Fødselshistorie 1.gangs (lang)

[villemej]

Fødested; Skien sykehus. Kan ikke få roset jordmødrene som fulgte meg under fødselen nok!

Jeg hadde termin den 10sep, som kom..og gikk..som for så mange.

Den 13sep var jeg på topptur med samboeren til Norekollen. Jeg har prøvd å være så aktiv som mulig gjennom hele svangerskapet i håp om at det satte meg i god stand for fødsel. Har vært på en del toppturer gjennom svangerskapet, og med unntak av tung pust og generelt dårligere form en vanlig, har det gått bare bra. Men denne dagen var det spesielt tungt, med mye magevondt og et enorm behov for stadig å gå på do og en tyngdefølelse i underlivet. Men, ulike vondter hadde jeg hatt i flere uker før termin så turte ikke håpe på noe. På kvelden etter hjemkomst fikk jeg til stadig mensmurringer. De var på en måte anderledes enn de andre murringene jeg hadde hatt før, uten at jeg helt kan forklare hvordan. Sov godt hele natta, og stod på tidlig den 14sep. Murringene var der fortsatt, uten at det ble noe mer.

Jeg gjorde som vanlig den dagen, leste skole, var supertrøtt og rydda rundt og styra litt. Men så tok murringene seg opp til å bli milde til moderate menssmerter. Jeg gjorde fortsatt som vanlig, håpa jo på at det var noe på gang uten egentlig å tørre å håpe for mye i frykt av å bli lurt. Sa til samboeren at ting murra, men at det ikke var noe å håpa på. Så kom kvelden, og jamen tok ikke murringene seg opp. Under et dobesøk gikk plutselig slimproppen, noe som var en opplevelse for seg selv. Jeg ringte da føden bare for å forhøre meg om jeg kunne forvente meg noe action snart. Det kunne jeg ikke, med mindre vondtene mine ble regelmessige. Dette var da i 21-tiden. 22:45 var vondtene så vonde at jeg begynte å ta tiden på de. Til min lykke var kom de med 3-6min mellomrom og varte 45-90sek! Etter en time med telling ringte jeg føden igjen, og fikk lov til å komme selv om jeg også kunne vente litt. Vi bestemte oss etterhvert for å dra, da ting begynte å gjøre vondt og ankom føden ca halv ett på natta. Det var nå jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde sovet til langt på dag eventuelt sovet på dagen.

Jeg hadde såpass ubehag under riene at jordmor sjekket åpning før magebeltet ble montert. Åpning på hele 2cm! Woho, ble veldig glad for det betydde i det minste at det ikke var kroppen som bare maste på meg uten at det skjedde noe. Etter en halv time med måling fikk vi valget om å bli eller reise hjem. Vi bor bare 5min unna sykehuset og ting var ikke så regelmessig at det var noe umiddelbar action. Men jeg ville gjerne bli, og det fikk vi lov til. Og jeg syns det var veldig godt. Mine to største bekymringer for fødsel var at min offshorejobbene mann ikke fikk være med pga jobb, og at jeg skulle bli sendt hjem igjen fra sykehuset. Ellers hadde jeg ingen store bekymringer for fødsel.

Selv om ting ikke var regelmessig nok, var det såpass vondt at jeg ikke klarte å ligge stille, eller helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg når det stod på. Jordmor foreslo vannbad, noe jeg takket ja til.

Det er absolutt deilig å ligge i et badekar med varmt vann, det var faktisk ganske fantastisk! Det hjalp ikke mye på smertene oppå toppene, men det var deilig uansett. Mellom vondtene var det nesten så jeg sovna.

Jeg var innstilt på klare meg uten epidural, uten å være bestemt på å klare meg uten. Og det tok ikke så lang tid før jeg spurte jordmor hvor vondt jeg måtte ha før jeg kunne få noe smertestillende. Etter en times tid i badekar, flytta vi meg opp i senga med tilgang på lystgass. Og etter en times med lystgass, ble epidural bestilt

Det kan også nevnes at jeg fikk mye skryt for jobben jeg gjorde. Jeg hadde innstilt meg på at jeg skulle fokusere på å puste sånn som jeg gjør under trening; inn med nesa og ut med munnen, dype drag og så rolig som mulig. Og jeg er ikke i tvil om at det hjalp meg. Det var ganger hvor jeg ikke klarte å være stille og stønna langt inni maska, men det gjorde det bare verre. Klarte jeg å puste ordentlig og jobbe sammen med kroppen, så gikk det bedre. Ikke det at smertene på noen måte gikk bort, det ble bare litt lettere. Og litt lettere har mye å si når det står på som verst.

