Derfor ønsker jeg meg mange barn..

[Anonym bruker]

Jeg er selv enebarn, og har vokst opp med et stort savn av søsken, noen å identifisere meg med, dele ting med... Mine foreldre fikk dessverre ikke fler, tross for både operasjoner og prøverørsforsøk. For meg var det ingen selvfølge å selv kunne få så mange barn, da jeg har sett mine foreldsres intense ønske om fler barn, som de dessverre ikke kunne få.. Hvorfor skulle jeg da bli velsignet med så mange barn når de ikke fikk det?

 

Nå har vi 5 barn, 5 herlige, friske barn!! Jeg føler meg veldig heldig, vet at dette slett ikke er noen selvfølge.. for alle.. Og ja, jeg ønsker meg enda fler, for hva er viktigere, eller hva kan toppe gleden over selve livet?

 

Jeg får ofte kommentarer fra folk med 2 eller tre barn, de skal ikke ha fler, for de skal jo følges opp.. Jeg føler meg nesten pliktig i å måtte opplyse om at vi faktisk følger opp barna våre vi også.. skulle vi ikke det selv om vi har 5? Ja, jeg respekterer at andre føler det er nok å følge opp 3 barn, det er jo mye jobb, men allikevel tillater jeg meg å føle at det for min del står i min og min mann sine prioriteringer..

 

Vi ønsker å prioritere barna.. Vi gjør alltid lekser med de, de får alltid mat, hjelp til tannpuss, rene klær hver dag, mye kos og omsorg, og alle får lov å delta på fritidstilbud.. osv osv.. Vi mener alle barna våre også har alle de materielle ting som forventes, kreves eller er vanlig å ha. Og vi elsker alle barna våre like høyt!

 

Prioriteringer sier jeg, ja, noen ønsker å dra til feks syden hvert år, kjøpe ny bil hvert 3. år osv. Noen mener kanskje også at alle barna må ha egne rom osv..

 

Vi har campingvogn, en sikker bil med plass til alle ( selv om den er 6 år gammel), et normalt stort/lite hus med 6 små soverom. Vi prioriterer ikke sydenturer hvert år, det ville nok heller ikke vært forsvarlig med alt ansvaret det følger med å passe på 5 barn ved basseng osv.. Men sett i perspektiv, jeg var ikke i syden før jeg var 17 år, og gutten vår på 11 har vært i syden 2 ganger allerede..

 

Man kan jo si at vi må prioritere bort noe iom vi har mange barn, som feks sydenturer, de får kanskje ikke egne rom, de kan kanskje komme til å arve noe klær (noe de nesten ikke har gjort enda), vi får sjeldnere barnepass med tanke på å gå på byen etc, og økonomisk koster det jo også å ha barn, slik er det nå engang.. Og de tar tid, det blir jo selvfølgelig mindre egentid, men dette er jo bare for en periode..

 

Jeg hadde aldri i verden ville foretrukket flere sydenturer, mer barnepass, bedre økonomi osv i stedet for barna vi har fått!! Jeg ser ikke at dette er noe offer i det hele tatt!! Og for barna er det i mine ører mye viktigere med livet i seg selv enn eget rom, sydenturer osv..

 

Vi er begge i 30 årene, og helsemessig klarer vi også fint å ta oss av barna. Ingen av oss er høytlønnede, men vi klarer oss..

 

Vi drar på fler ukers campingturer hvert år, og føler vi står trygt og godt sammen som en stor familie. Barna har utrolig mye glere i hverandre, selv om søskenkrangler selvfølgelig forekommer. De har lekekamerater tilgjengelig hele tiden!!

 

Sålenge vi føler vi har noe å gi barna, om enn de ikke kan få alt, hvorfor skulle vi ikke få fler? Livet i seg selv må jo være den største gave her på jord!!

 

Hva tenker dere, hvorfor vil dere ha fler barn, eller hvorfor evt ikke?

[Anonym bruker]

Der det er hjerterom er det husrom Vi alle er forskjellige og prioriterer forskjellig, å ha lite barn, fører til flere sydenturer, mer materielle ting og ekstra tid fra begge foreldrene, å ha mange søsken er jo også bra, man har alltid lekekammerat tilgjengelig, man blir oppfinnsom sammen og kan gjøre andre ting sammen som familiie. De som er store lærer seg å hjelpe de små, og de som er små har hele tiden noen å strekke seg etter utviklingsmessig.

