Derfor ønsker jeg meg ikke mange barn...

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst som nest eldst av 4 barn.

 

Hele oppveksten har jeg opplevd at det blir lite eller ingen alenetid med foreldrene mine, selv om de ikke på noen måte har prioritert seg selv og fritidsinterresser. Foreldrene mine har aldri fulgt på fotballtrening eller andre fritidsaktiviteter, og det var de færreste kampene de så, det var alltid noe annet som måtte prioriteres.

 

Fordi ene broren min var utagerende og vanskelig å ha med å gjøre, gikk det meste av tiden og energien deres med til å håndtere han. Da han også hadde problemer med lesingen, måtte det prioriteres å hjelpe han med lekser, med resten av oss ble det bare å sjekke at det faktisk ble gjort.

 

Det meste jeg har hatt av klær er blitt arvet fra kusinen min, de måtte prioritere å kjøpe gutteklær, siden de ikke hadde noen det kunne arves fra. Jeg var ikke i utlandet før i voksen alder, alle ferier ble tilbrakt hos slekt i norge.

 

Jeg har fått ett veldig behov for å kunne være alene, siden jeg hele oppveksten har måttet leve med at det alltid var noen i huset. Jeg hater rot, men har alltid måtte leve med at noen roter ut før jeg i det hele tatt er ferdig med rydding.

 

Jeg kommer til å få maks 2 barn, ser for meg at det er helt passe. Men det er ikke gitt vi får det engang, er fornøyd med ett om det ikke skal komme flere også...

[Anonym bruker]

Akkurat det med utagerende søsken er det samme om man er to eller 5. Fordi det barnet tar all oppmerksomhet uansett.

Har hatt det sånn selv med min bror dessverre.

 

Her virker det jo som økonomien har vært et problem. Har du dårlig bør du ikke skaffe deg 4 barn nå nei.

Men sånn ideelt sett så bør foreldre ha tid til 3 barn hvertfall.

[Anonym bruker]

Vel, jeg er og så en av 4 barn. Foreldrene mine prioriterte oss barna 100%, vi fikk mye oppmerksomhet alene, de prioriterte også at vi fikk alenetid. De fulgte med på fritidsaktiviteter m.v....

 

...så alle har ikke hatt det som deg...

 

Men jeg skal ikke ha mer enn 2 selv..men det er av helt andre grunner.

[Anonym bruker]

Mener du at det hadde vært viktig å være i utlandet som barn? Det har egentlig ikke noe med oppveksten i familien å gjøre. Det er bare din preferanse over hva du skulle ønsket å gjøre. Mest sannsynlig fordi dine venninner dro til utlandet.

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp alene, og fikk sjeldent nye klær. Arvet det meste. Selv om jeg var en, så var det ikke alltid foreldrene mine orket å være med på alt mulig.

Jeg skal hvertfall ha minst to barn, den gleden uner jeg dem.

[Anonym bruker]

Foreldrene mine prioriterte også barna 100%, det var bare jobb og barn. Kan ikke huske at de hadde noen fritidssysler, og de var hjemme hver helg, vi hadde aldri barnevakt slike at de kunne dra ut. Derimot ble vi sendt til besteforeldre i høst- eller vinterferie (2 til mormor og 2 til farmor, bytta året etter).

 

Jeg sier ikke at alle har hatt det som meg, men jeg veit at jeg ikke skal ha så mange barn at noen av dem "forsvinner i mengden". Om det ene barnet er ekstra vanskelig, klarer man ikke mer enn ett utenom. I hvert fall klarte ikke mine foreldre å ivareta oss alle med de utfordringene de hadde med broren min. Det skal vel sies at de fikk ett barn i året, det kan hende det hadde gått litt bedre om det var mer enn ett års aldersforskjell mellom hver av oss...

 

HI

[Anonym bruker]

Hvordan kan du vite at du får to barn, da? Det er ikke bare å bestille dem....

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg. Er selv enebarn og har hatt en fantastisk oppvekst og et flott forhold til mine foreldre. Selv har vi valgt å få to barn. Flere kan vi ikke få dersom vi alltid skal ha mulighet til å følge opp alle fridtidsaktiviteter, og det er viktig for oss.

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst som enebarn, og jeg savnet aldri å ha søsken rundt meg.

 

Fikk det jeg trengte av klær/utstyr/fritidsaktiviteter uten å bli bortskjemt av den grunn - satte alltid pris på det jeg hadde/fikk. Vi reiste på ferier nesten hvert år og husker jeg syntes det var stas.

