Beklager om jeg er uvitende, men nysjerrig er jeg. Hva er autisme egentlig?

[Anonym bruker]

Og hvordan preger dette et barn?

De voksne?

Slik jeg har forstått det så kan denne sykdommen være noe av de aller værste en foreldre kan oppleve, hvis man får et barn med den diagnosen?

[Anonym bruker]

1. Da har ikke du forstått så mye...

2: Google is your friend...

[Anonym bruker]

Tja, hvor detaljert skal jeg skrive..

 

Jeg kan begynne med å si at alle barn og voksne med autisme er ulike. Autisme finnes i mange varianter og "nivå". Man kan ha autisme uten noe språk og man kan ha autisme og være relativt godt fungerende. Jeg feks skal utredes for autisme/ asperger syndrom.

 

Videre så resulterer det naturligvis i en litt annerledes atferd. Barnet har vanskeligheter med sosiale koder i ulik grad. Barnet er lett mottakelig for stimuli og blir lett overstimulert. Barnet kan ha vanskeligheter med motivasjonen og ofte er belønninger gode å bruke for barn med autisme. Det er en litt slem sammenligning, men man kan se på det som å oppdra en hund (galgenhumor). Med en gang barnet gjør noe bra, må det få en godbit.

 

Nei, du får spørre mer konkret, jeg vet ikke hva jeg skal skrive..

[Anonym bruker]

22.34

 

1. Jeg tenkte kanskje å høre fra noen som har barn med autisme her inne istdenfor å google.

2. Hvis du ikke har bedre svar, så vær så snill og ikke bruk energien din på å svare heller!!!

 

HI

[Anonym bruker]

Mangler noen av disse barna empati og forståelse, altså at de kan gjøre slemme ting uten å forstå at de har gjort noe galt?

 

Forstår at det er store grader innefor dette...vet jo at det er det med mange andre også, sor foreks har adhd osv..

hi

[Anonym bruker]

Kvalitativt nedsatt evne til gjensidig sosial interaksjon:

 

De forstår og bruker i mindre grad ikke-verbal kommunikasjon. Dvs mimikk, fakter, kroppsspråk, blikkontakt.

De har vanskeligheter med å dele interesser, aktiviteter og følelser.

De søker og gir i mindre grad trøst og støtte.

De har vanskeligheter med å forstå hvordan andre mennesker tenker og føler.

De har vanskeligheter med å regulere sin adferd i forhold til situasjoner og omgivelser.

 

Kvalitativt nedsatt evne til å kommunisere:

 

De har ofte forsinket eller mangelfull språkutvikling.

Samtaler blir ofte ført på deres premisser, uten at de tilpasser seg sin samtalepartner.

De har ofte begrenset språk, preget av fraser som er plukket opp fra andre.

De kan ha problemer med å regulere og forstå svingninger i språkets styrke, hastighet, rytme.

De oppfatter ofte språket bokstavelig.

 

Begrenset, gjentagende og stereotypt mønster i adferd, interesser og aktiviteter:

 

De har ofte interesser innen få og snevre områder (gjerne av teknisk art).

Mange blir spesielt knyttet til uvanlige ting (for eksempel familiens bil).

De blir ofte opphengt i ikke-funksjonelle rutiner eller ritualer på en tvangsmessig måte.

Mange reagerer sterkt på små endringer i detaljer i sine omgivelser (for eksempel ommøblering i hjemmet).

Noen har spesielle eller underlige bevegelsesmønstre som gjentas hyppig.

Mange er opptatt av spesielle deler av leker eller objekter (for eksempel hjulene på lekebiler).

 

[Anonym bruker]

23.28 tusen takk:)

 

da forstår jeg litt mer.

takk

HI

[Anonym bruker]

Du må se "Rain man" med Tom Cruise og Dustin Hoffman. Det er kanskje et litt ekstremt tilfelle, men filmen er helt genial.

[Anonym bruker]

Ja, de har ikke empati slik som oss og må lære seg dette. Barna som enda ikke har lært empati skjønner ikke at de kan skremme noen eller at noen kan få vondt av noe de gjør. Barn med autisme kan f.eks. reagere sterkt på om noen ser på dem og da utagere kraftig fordi de ikke forstår at personen stirret ikke på han eller henne, men lot blikket vandre.

[Anonym bruker]

Problemet er at den karakteren absolutt ikke er representativ for personer med autisme...

[Anonym bruker]

Jeg ser mange har beskrevet autisme for deg allerede, men kan svare deg på hvordan det kan prege søsken og foreldre.

 

Har selv vokst opp med en storebror (4 år eldre) med sterk grad av autisme, i tillegg til adhd (veldig vanlig at autister også har adhd i forskjellig grad).

I oppveksten måtte jeg være storesøster, og hjelpe mamma (pappa var mye borte i jobb) med å passe både lillebror (4 år yngre enn meg) og storebror. Han var så utagerende at jeg frem til jeg begynte på skolen måtte ha kortklipt hår, fordi han daglig prøvde å lugge av meg håret. Han følte han fikk "belønning" når jeg skrek høyt og gråt av smerte.

Han kunne være så utspekulert at han åpnet trappegrinda til den bratte trappa ned til kjelleren, og "hjalp" meg med å krabbe utfor den da jeg var baby. Alt for å få "belønning" i form av høye skrik og gråt.

 

Når det er sagt, kunne han også være en god storebror, som var stolt over å ha en lillesøster. Vi kunne kose og leke sammen en stund, før det "gikk en faen i han".

 

Iløpet av oppveksten opplevde jeg at venninner var livredde for han, og ikke ville være med meg hjem for å leke hvis han var hjemme. Disse lo jeg riktignok av, for meg var han jo bare storebror

Lillebror hadde samme problemet med sine kompiser, men lillebror var selv også veldig redd han. Det kommer nok av den store alders- og størrelsesforskjellen på de.

 

Fordi jeg behandlet min storebror slik man normalt vil behandle sine søsken, er han fremdeles den dag i dag veldig stolt av å ha meg som lillesøster. Spør ofte etter meg, osv. og blir alltid glad når jeg kommer på besøk. Noe av det beste som finnes er når han er glad!

 

Han er forresten VELDIG musikalsk, og har en helt fantastisk fotografisk hukommelse. Gi han gule sider-katalogen, og han kan fortelle deg navn og telefonnummer til de fleste her i landet

 

Alltid når jeg tenker tilbake på hvordan det å ha en storebror har påvirket livet vårt som familie, vet jeg dette:

 

Min mor og far har alltid slitt med dårlig samvittighet ovenfor meg og lillebror, som automatisk fikk minst oppmerksomhet. De synes også det er trist at vi ikke kunne dra på utenlandsferier, turer til badeland osv, uten å måtte krangle med kommunen for å få avlastning.

 

Min lillebror ble veldig usikker og innesluttet, rett og slett fordi han var vettskremt sin egen storebror.

 

For min del, har det vært mest positivt! Lærte meg tidlig at alle mennesker er verdt like mye, uansett hvor "annerledes" de er!

Måtte også tidlig lære meg å ta ansvar, noe som ga meg større selvtillit. Har fremdeles den innstillingen i dag at "jeg er stor jente, så dette klarer jeg!". Har generelt blitt veldig selvstendig, da jeg tidlig måtte klare det meste selv.

 

Ville aldri ha bytta ut min autistiske storebror med en "normal" en