Risikerer jeg noe ved å kontakte barnevernet?? Vil gjerne høre fra PILA! LANGT...

[Anonym bruker]

Jeg er gravid og har termin om ikke så alt for lenge.

Faren er det slutt med ettersom han var voldelig og truet ofte med at han skulle "bli kvitt" meg (mente tydelig drepe meg/få meg drept) og med å slå inn magen min slik at jeg aborterte. (Må sies at han aldri gjorde magen min noe selv om han truet med det og var voldelig ellers).

Det er slutt med han og jeg har anmeldt han og fått besøksforbud. Politiet rykket ut et par ganger fordi naboene hadde ringt de så det var journalført før jeg anmeldte. Politiet anmeldte han den første gangen selv om jeg valgte å la være, men saken ble henlagt. Jeg ba også legen min om å skrive ned i journalen min at jeg hadde fått juling. Og jeg har bilder av meg selv med blåmerker.

 

Han var til tider veldig begeistra for babyen i magen og har andre ganger sagt at han ikke vil ha noe med h*n å gjøre. Men det at han ikke vil ha noe med babyen å gjøre sa han som regel i sinne og da tror jeg det var mest for å såre meg (type "når mamman til babyen er en jævla hore så vil jeg ikke ha h*n..stakkars baby med deg til mor. osv. osv). Jeg ga han flere sjanser og vi snakket også rolig sammen ang. samvær o.l. de gangene det ble slutt uten noe stort drama. Da ville han ha så mye kontakt som mulig med babyen, gjerne 50/50 etter hvert.

 

Jeg tror ikke han ville gjort barnet sitt noe... Men det VET jeg jo selvfølgelig IKKE. Og her kommer det store problemet... Han ruser seg en del. Han røyker hasj hver dag og tar kokain innimellom (aner ikke hvor ofte for jeg var i utgangspunktet ikke klar over dette).

Jeg ønsker virkelig ikke at han skal kunne ha noe samvær alene med babyen så lenge jeg ikke har noen garanti for at han ikke ruser seg med babyen til stede... Samvær under oppsyn, ja..Ikke noe problem.

Men jeg NEKTER å la han ha babyen alene uten noen form for urinprøver eller noe. Men spm. mitt blir jo da.. Kan jeg nekte han noe som helst?? Det er jo så mye snakk om fars rettigheter osv.. Har skjønt at det skal ganske mye til for å nekte samvær.

I og med at han har besøksforbud nå (i et halvt år framover, jeg kommer til å søke om å få det forlenget) så vil jo ikke han kunne hilse på babyen med meg til stede. Jeg spurte politiet hva jeg kunne gjøre ang. samvær siden vi ikke kan ses. De anbefalte meg å ta kontakt med barnevernet og sa at de kunne være til nytte ved å sette rammene for en ordning.

 

Men jeg er litt skeptisk til barnevernet... Samtidig som jeg ikke er det. Men de kommer jo sikkert til å ta en titt på meg og vurdere meg som mor tenker jeg. Nå skal jeg være ærlig å bare si det som det er:

Jeg har tatt kokain tidligere i en halvt års periode (siste gang var 5 år siden) og har ingen planer eller lyst til å ta det igjen. Før jeg fant ut at jeg var gravid så røyket jeg også hasj. Ikke så mye som faren vel å merke, men det ble som regel hver fredag og lørdag. Kanskje litt ekstra til tider (ferier o.l.) Sluttet så fort jeg fant ut at jeg var gravid og kommer ikke til å røre det igjen. (Ikke at jeg synes det er så fryktelig galt egentlig, men det er jo ulovlig og nå skal jeg tross alt bli mamma).

Har slitt med depresjoner siden tenårene (kan komme av at det var litt turbulent på hjemmefronten og at jeg blant mye annet opplevde en voldtekt). Har også vært i et forhold tidligere hvor jeg ble mishandlet i 3 år. Så når jeg ble gravid nå så gikk jeg på antidepressiva, men sluttet også på dagen med disse medisinene når jeg fant ut at jeg var gravid. Og har klart meg ganske bra tatt forholdene (fått juling av faren og den psykiske midhandlingen osv).

Jeg gikk til fastlegen og ba om henvisning til psykolog fordi jeg var redd for å få en fødselsdepresjon. Jeg har mistanke om at jeg kan være bipolar (ligger i familien) og har hørt at man er mer disponert for det da. Så jeg fikk henvisning til psykiater for utredning for om jeg er bipolar osv. Jeg har vært fullstendig ærlig med han.

