Derfor ønsker jeg meg ikke mange barn...

[Anonym bruker]

Når jeg var liten var det ikke så vanlig at alle foreldre sto på sidelinja hver eneste kamp, var en turnoppvisning til sommeren der foreldre stilte. Det var en annen oppfølging barna fikk den gangen.

 

Jeg synest også du hører utakknemlig ut. Vi var bare to, og foreldre i godt lønna jobber, min fars årslønn hadde vært høy den dag i dag, og dette er snart 30 år siden, men vi besøkte slekt i feriene vi også, og farta ikke rundt i utlandet avden grunn.

 

De drev heller ikke med alene tid, det ble noe av på naturlige måter, ikke på planlagte tiltak. Stort spisebord med plass til oss og venner å gjøre lekser sammen hver eneste dag.

 

Åpent hus for venner og fullt opp med folk, barn og voksne. Arva klær gjorde vi, og kjøpte billig. Men økonomisk trygt var det.

[Anonym bruker]

Tja, har det egentlig noe med at dere var 4 å gjøre?

 

Jeg tenker, at dersom dere bare var to, og den ene av dere var utagerende osv (som du beskriver) så hadde jo all foreldrenes tid gått til det ene barnet uansett. Da kunne de uansett ikke følgt med på fritidsaktiviterer osv.

Jeg har bare ett søsken. Arvet så godt som alt av klær (etter broren min) og var heller aldri utenlands før jeg var voksen. Og jeg har ett stort behov for alenetid nå som voksen. så..............kanskje det bare er personlighet?

[Anonym bruker]

Jeg er også vokst opp som eldst av 4 søsken, jeg fikk også mye arvet tøy fra kusiner, vi var aldri i utlandet (var 21 år før jeg kjørte fly) og det var alltid masse mennesker, liv og røre i heimen vår.

 

Men jeg kan aldri huske at jeg noengang tenkte på det som negativt, vi hadde et kjempegodt forhold alle sammen, alle følte seg elsket og sett, vi hadde mye selskap og glede av hverandre, vi hadde en campingvogn stående ved sjøen og der var vi hele skoleferien, vi hadde rett og slett en trygg og god oppvekst!

 

Jeg ville ikke valgt vekk noen av søsknene mine med sydenturer, nye klær osv. Leksehjelp og følge på fritidsaktiviteter osv fikk jeg selv om vi var mange. Da vi var ungdommer tror jeg faktisk foreldrene mine kjente flere av venninnene mine bedre enn deres egne foreldre, hos oss var det alltid fullt hus, vi kunne alltid ringe pappa så hentet han oss osv. Foreldrene våre hadde alltid tid til oss, lagde vafler, pizza og saft, pratet med oss og lyttet til oss.

 

Jeg har den dag i dag et kjempegodt forhold til mine søsken, i morgen kommer tre av dem på middag hit og da blir vi 15 stykker rundt bordet. Jeg gleder meg, ingenting i verden er mer koselig en storfamilien og gode tette bånd oss imellom. Barna våre er gode venner og vi koser oss sammen. Hvordan kan du mene at det er et dårlig valg å ha mange søsken! Eneste som er leit er at vi bor et stykke fra hverandre så den ene broren min og familien mangler i morgen..

 

Jeg har selv fått fire barn og jeg skal love deg at ingen "forsvinner i mengden". Vi har også råd til å kjøpe nye klær til dem, selv om vi setter pris på å arve