Kl 03 kom epiduralen, og etter ett feilstikk, var det bare herligheten. Jeg er en av de heldige hvor epiduralen fungerte 100%; ingen smerter, ingenting overhode. Samboeren var litt imponert som fulgte med på rie-måleren, så hvor store og lange toppene var og at jeg ikke kjente noe som helst.

Jeg fikk ikke sove, men jeg husker hvor fantastisk deilig det var å ikke ha vondt. For meg var det vondere å få satt bedøvelse enn epidural, jeg opplevde ikke epiduralen som særlig vondt. Men kan være jeg var heldig med anestesilegen også. Også hadde jeg visstnok en veldig fin rygg som gjorde det veldig lett å sette epiduralen

Kl 07:30 var det jordmorbytte, og med ny jordmor ble det ny kontroll: åpning på 10cm! Ikke bare det, men hodet var nå helt nede i bekkenet og det burde skje noe snart. At hodet nå var på vei ned kjente jeg ganske godt. Heller ingen lett følelse å forklare, men alikevel vanskelig å unngå å kjenne.

Jeg begynte nå å bli veldig trøtt og veldig sliten. De neste timene prøvde jeg å presse av egen frivilje for pressetrangen kom aldri. Det var nok et resultat av epiduralen, og riestimulerende drypp ble satt da det ikke skjedde noe som helst.

Jeg husker ikke altfor mye av de siste timene som følge av at jeg var sliten, men jeg husker at jordmødrene var litt stressa og at jeg skulle puste i oksygenmaske mellom pressing. Men jeg kunne ikke holde på maska når jeg pressa, og etterpå fant jeg ikke maska igjen. Fikk likevel streng beskjed om å puste okysgen, men ingen tenkte på at jeg ikke fikk tak i maska! Det var absolutt ikke noe negativt altså, bare et litt morsomt minne fra en hektisk stund

Kl 09:37 kom det ei jente til verden på 3990g, 52cm lang og med hodeomkrets på 35cm! Jordmora som tok imot var kjempe flink, viste meg hele tiden hvor jeg skulle presse mot og holdt godt igjen. Jenta mi kom med armen pakket rundt hodet, noe som førte til et par pyntesting innvendig. Utvendig ble det heller ikke mer enn noen få sting, enda jeg var blitt advart om at det kanskje ble klipping. Dette fordi jeg var mer hoven i underlivet enn normalen, samt at det var noe stramt der nede. Og som jordmora sa i etterkant: da hun så hodet visste hun at dette ble en stor jente!

Det var ikke masse skriking og hun var lyserosa og fin når hun kom ut. Jeg forventa masse skrik og blod og gørr og alt, men det slo ikke til.

 

Som sagt var jordmødrene helt fantastiske! Jeg følte meg veldig godt mottat og tatt vare på, og de var veldig flinke til å motivere meg videre i fødselen. Har bare masse godord å si om dem.

 

Kan nevnes at barseltiden ble noe hardere, da jeg pådro meg kraftige ryggsmerter som dukket opp et par timer etter fødselen og forverret seg stadig. Jeg var dermed konstant sengeliggende de 4 første dagene etter fødsel, noe jeg absolutt ikke hadde forventet! Det var veldig sårt der og da, for jeg kunne ikke ha jenta mi hos meg som følge av at jeg ikke kunne sette meg opp i senga uten hjelp, mye mindre komme meg opp og løfte henne.

 

Nå er jenta vår 1 uke og 2 dager gammel og hun er ei skikkelig kosejente. Vi begynner også å ane konturene av noen rutiner

 

Selve fødselen var helt fantastisk , resulterte i et lite vindunder og jeg gjør det gjerne igjen!

[Light of my life]

Gratulerer :-) Kos dere med den lille!

[♥ Min engel ♥]

Gratulerer med prinsessen Takk for at du delte en sånn fin fødselshistorie med oss

[katta76.med 2 store og 2 små.]

For en flott historie. Gratulerer så mye med jenta:)