Må sies at jeg i begynnelsen av 2. trimester etter en omgang med juling og psykisk terror (ja, det var virkelig terror..) ringte til legevakta og sa at jeg trengte hjelp fra noen for jeg var redd jeg kom til å ta livet av meg hvis ingen hjalp meg. De kom da og hentet meg i en ambulanse og jeg fikk en samtale på legevakta. Roet meg og dro hjem igjen. Dette var før jeg hadde fått første time hos psykiateren og jeg var desperat etter hjelp rett og slett.

 

Jeg vet at alt dette får meg til å høres ustabil ut.. Men samtidig så tenker jeg at jeg har jo gjort mye riktig og. Jeg sluttet med en gang å røyke både hasj og sigaretter (røyka 20 om dagen før). Jeg sluttet med medisinene mine og tok ansvar ved å be om henvisning til psykolog.

Jeg ordnet meg også jobb så jeg har tjent meg opp rett til foreldrepenger (ble arbeidsledig rett før jeg fant ut at jeg var gravid). Faren har ikke jobb og har ikke hatt det på over to år.

Jeg har tatt tak i økonomien og har en fin 2 roms leilighet og kommer til å klare meg veldig bra økonomisk med foreldrepenger, overgangsstønad osv. Jeg har kjøpt inn absolutt alt av babyutstyr og babyen kommer ikke til å mangle noe som helst (faren har ikke bidratt med en krone).

Jeg har tross alt avsluttet det med faren til ungen og ordnet besøksforbud. Jeg syns det var helt jævlig og vet ærlig talt ikke om jeg hadde klart det om det ikke var for at jeg er gravid. Men det som fikk meg til å gjøre det var at jeg ikke ønsket å la babyen vokse opp under sånne forhold.

 

Jeg har lyst til å snakke med barnevernet så de kan ordne samværet til faren. Altså at noen fra de skal være til stede ved samvær. Men faren kan jo bruke alle disse tingene mot meg. Og jeg har også fortalt alt dette til psykiateren min slik at det står jo i journalene som barnevernet fint kan få innsyn i.

Jeg er bare livredd for at de skal ta i fra meg babyen. Men samtidig så vet jeg jo at barnevernet ikke er ute etter å skille barna fra foreldrene deres. Og jeg tenker at så lenge jeg samarbeider med de så må jeg jo kunne beholde babyen min?? Altså, jeg kan åpne hjemmet mitt når som helst, ta urinprøver daglig om det så måtte være. Jeg kommer garantert til å fortsette å gå i terapi. Jeg har et trygt nettverk rundt meg med gode, stabile (rusfrie) venner og en trygg og støttende familie.

 

En annen ting jeg er redd for er om barnefar etterhvert kan få 50/50 om han ønsker det... Er så redd for det. Jeg er av den oppfatning at dette ikke er bra for barn (ok, for noen funker det, men jeg og faren kommer aldri til å få et godt samarbeid. Han hater meg nok for mye til det nå).

Hadde det vært opp til meg så skulle han fått vanlig samvær den dagen han hadde vært rusfri en stund og gått til terapi for aggresjonen sin en tid. Men jeg hadde fortsatt ikke ønsket en 50/50 deling.

Dessuten er jeg livredd for at han skal ta med babyen hjem til moren sin.. Den dama er klin gæren for å si det mildt.. Laang historie som jeg ikke orker å ta her, men det har vært mye vold i det hjemmet bl.a.

 

Vet dette ble kjempe langt.. Men er så i tvil om hva jeg burde gjøre. Skal ta det opp med psykiateren min neste uke, men har vært en uke siden sist jeg var der (han er på kurs visst). Jeg vil gjerne høre fra noen som jobber innenfor barnevernet... Hvis jeg tar kontakt med barnevernet for hjelp i forhold til faren, risikerer jeg at de kan ende opp med å se meg som en uskikket mor og frata meg babyen?

 

Og for dere som har lyst til å kommentere det at jeg ble gravid med en sånn kar og har en slik bakgrunn osv... Nei, det var ikke planlagt. Jeg visste ikke alt dette om han før jeg ble gravid. Vi var ikke sammen lenge og han var ikke voldelig før jeg ble gravid. Og jeg er fortsatt glad jeg beholdt babyen min

 

Takker på forhånd for svar!

[Anonym bruker]

Du har tatt gode og viktige grep i livet ditt for å sikre at barnet ditt har best mulig vilkår hos deg. Det har ikke far gjort.

 

Når dere ikke er sammen, så er det du som vil få foreldreansvaret, og dermed du som avgjør om far får mulighet til å få 50/50 samvær etterhvert. Hvis jeg har forstått det rett....det er sikkert andre her som har mer peiling enn meg på det.

