Bestilt abort...ombestemte meg, bestille igjen?

[Anonym bruker]

Er i en skikkelig vanskelig situasjon akurat nå. Ikke det at det er vanskeligere for meg enn andre, men kjenner på hele kroppen at jeg er sliten...

Har vært syk i over ti år, med alvorlig anoreksia. Høsten 2009 begynte ting å bli bedre og klarte å snu tankegangen slik at jeg ble friskere..eller frisk nok ihvertfall. Livet handlet ikke mer om mat og rutiner osv. Etter 6 mnd ble jeg gravid sommeren 2010 og det var veldig velkomment siden jeg og sambo hadde vært sammen allerede i 15 år. Vi gledet oss veldig over dette og ønsket denne forandringen i livet hjertelig velkommen. Svangerskapet gikk bra, bortsett fra en skikkelig fæl bekkenløsning de siste tre mnd. Gikk med krykker og mye sengeliggende, men det gikk på et vis siden gleden over den lille i magen var større en noe. Fikk ei nydelig lita jente februar 2011 som var frisk som en fisk og hun er det beste som har hendt oss:)

 

MEN...fikk en skikkelig kjip fødselsopplevelse der jeg hadde styrtfødsel og veldig uheldig med sykepleiervakt på sykehuset der jeg ikke fikk noe oppfølging. Hadde en baby som skrek konstant for jeg fikk ikke melk med en gang, mens sykesøstrene peset hele tiden med at jeg skulle amme og ville ikke gi lille noe erstatning. Gikk hele natten våken med lille som skrek og prøvde febrilsk å amme uten å få til amming. Dro hjem dagen etter helt utmattet og sliten uten noe søvn på 2 døgn nesten og fikk roen hjemme, da kom melken etter et døgn. Dagene gikk og jeg ble så nedstemt og fikk diagnotisert mild fødselsdepresjon. Ble ikke bedre før etter tre måneder. Etter de tre månedene hadde jeg rast mye ned i vekt igjen pga depresjonen, men også fordi det er krevende med en liten en de første månedene der man ikke finner tid til seg selv. Var nesten tilbake til der jeg var da jeg var syk. Da lille var 6 mnd begynte endelig ting å bli enklere, lille er blitt større, rutiner er på plass og alt går av seg selv på et vis. Fikk endelig tid til en liten sydentur i sommer for å puste litt ut med den lille familien min. Der fikk jeg noe magevirus som gjorde at jeg ble skikkelig dårlig med diare og oppkast. Dette gjorde nok sitt, siden jeg ble gravid til trossfor bruk av p-piller.

Nå er lille rukket å bli 7 mnd, jeg er gravid og så sliten at jeg føler for å gå å legge meg ned for å dø. Nå som jeg akkurat begynte å ta litt vare på meg selv igjen og begynte å finne litt overskudd så er det på'n igjen. Det verste er at jeg kjenner det på hele kroppen at dette tror jeg ikke jeg takler. Helt siden jeg fant ut at jeg var gravid er jeg så sint. Jeg er konstant kvalm pga graviditeten og bedre blir det ikke når jeg er så trøtt at hadde jeg kunnet hadde jeg sovet hele natten og dagen. Men det går ikke med en liten en.

Bare de få ukene siden jeg fant ut jeg var gravid har jeg virkelig sliti med å finne energi til å komme meg gjennom dagen med lille jenta mi. Har mindre tålmodighet og føles som om alt er håpløst. Klarer ikke finne gleden over graviditeten, og det føles som et ork.

 

Samtidig har jeg dårlig samvittighet ovenfor lille gullet mitt som ikke får 100% av meg siden jeg er så trøtt, sliten og utmattet. Og tenker med skrekk og gru hvordan dette skal utarte seg videre. Bestilte derfor time til abort i uke 6...men ombestemte meg. Er ikke noe for abort, så det var veldig vanskelig for meg i utgangspunktet.

