Gå til innhold

dere andre som sliter med bulimi, evt andre spiseforstyrrelser.


Anbefalte innlegg

ser at det er andre her inne som nevner bulimi under "hva er din last?"-tråden..

nesten litt godt å se at det er flere enn meg, selv om jeg naturligvis ikke unner noen å slite med mat/spising.

hvordan går det? hvordan lever du med sykdommen? i hvor stor grad påvirker/styrer den livet ditt?

hva gjør du for å bli bedre?

 

med meg går det forholdsvis bra, har godt humør til tross for at jeg har slitt med bulimi i 8 år nå.

jeg lever veldig normalt, men bruker mye energi i form av tenking på problemene mine.. regner ut hvor mange kcal jeg har fått i meg i løpet av dagen stort sett hele tiden, og prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke behøver å "rense" meg.

føler at jeg er SÅ nær å kunne kalle meg helt frisk, men vet at jeg har for vane å bagatellisere problemene mine, så veien er nok litt lenger å gå enn jeg føler.

et problem for meg er at det er så "lett" å leve med bulimi.. til tider i hvertfall.

jeg går til behandling.

Fortsetter under...

Jeg har ikke bulimi, og jeg vet jeg virker veldig uvitende mtp dette nå.

Men av og til ønsker jeg at jeg hadde en eller annen spiseforstyrrelse så jeg kunne blitt slank. Om jeg ikke hadde ammet, ville jeg mest sannsynlig begynt å kaste opp.

Jeg vet som sagt dette er veldig uvitende sagt av meg, og jeg beklager virkelig om jeg sårer noen ved å si dette. Men det er dessverre slik jeg tenker, etter å ha vært overvektig i flere år uten å lykkes med trening, dietter eller noe som helst.

forstår deg godt, for det er jo ofte sånn det begynner. man innser at det er fucked å gjøre noe så idiotisk som å kaste opp etter å ha spist, men man gjør det likevel, for man har så lyst å bli tynn, man har så lyst å føle en kontroll over noe osv...

MEN for å si det slik: jeg ville heller valgt å bruke år på å trene, spise sunt og kanskje gå sakte men sikkert ned i vekt på en fornuftig måte, enn år på depresjoner, selvforakt, følelse av udugelighet, vektoppgang og ute av stand til å fokusere på noe annet. for meg var det feks en umulighet å fullføre studiene mine med bulimi, jeg har nå pause, og kommer totalt til å bruke 6 år istedenfor 4.

 

for meg har det også vært slik at når jeg sliter skikkelig med bulimien (det har gått i perioder), går jeg opp i vekt. når jeg har gode perioder, som nå, hvor jeg ikke kaster opp, men forsøker å spise normalt, går jeg ned i vekt.

så å kaste opp for å gå ned i vekt er ikke realistisk. rist av deg disse tanlene mens du kan!

 

hi

Jeg har alltid vært overvektig, var stor ved fødselen og glad i mat fra første stund!:P Begynte å kaste opp i ungdomskolealder..hadde et par år der det sto på som verst, men ingen visste noe. Klarte å "ta meg i sammen" etterhvert, men hatt noen av/på perioder.

Nå er jeg inne i en på-periode... Jeg har tatt av 15kg på en sunn og god måte, lagt om kostholdet og er veldig fornøyd med resultatet. Skal aldri tilbake til min gamle vekt! Problemet mitt nå er at jeg ikke klarer å unne meg noen ting, og hvis jeg først har "sprukket", så spiser jeg ekstra mye, og kaster opp etterpå. Er veldig redd for å legge på meg, veier meg ofte og kan kcal innholdet i det meste...

Men føler meg ikke syk...det er ikke sånn som det var for 15år siden liksom.. Likevel vet jeg jo at det er noe som er galt... sånn som det er nå, klarer jeg fint å leve med det tenker jeg...

da har vi det veldig likt akkurat nå.

jeg føler at hodet mitt tidvis er fornuftig, og tenker at litt sjokolade går fint eller en bolle er jo ikke så gale. men så får jeg panikk og føler at jeg MÅ kvitte meg med det! og når jeg først vet at jeg skal det, kan jeg jo liksågodt spise 14 boller til...

jeg kan også kcal-innholdet i det meste, noe som er en trygghet men også en plage.

en slik periode vi begge er inne i nå har jeg hatt mange ganger i løpet av disse 8 årene, og ikke for å skremme, men dersom du i det hele tatt kaster oppav og til, så er du nok ikke frisk altså..

når jeg prater med fastlegen spør han "hvor ofte kaster du opp?", og hvis det er lite i en periode, så virker det som om han mener at jeg egentlig ikke er syk, og heller ikke trenger hjelp. slik har jeg også følt det, fram til ca nå..

nå forstår jeg at en frisk person ikke ville vurdert å kaste opp med vilje uansett.. å reagere med anger er en ting, men å raskt ty til oppkast som en løsning, spesielt når man har slitt mye mer med det før, er en ganske grei indikator på at man har litt å jobbe med.

jeg har nå bestrmt meg for at jeg ikke skal si meg fornøyd før jeg helt har sluttet å tenke på oppkast som et alternativ. etter så mange år, forstår jeg at det er det som må til, for å unngå tilbakefall.

og set du sier om at du kan leve med det.. det er vel egentlig en del av problemet?

