jaja, jeg får vel bare tumle inn hit jeg nå....

[På'n_igjen!]

jo... altså, gravid. det er jeg. er nå rett over 7 uker, og venter nummer 3. var ikke heeelt planen at det skulle komme en liten en nå, hadde tenkt å vente et par år til, men naturen ville det anderledes, så her er jeg.

 

termin er 10 mai, og her blir det planlagt keisersnitt. (for det er vel ikke under noen omstendigheter lov til å føde etter to keisersnitt??)

 

jeg gleder og gruer meg, for i og med dette tok oss slik på sengen er det mye som ikke er på plass. blandt annet det økonomiske, så her må vi stå på. det er også oppgraderinger husmessig, samt en del andre tiltak som må igangsettes.....

 

har litt blandede følelser.... jo det skal bli gøy, men jeg klarer ikke helt forestille meg det enda, da dette er så... ja... så uventet.

 

noen andre som sliter med dette, og ble helt uplanlagt gravid?

[2 prinser og et nurk på vei]

Hei...

 

Det høres kjent ut. :-) Skjedde ganske så uventa og med pille prevansjon for 2 gang. så nå vet eg piller er ikke for meg uansett merke :-P Men eg prøve å tenke at alt som skjer skjer for en grunn. Fordi om den ikke er opplagt der og da kommer den til syne til syvene og sist. :-)

Gi det tid til å synke inn så vil nok ting forandre seg :-) Det måtte eg gjør og min mann..

Eg venter og nr 3 i begynnelsen på februar.

[Tatt på senga]

Endelig noen andre som ikke er hysterisk glade. Føler at jeg bør være sjeleglad for den gaven jeg har fått, og vet at mange sliter med å få barn, men det må vel være lov å være litt frustrert.. Satt hele første uka og grein. Nå begynner det å gå greiere, men det er ikke lett å venne seg til tanken at livet skal totalforandres på noen få måneder. Dette blir min første. Jeg er ikke ung eller enslig, jeg har bare ikke sett for meg dette livet helt ennå

[Leirha]

Hvis en ikke planlegger å bli gravid, er det ikke gitt at man hopper i taket av glede, hvis man plutselig finner ut at man faktisk er gravid.

Og for noen som ønsker barn også, kan dette bli et realitetssjokk når de plutselig finner ut at de er gravid. Hadde de virkelig tenkt gjennom alt dette innebærer?

 

Å ønsker seg barn og blir gravid er en modningsprossess som mange må gjennom.

Og det er mange faktorer som kan gjøre at en blir tatt helt på senga.

Det kan være alder, forhold, økonomi, bosituasjon, tidligere barn, sosialt, jobb... Det er så sykt mye som spiller inn.

noen klarer tilpassningen lett, andre trenger litt mer tid, noen blir faktisk aldri helt komfortabel med det, dessverre.

Det er store individuelle forskjeller.

 

Jeg har selv vært i denne situasjonen, så jeg kjenner meg igjen, det er vondt.

Første gang var jeg for ung, og jeg var alene. Men fordi om var valget enkelt, men jeg tror nok det fortsatt henger igjen, det gjorde noe med meg,

Andre gang jeg ble gravid, var lignendes følelse, jeg følte en glede, en spenning som bare pokker, helt til realiteteten sank innover meg, ville jeg dette? Jeg ville mest sannsynlig bli alene, igjen, men gledene tok overhånd, og man kan lett si at denne babyen var mer ønsket og tenkt over enn førstemann.

 

Min personlige mening og tanker er at mange som blir gravid planlagt, eller ikke, kommer til et punkt hvor de tenker nøye på dette, er det dette jeg vil? Egentlig?

 

Jeg ønsker derre begge lykke til

Og håper det ordner seg for dere på beste måte.

 

[På'n_igjen!]

utrolig godt å se at det er flere som føler det slik /har følt det slik som jeg gjør.... jeg klarer ikke stråle som ei sol, ikke enda ihvertfall. jeg tar ansvaret mitt med denne babyen, og vi skal få det til, ikke tvil, men jeg trenger litt tid. har sakt det til de aller nærmeste nå, (jeg bare vet at dette ikke blir en sa) og de blir i hundre og tyve. overlykkelige og gratulerer og klemmer osv... jeg er liksom ikke helt der. ihvertfall ikke når jeg er så dårlig som jeg er i tillegg. MEN det kommer - helt sikkert. bare ikke akkurat nå! jeg vet jeg vil elske dette barnet, forskjellen er bare at det ikke var elsket før det ble unnfanget jeg begynner gradvis å omstille meg litt for litt, finner noen gleder i ting, men er fryktelig bekymret. det må jeg inrømme...

 

likevel løfter jeg hodet. dette skal gå. jeg bare vet det