 

Så nå sitter jeg her fremdeles gravid i uke 8 og føler fremdeles at hele situasjonen er pyton:P Er dritsur hele tiden, dritsliten, ikke overskudd og føles som det blir verre for hver dag. Er mest sur for at jeg var så "uheldig" tross prevensjon å bli uplanlagt gravid og måtte ta et evt valg om abort. For det er hjerteskjærende for min del å måtte gjøre det. Men for meg føles det som at valget er mellom at jeg mister meg selv om jeg beholder ved at jeg sliter meg helt ut og da igjen neglisjerer det barnet vi allerede har, eller tar vare på meg selv som igjen gjør at jeg kan ta vare på den datteren jeg allerede har. Vi har lyst på en til, men hadde ikke planer om det før etter datteren vår er 2,5- 3 år. Da hadde jeg på en måte rukket å få energien tilbake, og datteren min stor nok til å være litt mer selvgåen. For jeg kjenner at 10 år med anoreksia har gjort sitt med kroppen og to tette takler verken kroppen eller sinnet akkurat nå.

Vurderer igjen om å bestille time for å ta abort...

 

Er det noen som kan komme med noe innspill eller råd er jeg evig takknemlig. Er så lost akkurat nå. Hva hadde dere gjort i min situasjon, eller hva synes dere jeg burde gjøre?

 

Forresten samboer støtter meg uansett hvilket valg jeg tar.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har ikke vært i samme situasjon som deg så kan ikke sette meg inn i hvordan du har det. men prøver å svare alikevel.

jeg var selv inne på abort da jeg ble gravid med vår første som ikke var planlagt, klarte ikke gjennomføre det, men husker hvor mye jeg tenkte frem og tilbake. og skjønner at det er enda værre for deg som har ei lita fra før som du må tenke på også.

har vel ikke noe godt svar, men tenk deg nøye om før du bestemmer deg for noe, er viktig at du ikke gjør noe du kommer til å angre på.

håper du finner ut av det og ønsker deg masse lykke til hva enn du måtte velge å gjøre. er godt du har en samboer som støtter ditt valg uansett

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:)

 

Er skikkelig i tvil ja. Men heller mot å ikke beholde denne gang. Må nesten lytte til kroppen min denne gangen, for er redd jeg kommer til å bli så svak at jeg verken kan ta vare på meg selv eller datteren min.

For ser jeg på det basert på fakta så tar det faktisk så mye som 2 år før kroppen er restituert etter et svangerskap. Og dette gjelder kvinner som er normale i vekt og friske ellers. Mens jeg som har vært syk så lenge, kjennerjeg nå at jeg har ikke noe reservelager å hente ifra, og da itillegg gå igjennom noe som faktisk er så fysisk krevende er jeg redd at det er uansvarlig av meg i hensyn til min datter. Er oppå det hele blitt betydelig undervektig, nesten tilbake som da jeg var syk. Og er super redd for å få tilbakefall, for kjenner at å være gravid nå har allerede trigget behovet for kontroll over kroppen. Datteren min fortjener min fulle oppmerksomhet og at moren hennes er ved sine fulle fem. Føler uansett hvilket valg jeg tar så kommer jeg til å ha dårlig samvittighet. Hvis beholde, dårlig samvittighet ovenfor min datter. Ikke beholde, dårlig samvittighet ovenfor det ufødte barnet.

 

Livet bringer stadig med utfordringer....men har klart å komme meg gjennom utfordringer før, så skal vel klare det denne gangen også. Denne gangen har jeg lille jenta mi som lyser hverdagen min:)

 

Men til deg, så glad på dine vegne at du beholdt den gangen! Barn er det beste som skjer i livet:)

[Anonym bruker]

Hei igjen:)

 

Jeg forstår godt at du tenker sånn, for et svangerskap er tungt og krevende selv for en person som er frisk i utgangspunktet.

Syntes du skal gjøre det du føler er rett for deg og dine. Og du er heldig som har en mann som støtter deg uansett hva du måtte velge, da står du ikke alene oppi dette:) Om du velger abort så har du noen å prate med, og det tror jeg er viktig å kunne snakke om det hvis man føler man har behov for det.

Håper virkelig du finner ut av det og kommer frem til et valg dere alle kan leve med. masse lykke til.