 

Det at du har vist at du kan ta ansvaret allerede nå ved å slutte med ting som være til skade for barnet, vil telle mye. Som du sier, så er ikke barnevernet ute etter å ta barn fra moren, så om noe så vil de sannsynligvis tilby deg hjelp, både til dette med barnefar og hjelp til deg så du skal greie morsrollen best mulig.

 

Du skal også vite at barnevernet har budsjett de skal holde seg til, og ikke noe er så dyrt som å ta barnet fra mor, så det unngår de lengst mulig. Tiltak i hjemmet og oppfølging er nok det mest aktuelle, og trenger du det, så vil du jo få hjelp med det.

 

Synes det høres ut som du vil bli en god mor for barnet ditt. Det er ikke rart du er bekymret for hva pappan vil stelle til, men selv om han i utgangspunktet har diverse rettigheter, så stiller han ikke sterkt med den historien han har. Du kan jo også dokumentere vold, og da står han enda svakere. Du har rettighetene på din side

 

Ønsker deg lykke til, og tror dette vil gå bra!

 

 

[Anonym bruker]

Og en annen ting som kan telle i mot meg, som jeg har fortalt både psykiateren min og politiet når jeg anmeldte, er at jeg nesten alltid "slåss" tilbake. Jeg tok igjen med andre ord. Slo han meg så klappa jeg til han osv...

Prøver bare å gi dere et best mulig bilde.

 

HI

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Godt å lese det du skriver.. Tenker jo for så vidt det samme som deg ang. barnevernet. Men man hører jo så mange skrekkhistorier. Men samtidig så kan jo ikke barnevernet gå ut og fortelle sin side av de forskjellige sakene...

Jeg kommer nok til å ta kontakt med de, men har først og fremst lyst til å snakke med psykiateren min for å høre hva han sier. Han er for øvrig ikke bekymret for at jeg ikke skal bli en "skikket" mor.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er samme som svarte deg over her. Jeg hadde en kort periode stilling som helsesjef i kommunen, og var dermed også overordnet leder for barnevernet.

 

Sånn sett vet jeg litt om hvordan de arbeider, og hva de legger vekt på. Ihvertfall i min kommune. De kan hende andre har diverse erfaringer, men vi vet jo ikke hva som er lagt til grunn der fra barnevernets side. Vet ihvertfall at budsjett teller mye, og at man av både budsjettmessige hensyn og av hensyn til mor og barn, ikke tar barnet fra mor om det ikke er alvorlige ting som tilsier at det er det som er rett å gjøre.

 

Barnevernet har alltid barnets beste i fokus. Barnets beste er i første rekke å kunne være sammen med sin mor hvis det er forsvarlig. Så de vil i de aller fleste tilfeller først sette inn støttetiltak i hjemmet. Dvs hjelp til mor, slik at hun kan lære å følge opp barnet på den måten barnet trenger.

 

Det høres ut til at du innser hva du må gjøre for å ivareta barnet ditt best mulig, og har allerede tatt grep i forhold til det.

 

At du har tatt igjen mot barnefar, som har vært voldelig mot deg, er ikke noe barnevernet vil vektlegge. Det er en normal, menneskelig reaksjon, som også foregikk før du fikk barn.

 

Du følges opp av psykolog, og de kan innhente opplysninger der. Det han sier kan ha betydning for videre forløp, for deg og barnet. Men har du støtte hos han, så vil det være positivt. Selv om han kjenner til ting du har gjort før du får barn, vil han også vite om det du har gjort i livet ditt etter du fikk vite at du var gravid. F.eks at du har sluttet å røyke og bruke andre rusmidler. Det viser jo at du vil gjøre ditt beste, og setter ditt barns behov i fokus. Det teller mye!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Ikke for å skremme noen her, men har fått et annet inntrykk av barnevernets "budsjett". Fulgt bloggen til anette, som mistet babyen sin rett etter fødsel? Hun fikk ikke EN sjanse til å være mor.. hvorfor? Jo fordi hun, som trådstarter, har hatt noen psykiske problemer tidligere og fordi de mener hun opplevde omsorgssvikt som barn, og derfor kan hun gjøre dette mot sitt barn..

Når de tar et barn ifra en mor, basert på hva de tror kan skje, så er det lave tøyler.. trådstarter skriver om narkotikabruk i helger og ferier?

