper. Evt kan hjelpe meg.

Men snakk med helsesøster og ta i mot det du kan hvis du vil da.

[jippijegharfødt]

Du kan ta deg prat med helsesøster for eksempel. Kanskje bare det får deg til å føle deg bedre, eller kanskje dere finner ut at du bør snakke med profesjonelle.

 

Det kan være vel og bra å snakke med mannen, men etter min erfaring er det bedre å snakke med noen andre om detaljer. Det kan være vanskelig for andre å forstå dette, og det kan være sårende hvis ikke partneren viser den forståelse på den måten man hadde sett for seg. Det er nå min erfaring. Etter min første fødsel hadde jeg sterke følelser i sving: følte meg helt tom, sorgfølelse og ville bare tilbake til magen/fødsel og alt det der. På den annen side elsket jeg å ta meg av barnet mitt og ville ikke være ett sekund uten henne.

 

Mannen min husket noe en jordmor hadde sagt på sykehuset: at man kan ringe barsel poliklinikk og avtale time med en jordmor som tar samtaler dersom man ble nedfor etter fødsel. Snakket med henne to ganger, og hun anbefalte til slutt psykolog da hun trodde dette egentlig handlet om noe annet som måtte bearbeides. Jeg gikk til privat psykolog, både for å få komme med en gang og fordi jeg ikke ville snakke med helsesøster. Når jeg fikk barn nummer 2 kom følelsene snikende igjen, men nå var jeg rustet til å takle det, slik at jeg fikk nyte sønnen min og føle den inderlige morslykken på ordentlig.

 

Anbefaler deg som sagt å snakke med helsesøster eller andre, og så ta det derfra og finne ut av hva du har behov for.

[Jomfruen76]

Hei. Jeg tror ikke at du er alene om å tenke slik du gjør. Du er kanskje sliten etter fødselen,og hele livssituasjonen er snudd på hodet med et lite barn. Dersom det kan være noen trøst vil ting gå seg til med tiden. Det viktigste nå er at du og din partner får tid til og bli kjent med babyen. Dere må også avlaste hverandre slik at dere får nok søvn. Med lite søvn kommer også motløshet og depresive tanker.De 8 første ukene med en ny baby er ofte de "verste" ukene. Pass også på at du får litt tid for deg selv, la partener, bestemor, bestefar eller andre passe babyen noen timer av og til. Det og få gjort noe alene av og til gjør underverk.

[Februarmamma 2011 og 14?]

Åja, her er du ikke alene. Jeg nekter egentlig å tro at ikke alle føler det litt slik i starten. Jeg var i allefall veldig skuffet over at ingen hadde advart meg. Men tenker man seg om så var det vel heller slik at man ikke lyttet eller hadde forutsetting for å skjønne. Jeg utgår fra at dere var to som skaffet barn, og det er nå du trenger mannen din aller mest! Vær ærlig når folk spør hvordan det går. Isolér deg ikke, finn andre hjemmeværende å møte, ta inisjativ så snart du orker/har lyst/kjeder deg. Dette tar du deg igjennom!

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Signerer dette med søvn og hvor utrolig viktig det er. Jeg forsto ikke hvor viktig søvn egentlig var før jeg ble mamma. Selv om man kanskje sover nok timer per døgn, så er utrolig hvor mye sammenhengende søvn på natta har å si. Jeg merker at jeg nesten blir en helt annen person hvis jeg har fått en god natts søvn. Da virker hverdagen plutselig så mye lysere.

Jeg var mye dårligere til å hvile mens barnet hvilte da jeg ble mor første gang, ble mye flinkere da jeg fikk nr. 2, selv om jeg hadde et barn fra før å ta meg av. Men når mannen var hjemme, så sov jeg når jeg kunne. Det har nok gjort mye av barseltiden og egentlig hele tobarnsmor-tilværelsen mye enklere. Så fort jeg har gått en periode med dårlig søvnkvalitet så blir jeg fortere sur og ser negativt på ting, som jeg ellers aldri har brydd meg om.

 

Og ja, jeg skulle ønske jeg ble advart, men det ble jeg nok helt sikkert. Jeg skumleste noen artikler her og der om fødselsdepresjon, men jeg brydde meg ikke. Kunne ikke forestille meg at jeg kom til å bli rammet og dessuten var jeg mer fokusert på å komme meg igjennom fødselen. Klarte jeg det, så var jeg rustet for alt....trodde jeg. Men neida, fødselen er jo fysisk vond, men det er er jo bare en prikk i havet i forhold til hva det faktisk er å bli mamma på heltid.

 

Så er det jo også sånn at jeg ikke ville oppfattes som negativ, så jeg ville ikke buse for mye ut om at det kunne komme til å bli tyngre enn man noen gang kan forestille seg. Å fortelle en glad, vordende førstegangsmamma at livet kan føles kjipt, tungt og deprimerende etter en fødsel er ikke akkurat noe man har lyst til. Jeg har prøvd å ymte frempå inne på BIM, men jeg tror ingen vil forstå før man faktisk står oppi det selv uansett. Man må faktisk bare oppleve det, også kommer de fleste seg igjennom det. HELT GARANTERT!

 

Det meste blir en vane. Å bli mor er jo en livskrise, både på godt og vondt. Hele livet snus opp ned på et øyeblikk. Man har daglig små og store bekymringer som man ikke hadde før, pluss dårlig samvittighet osv. Det er ikke rart man blir litt, ør og tappet. Men sakte men sikkert så får man mer kontroll på hverdagen, man blir bedre kjent med barnet og dets behov og plutselig så har man helt glemt det livet man hadde før.