 

Og ja jeg er veldig glad jeg valgte å beholde den gangen, barn er som du sier det beste som skjer i livet

[Anonym bruker]

heisann.... jeg fikk en beskjed for en stund siden: hvis du tviler slik på valget ditt er det en grunn til det. kanskje det er kroppens signal til deg om at dette er riktig? jeg tenkte godt over det utsagnet.... det virker ikke som om du har lyst til å ta det bort, bare at du er veldig redd for å bli dårlig. det skjønner jeg godt! når det gjelder styrtfødsel kan et planlagt keisersnitt kanskje gjøre ting lettere å tenke på?

 

lykke til uansett, men jeg tror du allerede har tatt valget ditt. er bare en siste bit usikkerhet som blomstrer opp

[fresh]

stakkars deg, for en berg og dalbane du er i for tiden!! Føler virkelig med deg!! Først og fremst, det med ammingen var jo bare helt på tryne, kunne du ikke fått en nesespray som hjelper melken lettere ut hvis det var så vanskelig, de måtte vel se at babyen var sulten?? Hvis du velger og beholde, så må du bare gi beskjed om at du trenger ekstra oppfølging på ammingen når du er på barsel, håper du bare var uheldig med personalet når du var det sist!

Jeg har selv jobbet på barsel, og der jeg jobbet er de kjempeflinke med amming. De støtter og viser og hjelper så godt de bare kan. Folk ringer hele tiden for å spørre om amming, og det er bare fint!!

 

Og det med at du er så trøtt at du ikke klarer å ta vare på jenta di, det går nok over om noen uker skal du se, da får du mer energi og dagene blir lettere Jeg skjønner hvordan det er, for jeg ble rammet av et "trøtthetssyndrom" som legen kallte det, når jeg var alene med lille gutten min. Jeg følte virkelig ikke at jeg klarte å ta meg av han,sovnet på sofaen når han var i stuenosv...skikkelig dårlig mamma. Men det blir bedre, det går seg til. Det er utrolig hva du klarer hvis du må

Jeg tror du klarer det!!! Snu innstillingen din og prøv å tenke på de små positive opplevelsene med dette. tenk to positive tanker for hver negative, det hjelper

 

Hvis du er mot abort, tror jeg du kommer til å angre på en abort! Husk at det er en liten spire der, med et bankende hjerte!

Lykke til med det vanskelige valget,håper du får fred for det valget du tar! Klem

[Anonym bruker]

jeg ble også gravid da ungen min var 6-7 mnd gammel.

Jeg valgte abort og har ikke angret en dag.

jeg og pappan ville bli litt bedre kjent med den lill før vi fikk en ny.

Og jeg var også svært sliten.

Ammet jo vesla, og ville fortsette med det mye lenger!

Tok medisinell abort i uke 9 (fosterets 7), det var ikke vondt i det hele tatt. Kanskje fordi jeg "nettopp" hadde født?

Det var selvfølgelig vanskelig når det sto på, med massse blod og gørr.

Da tenker man jo en del....

Men nå tenker jeg ikke på det i det hele tatt.

Vi har nå valgt å bli gravide igjen, er 10 uker og gleder oss stort!

Barn nr.1 er litt over 2 år nå.

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du deler din erfaring om dette:)

 

Jeg endte med å ta abort, det er nå 2 uker siden. Har hatt det helt pyton siden, men begynner å komme meg nå som jeg merker hormonene stabiliserer seg. Jeg var også rukket å bli 9 uker og fikk kirurgisk pga min sykdomshistorikk. Jeg skulle slippe å se alt som man må med medisinsk, og det er jeg veldig glad for.

 

Det går også bedre med meg nå fordi jeg kjenner nå at jeg har kommet tilbake til meg selv og har masse overskudd til lille nurket mitt. Nå kan jeg gi alt av meg selv til henne uten å være kvalm 24/7 og fysisk utmattet hele tiden, akkurat som hun fortjener.

 

Vi hadde/har som jeg sa tidligere planer om en liten en til når datteren vår er rundet 2,5 - 3 år. Frem til da skal jeg ha rukket å ha kommet meg både vektmessig og ting er litt enklere når datteren vår kan gå og hvertfall gjøre seg forstått:)

 

Gratulerer så utrolig mye med med den lille i magen! Så glad på dine vegne:) Ønsker deg masse lykke til!! )