 

Dette skulle ikke høres ut som et "jeg-har-ikke-tro-på-deg" - innlegg, for du har faktisk en fin "sak." Du har ordnet opp i ALT, og det er det som teller Er nok ingen problem at du får det slik du vil. Tenkte bare å kommentere det med barnevernet, for de bruker faktisk alt de finner av slike alvorlige ting som narkotia, psykisk ustabil helse osv, når det står om en baby..

[Anonym bruker]

Ja, det gjør de. Men de gjør heller ikke mer enn det når mor har utvist ansvar på forhånd i forhold til rollen hun får og barnet.

I den bloggen du viser til, så kan ikke barnevernet uttale seg pga taushetsplikt, så det er kun mors side som kommer fram. Og hun kan jo skrive hva hun vil, og utelate viktige ting også.

 

Det er jo ulike personer med ulik bakgrunn og meninger som jobber i barnevernet. Men de har også felles retningslinjer å holde seg til, så de kan ikke handle etter hva de har lyst til eller hva som føles best selv. Barnevernet skal sikre barnets beste, og det er ikke å ta fra barnet relasjonen til mor.

 

Det er helt klart at slike ting som narkobruk og psykisk ustabilitet blir tatt med i beregningen. Men narkobruken har hun sluttet med, og dermed vist nødvendig ansvar. Og det at hun har en psykisk diagnose, eller utredes for det, gjør henne ikke uskikket til å være mor.

Det er oppførsel, ikke diagnoser som blir vektlagt. Så uttalelse fra psykolog vil nok ha betydning.

 

Jeg tror ikke barnet blir tatt fra mor på dette grunnlaget. De vil nok heller søke å gi henne oppfølging.

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Mine tanker om dette, - og jeg er dessverre er blitt en sak i Barnevernet:

 

Langvarige samvær med faren kommer uansett ikke på tale før barnet er omkring to år.

Det kan være du ser dette annerledes når barnet er ett eller to år.

Barseltida og ettårsalderen er stressende nok som det er, om du ikke skal ha disse menneskene tråkkende i hjemmet ditt i tillegg.

 

Jeg ville heller ha tatt kontakt med en advokat seinere. Har inntrykk av at det er en del kvinner som nekter barna samvær med faren, uten at noen gjør noe særlig med det. Men du risikerer at barnefaren skaffer seg advokat etter hvert, hvis han bryr seg om barnet. Du vet ikke om han i det hele tatt vil bry seg om barnet! Så for meg lyder det noe forhastet å ta kontakt med Barnevernet.

 

Trenger du hjelp, skaff deg en privat vaskehjelp eller privat dagmamma.

Barnevernet har ikke innsyn i folks journaler, enten det er hos lege eller psykiater. De kan bare få en kortere bedømmelse av deg som omsorgsperson, hvor legen/psykologen skriver ned det viktigste. For eksempel om det er skrevet ut medisiner, eller om du har en diagnose. Hvis Barnevernet skulle få utlevert hele journalen din, bør du klage til Helsetilsynet.

(men hvis en barnevernssak blir utredet videre, risikerer man at psykologen blir brukt som vitne).

[Anonym bruker]

Hei,

 

denne historien rører meg, og du får en stjerne hos meg altså. Du virker som ei jente som vil det beste, og du gjør så godt du kan. OG du er ærlig, det er veldig viktig.

 

Jeg tror barnevernet er viktig her, vær ærlig og forklar din situasjon. Jeg vet barnevernet har dårlig rykte, men man hører jo alltid bare en side av saken. Jeg jobber ikke i barnevernet, men jeg har vert beøksshjem og hatt kontakt med dem pga det. Jeg tror det skal VELDIG mye til for at de tar babyen i fra deg, hun som har vert her, har foreldre som hajser og tar sterkere saker av og til., og hun har det ikke så veldig bra. MEN de prøver nå så godt de kan, de tar tisseprøver osv. Og de samarbeider godt med barnevernet, fordi barnevernet vil faktisk hjelpe til!

 

Vær ærlig, ta i mot hjelp, og det vil gå deg godt. Og du skal være ærlig hos psykologen din, ikke tenk på at han kan bruke det mot deg,. Alle har rett på en ny sjanse, når man gjør en innsats, sånn som du Tror ærlighet er det aller viktigste her! Og du er jo ærlig

 

Og er det egentlig ikke fint, at du har så mange rundt deg som vet om hvordan du har det. Som kan hjelpe deg når det trengs?

 

Jeg ønsker deg alt godt, du virker utrolig sterk! Man er sterk når man søker hjelp. Jeg har også hatt en dårlig barndom, men takket være at jeg ba om hjelp, så har jeg klart meg ganske så fint.

[Anonym bruker]

For all del ta ikke kontakt med barneverne dem vil deg ikke det beste.Barnevern ansatte lyver slik som personen her som har skreve ett innlegg til deg.