Annonse

Hei!

 

Jeg har hatt denne sykdommen i 10år nå.

Det går opp og ned, men det som er gasnke stabilt ( dessverre), er jeg som regel kaster opp en gang per dag...

 

Det som er vanskelig for meg, og det som gjør det vanskelig for meg å bli frisk er at jeg faktisk kan leve greit med dette!

Jeg jobber 50%, har små barn,stort hus, mann osv osv..og det fungerer bra!!

Det er på en måte det kipeste..hadde jeg blitt alvorlig syk og lagt inn så MÅTTE jeg kanskje blitt frisk..men det som er så vanskelig for meg er å bli kvitt bulimien fordi jeg på en eller annen måte har klart og klarer å leve med denne dritten!!

 

Jeg er nok en utrolig sterk person...kan fint kaste opp 2 ganger en kveld men har masse energi til både jobb og barn dagen etter...som regel da!

Merker jo at væskebalansen ikke er bra....

 

 

Vekter en stabil, veier 62 kg og er 174 cm høy..så slank..

Men har lagt på meg 10 kg de siste 4 årene...var stygt tynn før...52 kg...så syk ut, dit vil jeg ikke igjen!!

Så jeg prøver faktisk ikke å slanke meg jeg...det er også rart...mitt problem er bare at jeg ikke klarer å slutte å kaste opp...

Kan også fint spise en sjokolade eller en bolle og stoppe der...men om jeg føler meg feit..så driter jeg i alt og kan spise 10 sjokolader...............:/ og så kaster jeg opp.

Hei HI, jeg er en av de som svarte på "hva er din last?"-tråden.

Har hatt bulimi/overspising i 11 år nå, det er jo en tung tilstand, og et helvete å leve med. Men jeg må si, jeg kommer nok aldri til å søke hjelp for det, enda jeg vet hvor ille det er. Hvorfor? Det er rett og slett blitt livet mitt, det er en daglig last, ja.. Men jeg husker ikke hvordan et liv uten er, og vet ikke om jeg tørr å prøve et liv uten heller, dette er min "trygge" base, det jeg kjenner best i hele verdenen. Jeg har gått hos psykolog for annet enn sf, og når hun tok opp problemene mine i forhold til mat, så sluttet jeg å gå hos henne. Dette har vørt en del av meg siden jeg var 12 år, nå er jeg 23, har samboer og to små barn, samboeren min aner ingenting, er ikke mistenkt eller noe, tror nok bare at jeg har rare spisevaner, da jeg spiser så og si ingenting i perioder, også fyller på i andre stunder.. når jeg går gravid er jeg "frisk", spiser sunt, lite men ofte og trener nrormalt, men så fort ungen er ute, er det igang igjen, jeg føler da at jeg "kan være meg selv".. Har egentlig lovet meg selv å ta tak i det før ungene mine er gamle nok til å forstå ( 19 mnd og 5 mnd) , og har et håp om å klare å gjenomføre det, men kjenner meg slv godt nok til at sansynligheten er minimal...

Er enig med deg, 11:21!!

 

Skulle faktisk ønske at jeg var sterk nok til å kaste opp usunn mat, men jeg hater å spy og vil ikke ødelegge tennene. Eller så skulle jeg ønske at jeg klarte å gå dager uten mat (anoreksi) eller minimalt med mat.

 

Men det går bare ikke, jeg klarer ikke tanken på å kaste opp (har ikke prøvd), og jeg klarer ikke dager uten mat/minimalt med mat (har prøvd mange ganger).

 

Jeg ELSKER sjokolade, boller, gode middager og så videre, men jeg HATER kroppen min. Skulle bare ønske jeg var sterk nok til å gjøre noe med det. Man blir jo faktisk tynn bare man er sterk nok.

Dere som ønsker dere bulimi eller anoreksia for å bli tynne, dere vet at overspising også er en spiseforstyrrelse?

 

Jeg overspiser jeg også, er ikke veldig feit, klarer å holde meg under 80 kilo, men det er minst 15 kilo for mye.. Jeg har selvinnsikt nok til å se at maten er mitt "dop". Jeg spiser når jeg er lei meg, når jeg er ensom osv, det får kroppen på en måte til å slappe av, får fokuset vekk fra det vonde. Men så kommer selvforakten etterpå, jeg kan ikke fordra kroppen min og det hemmer meg i hverdagen. Er flere år siden jeg sist pyntet meg og var med på noe sosialt...

 

Felles for alle med spiseforstyrrelser er at psyken styrer matinntaket, og man trenger ofte hjelp for å komme ut av uføret.

 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...