 

Var aldri ensom, er en sosial utadvent person som har lett for å få venner og å komme i kontakt med folk.

 

Har alltid tenkt at hvis jeg noengang skulle få barn så holder det med en. Nå er jeg gravid for første gang, og tenker vel fortsatt det samme, men er åpen for å revurdere når vi får se hvaslags person nr 1 er, hvordan hverdagen fungerer, og ikke minst om mannen min ønsker flere.

 

Tror ikke det er noen fasit på dette mao. Alles situasjoner og opplevelser i livet er forsjellige. Man må ta de valgene man føler er riktige for seg og sine.

 

 

[Anonym bruker]

Det er vel ikke noe fasitsvar???

 

Vi har 3 barn og følger opp alle veldig godt med fritidsaktiviteter m.v. At 3-4 barn er mange for noen betyr det ikke at alle synes det. Vi klarer fint å følge opp 3 barn!! Det handler om prioriteringer!!

[Anonym bruker]

vel, jeg er enebarn. Arvet alltid klær av mine kusiner, foreldrene mine hadde sjelden eller aldri tid eller prioriterte å følge opp mine fritidsaktiviteter som håndball og fotball.....så det er jammen ikke antall unger det kommer an på hele tiden..

[Anonym bruker]

Jeg har 4 barn og klarer fint å både være med på fritidsaktivitetene demmers, gi dem alenetid med meg hver enkelt i tillegg til å ha et eget liv ?? Jeg synes over hodet ikke det er noe pes over hodet, men ser jo klart at andre kan ha problemer, vi alle er skrudd sammen forskjellig og tåler ulikt av press og stress før vi blir "sliten" . Her er ungene fornøyd med å være mange i hvertfall og har aldri hørt de har klaget på noe av det du nevner i innlegget HI.. Men som sagt er vi forskjellig, de som ikke takler mange barn, får som regel ikke det heller og vice versa

[Anonym bruker]

demmers?????

[Anonym bruker]

Demmers? Håper ikke du er ansvarlig for å følge opp norskleksen deres (eller demmers som du skriver!)

[Anonym bruker]

Trykker på "liker" på 17.16

 

 

[Anonym bruker]

Hvorfor i helvete skal du kritisere skriftspråket mitt her ? Ja er trønder å vi si demmers her i trønderland!! Lær dæ norsk sjøl....

 

Ja er meget kompetent te å klar å hjælp ungan med læksa ja, kansje meir einn dein gjennomsnittlige nordmann til og med! Dere som skriver bokmål har ord og uttrykk som for meg er helt bak mål som feks hvem bil skal jeg kjøpe osv... Men det var ikke det som var saken her da, du fremstår som toskete med de der sure kommentarene, håper du ikke formerer deg i hvertfall!

[Anonym bruker]

17:08 - jeg skriver jo nettopp at jeg IKKE tror det er noe fasitsvar på dette... Må du lese ordentlig før du hisser deg opp sånn da

 

Hilsen 17:00

[Anonym bruker]

Hvorfor må trøndere skrive på dialekt?

[Anonym bruker]

De fleste sier vel hvilken bil skal jeg kjøpe..

[Anonym bruker]

Helt ærlig må jeg si at jeg fikk inntrykk av at du er litt utakknemlig, HI... Ikke vondt ment. "Jeg var ikke i utlandet før i voksen alder, alle ferier ble tilbrakt hos slekt i Norge". Det er ingen menneskerett å dra til utlandet på ferie, enten man er barn eller voksen. OK, så broren din var utagerende og trengte leksehjelp. Foreldrene dine fulgte ham opp slik at han skulle få en sjanse til å klare seg på linje med sine søsken. De ga ikke faen, de sjekket jo at dere var ajour med leksene. Arveklær er et helt vanlig fenomen, jeg arvet klær fra min syv år eldre bror, noe som resulterte i en god porsjon mobbing gjennom barneskoleårene, men det ble da menneske av meg også. At noen roter før du er ferdig med rydding er noe som skjer uansett om man er to eller seks i huset. For å sikre deg mot rot må du være fullstendig alene. Å si at du ikke vil ha mange barn fordi du hadde en slik oppvekst, henger ikke på greip. Du hadde foreldre og slekt som brydde seg, du fikk mat og klær, og klarte deg tydeligvis bra på skolen. Mange andre ville gjort alt for å bytte barndom og oppvekst med deg!