Det er mange foreldre som har blitt offer for barneverne og barneverne følge ikke etter loven,dem lager sin egen lov.

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest så nøye gjennom svarene du har fått, men jeg vil fortelle deg at jeg har vært i akkurat samme situasjon. Både med tanke på din fortid, din ordning på situasjonen, og på barnefar.

 

Jeg tok kontakt med bv, fikk fort beskjed om at de kunne ikke gjøre noe fordi jeg var en ressursterk person og de regulerer ikke samvær.

 

Jeg prøvde igjen, og igjen.. men fikk ikke hjelp.

 

Problemet var at far ville se barnet, jeg hadde ikke lyst pga hvordan han var med hasjrøyking osv men hadde ikke lov å nekte.

 

Jeg fikk en venninne til å sende inn en bekymringsmelding til bv på når hun var hos far. Dette var tidligere en felles venn av oss begge, så hun viste mye om han.

 

Ble innkalt til møte hos bv. de leste opp "mor er tidligere rusmisbruker" bla.a. Noe som jeg sa at dette stemmer ikke. Jeg har tatt noen uheldige valg, men aldri vært rusavhengig, og aldri hatt problemer med å lavær å gjøre sånt eller får orden på livet.

 

Brevet tilbake endte med at saken ble hennlagt grunnet mor er en sterk, kjærlig og ressursterk person. Barnevernet deler mor sine bekymringer ang far etter samtale med henne, fars lege og politi men kan ikke gjøre noe i forhold til samvær. Vi regner med at mors dømmekraft er sterrk nok til å ikke sende barnet til far ettersom hun er klar over livsstilen hans.

 

De kunne ordne med avlastning til meg, men det takket jeg pent nei til å sa jeg overhode ikke kunne tenke meg. Jeg har nå vært alene med henne i mange mange år, hun er en perfekt person uten noe som helst preg av fars fravær. Hender hun treffer han under tilsyn, men det er svært sjeldent han har tid. Jeg nektet altså samvær, og brukte argumentasjon som "om ejg lar hun dra til deg mister jeg omsorg" totalt overdrevet, men med ett snev av sannhet!

 

Ikke vær redd for å ta kontakt med de, jeg har selv i ettetid utdannet med som barnevernsped med hjelp av overgangsstønad og har ett positivt syn på barnevernet. enda selv så fortvilet jeg var for at de lot meg sitte igjen uten hjelp, og med det totale ansvar selv, selv så alvorlig situasjonen den gang var.

 

Altså, ikke vær redd for å ta kontakt, men ikke forvent noen hjelp ;-) Det er forøvrig forandring innenfor loven iforhold til samnvær med far, men dette er jeg ikke helt sikker på ettersom jeg ikke jobber i bv konkret men på institusjon!

 

Lykke til Beklager skrivefeil, sitter på jobb å bare MÅTTE svare fort ;-)

[Anonym bruker]

Hei! Jeg jobber selv i barneverntjenesten, og er selvfølgelig uenig disse som mener at folk ikke får en sjansje og at ungene bare røves ut av hjemmet. Ja, det finnes tragiske mennesker som jobber hos oss også, men det er fylkesnemnda som avgjør omsorgovertakelse, og da bør du ha en god sak med mange indikatorer på at omsorgen er for dårlig. Men nok om det. Jeg mener faktisk at du ikke trenger ta kontakt med barneverntjenesten. Det er sjelden i min kommune at vi hjelper til med tilsyn ved samvær, med mindre det finnes en dom på det. Du vil som du sier, bli undersøkt du også, og selv om de kommer til å skjønne at alt er bra med deg, er det unødig stress for deg at hele din fortid og nåtid granskes samtidig med du skal bli mor. Det at du flere ganger har valgt "dårlige" partnere kommer feks til å bli et stort tema. Du kommer også få beskjed om at det er ditt ansvar å beskytte barnet ditt mot er voldelig og ruset far. Du vil bli bedt om å finne tilsi tilsynsperson selv, feks familie eller venner. Jeg ville først tatt kontakt med advokat og forsøkt få en retslig dom på at far må endre sin livsstil før han kan ha samvær. Dere bor ikke sammen. Den første tida/første året trenger ikke barnet samvær med en slik far. Har han ikke skjerpet seg, vil han dermed ha en dårligere og dårligere sak jo lengre tid det går, ettersom han ikke ser særlig til barnet. Brutalt, ja, men en mann med rusproblemer som også er voldelig må rett og slett ta tak i sitt eget liv før han kan være far.