 

Jeg må jo innrømme at jeg savner elementer fra mitt gamle liv. Jeg savner å være impulsiv, å sove lenge en søndagsmorgen for så å stå opp og ta en kopp kaffe i ro og fred. Ta en shoppingtur uten å pakke stellebag og skifte bleie først.

Men om jeg ville byttet vekk barna mine mot mitt gamle liv? NEVER!! Dessuten så får man tilbake "friheten" etterhvert som barna vokser til, det blir bare litt annerledes enn før.

 

Kanskje vi skulle linke dette innlegg til BIM 3. trimester... bare for å forberede førstegangsfødende, siden det er mange som sier at de skulle ønske de visste dette før de fødte og ikke ender opp med å føle seg helt unormal ?

[El1]

Bra innlegg vestlandsfanden! Jeg må bare si at jeg leenge var usikker på om jeg ville ha barn og spurte alle venninne mine med barn om hvordan det egentlig var... Jeg ville virkelig høre "skrekkhistoriene" men ingen fortalte meg noe... Muligens fordi de forsto at jeg ikke kom til å få barn hvis de fortalte... Hele svangerskapet var jeg noe jordmor kalte: realistisk og reflektert, alle andre mente jeg var negativ, men jeg tenkte at da måtte det jo bli bedre enn jeg trodde. Jeg hatet kjøpe babyting og ville ikke snakke om hvor flott og gøy alt kom til å bli, jeg var skeptisk til amming osv. Jeg fikk fødselsdepresjon og bestemte meg for å være åpen om det og det komiske da var at mange av venninnene mine sa: sånn hadde jeg det også... Men hvorfor snakker ingen om det?! Alt før og under fødsel prater alle om: bekkenløsning, hemmoroider, jeg måtte sy osvosv men det psykisk som er så utrolig mye viktigere mener jeg er liksom så tabu. Da jeg fikk fødselsdepresjon opplevde jeg en frykt jeg aldri før har følt og det var at jeg klarer faktisk ikke ta meg av barnet mitt alene og dette kunne gått veldig galt hvis jeg ikke hadde hatt en mann som ga 110%. Jeg mener at dette er noe de MÅ begynne å snakke om til gravide på helsestasjonen, man er faktisk helt normal og ikke dårlig mor selvom man føler seg trist etter fødsel.

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg opplever også dette. At når jeg sier at jeg var fødselsdeprimert, så er det flere som sier det samme. Kanskje ikke at de var deprimert, men at det ikke alltid er så fantastisk som mange liker å fremstille det.

 

Altså mange synes det er det beste i verden fra dag 1, mens andre må bruke litt tid på å fordøye den nye tilværelsen. Man kan jo ikke klandre en uviten førstengangsmamma at dette burde hun ha tenkt på før hun ble gravid, når ingen har fortalt om det? Jeg som de fleste andre forventet en svulmende lykke. Jeg ble rammet av en svulmende lykke rett etter fødsel, men 1-2 uker etter fødsel uten særlig nattesøvn, så begynte psyken å svekkes.

 

Leste nettopp en artikkel om søvn i det nyeste KK nå nylig. Der står det svart på hvitt at man faktisk kan bli deprimert av søvnmangel.

 

Så for all del: SOV!!! Alt annet kan faktisk vente.

Kanskje blir vi sett på som svake i vår generasjon, at vi tåler lite, men grunnen er jo at vi har flere fristelser enn før. Vi har tv med mange kanaler, dvd-spiller, internett, magasiner, mobiltelefon osv. Det frister ikke å legge seg. For 30 år siden hadde man ikke disse fristelsene i like stor grad, så kanskje man var flinkere til å sove?? Ikke vet jeg.

 

Jeg legger dette ut på 3. trimester jeg

[M&M+1]

Du har fått så mange gode svar over så jeg har egentlig ikke så mye å legge til, men jeg hadde det slik at jeg ikke turte gjøre noe med barnet fordi jeg var livredd for å gjøre noe galt. Kjæresten måtte gjøre alt, og hadde det ikke vært for at jeg var den eneste med melk i puppene er jeg helt sikker på at jeg hadde fått han til å mate også. I tilegg sov jeg ingenting om natten da jeg var liiivredd for at han skulle slutte å puste. Dette resulterte i en utslitt mamma som gråt hver gang bebis gråt, noen som var ofte da han hadde kolikk i tillegg.

Ettersom jeg er en veldig følsom person fra før og alltid har følt på andres smerte overrasket det meg ikke at jeg ikke tålte at det lille nurket mitt gråt og tenkte det bare var sånn det kom til å være for meg fra da av. Men nei, det var hormon-jævlene og mangelen på søvn!! Etter 6 uker hadde jeg det bedre, og selv om jeg slet videre pga en kolikk baby, var det hvertfall slutt på at jeg gråt HVER GANG babyen gråt.

 

Vil bare si at det blir bedre! Ta i mot all hjelp du kan og sov så mye du kan. Og om du klarer, vær så snill å legg fra deg tanker om at du ikke er god nok, at du ikke klarer dette osv. Du kommer til å klare det så utrolig fint, og det kommer du til å se selv også forhåpentligvis om ikke så alt for lenge.

 

Mange tanker til deg<3