[Anonym bruker]

Spørs jo hva slags liv man lever også ;-)

 

Selv har vi tre barn, hadde det ikke vært for min helse kunne vi tenkt oss flere barn. Har ingen problemer med å følge opp hverken skole, møter, fritid, men jeg prioriteter familie forran karriere. Nå har jeg inntekt da jeg er medeier/ investor i et selskap og dermed har et lukrativt utbytte der. Har i tillegg en mann som tjener godt, som driver å trader litt og går som oftest såpass i pluss der at vi har til salt i grøten for å si det sånn.

Så jeg tjener penger uten å måtte jobbe videre mye da, derfor kan jeg vie tid til barna, hjemmet, mannen, hobbyer, kjæledyr, venner, familie og trening. Lever vel drømmetilværelsen for mange så og si. Noe kall til et spesielt yrke har jeg aldri had, trivest best med å styre mine egne dager, så å ha barn hjemme på fulltid etter 2års alderen er uaktuelt, da er det barnehage på dagtid så mor får sin egentid. Det har barna best av også, leke med andre barn, ha andre voksne å forholde seg til, ikke minst er det kjekt å kunne shoppe i fred, trene i fred, gå tur alene, vaske i fred, lese i fred og koble av for meg.

 

Det yngste barnet arver noe fra de større, men det er lite, hun får like mye nytt som de uansett. Vi deler oss opp så alle får litt alenetid sammen med oss voksne, vi bytter på å dra i møter, kjøre, hente og være med barna på diverse. Ofte gjør vi noe alle i lag også. Alle barna får like mye oppfølging, men behovene er forskjellige, så vi tar hensyn til hvert enkelt barns evner og behov.

 

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det kommer vel an på hvordan man klarer å prioritere også? Og et vanskelig barn vil jo alltid kreve mye, om det så er ett søsken eller ti søsken.

 

Har selv 4 barn og vi følger barna på alle kamper og oppvisninger (trenerne vil helst ikke at vi skal være med på treningen etter de begynner i 2. klasse), bruker god tid på å følge opp lekser på begge de som nå går på skolen, passer på å bruke tid på hvert enkelt barn osv. Vi har det for det meste ryddig i huset og gode rutiner på det meste. Vi er sosiale med andre, går turer på fjellet, spiller fotball med dem, pusler, leser masse bøker, går på museum, kunstutstillinger osv. For oss er barna blitt en livsstil. Vi mister ikke helt oss selv, begge trener 4-5 dager i uken og er sosial med venner på kvelder osv, men helger og ettermiddager er stort sett dedikert til barna, og vi forsøker å gi dem masse opplevelser selv om de er mange.

 

Om du ville HI, så tror jeg fint at også du fint kunne taklet å ha flere barn :-) Men det er bra du reflekterer rundt hva du føler for, og hvor mange du ønsker. Kanskje du ombestemmer deg en dag også.

[Anonym bruker]

Fordi jeg har en allerede, og en i magen. Derfor skal jeg ha minst to.

[Anonym bruker]

Mulig jeg blir provosert av innlegget til HI på feil grunnlag, men det er utrolig irriterende å lese slike innlegg for en som sliter veldig med å bli gravid. Har ett barn som jeg er veldig glad for, men det ser ut som det blir bare ett. Det er en stor sorg for meg da jeg alltid har ønsket meg mange barn, iallfall 3-4 stk. Så dere som bare kan bestemme dere for hvor mange eller få barn dere vil ha, er ufattelig heldige.

Vi var forresten to søsken og arvet omtrent alt til vi var nokså store, hadde overhode ingen problemer med det. Vi var i syden da jeg var 10 år, men etter det var vi ikke på ny reise før jeg var ca 15. Er stolt over å vite hva penger er verdt og ikke å ha fått alt opp i hendene. Setter mer pris på alt jeg har enn mange svare jevnaldrende.

Men flott at en ikke lar seg presse til å få flere barn enn man ønsker selv. Som sagt er jeg ekstremt misunnelig på dere som kan velge antallet selv

[Anonym bruker]

Jeg er eldst av 2 søsken.

Min far jobbet alltid. Min mor prioriterte pent hjem og gikk på stas.

De gangene jeg var på noe med skolen eller fritidsaktiviteter måtte jeg gå alene. Min mor hadde ikke noe å snakke med de andre foreldrene om. Hverken meg eller min søster ble fulgt noe særlig opp. Lurte jeg på noe ang lekser fikk jeg beskjed om å følge med på skolen ! Min første sydentur var sammen med min mann, da var jeg 27 år.

 

 

Jeg har 4 barn og følger opp alle sammen