 

Er både positive og negative sider med begge deler

 

Stå på videre, hilsen 4 barns mamma !

[Anonym bruker]

Både mannen og jeg er enebarn. sammen har vi fått fem også er vi fosterhjem til to. Meget bevisst at vi stoppet med tre biologiske, for vi vil også kunne være et hjem for barna som trenger det.

Vi kompenserer for en ensom barndom

[Anonym bruker]

Mente at tilsammen har vi fem, siden vi har tre biologiske og to fosterbarn... sent og trøtt nå

[Anonym bruker]

Du fyller livet ditt med barn, som skal fylle tomrommet og savnet du følte(føler) etter søsken..

Jeg har mer enn en gang hørt om barn fra slike store familier si at de ønsker mer tid til å være alene med foreldrene, bli sett, ha bedre råd. Selv om dere helt sikkert gjør deres ytterste for alle fem barna, så sier det seg jo selv at dere er bare to, en mor og en far, og barna er fem som må dele på oppmerksomhet og tid.

Du fyller livet ditt med barn, som trøst for de søskene du ikke fikk, det er ikke et barns oppgave å bli født til et slikt ansvar. Helt ærlig tror jeg du burde hatt noen timer hos psykolog før du får flere barn.

Jeg sier det igjen, jeg tror du er en flott mor som gjør ditt aller beste for barna dine, men en gang får produksjonen en naturlig slutt, så hvorfor ikke stoppe på fem barn, eller må du ha ni, ti? Hvor mange barn må til for at du skal føle deg "hel"?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så sikker på at barn med få søsken får mer tid alene med foreldrene. For det kommer an på hvordan foreldrene prioriterer. Mange prioriterer jobb, venner, trening osv i stor grad, og bruker sikkert en god del mer tid på slike ting enn de som har mange barn. Fordi de har muligheten til å bruke tid på annet enn barn, gjør de jo det.

 

Jeg tror at foreldre med mange barn har det nettopp fordi de VIL bruke mye tid på barna sine. Så kanskje disse barna får vel så mye oppmerksomhet fra foreldrene.

 

Samtidig må det jo være veldig travelt i slike familier med alt det praktiske som må ordnes til enhver tid, samt kjøring/henting til fritidsaktiviteter, alle foreldremøter, dugnader og annet som det blir mer av jo flere unger en får. Kjenner på meg at sånn sett er det nok med to, mens på andre områder kunne det vært veldig fint med flere.

 

 

[Anonym bruker]

Heisann, 23:39!

 

Du sier at jeg fyller livet mitt med barn, som en trøst for de søsken jeg ikke fikk.. Dette er bare delvis riktig føler jeg.. Jeg ønsket meg to, evt 3, dersom jeg skulle være så heldig, ikke som trøst for de søsken jeg ikke fikk, men for at de skulle få muligheten til å vokse opp med søsken, noe jeg ikke fikk. Jeg kan ikke se at jeg ilegger mine barn noe ansvar pga dette? De fleste har nok søsken, uavhengig av om foreldrene var enebarn eller ikke.. Det viktigste for meg er gleden barna har over å ha fått livet i gave, og den gleden det gir meg hver gang jeg ser at vi setter et barn til verden.. For meg har det aldri vært noen selvfølge at jeg skulle få barn i det hele tatt, tatt mine foreldres skjebne i betraktning..

 

Jeg føler jeg har mye tid til barna, de tre midterste har alle fått være hjemme med meg til de var 3 år. Nå benytter vi ikke SFO, så barna får mye tid sammen med meg etter skoledagen er over. Jeg har jobbet ukurante vakter for å ha muligheten til å være hjemme med barna mest mulig. Selvfølgelig blir det mindre alenetid med oss foreldre, det er naturlig når man har mange barn, men jeg mener uansett at gleden de har av hverandre, og gleden over selve livet betyr så uendelig mye mer.

 

Jeg synes det var leit å høre at du mener jeg trenger timer hos psykolog, dette følte jeg var uberettiget. Jeg jobber forresten selv i prykiatrien, og må nok også fra et faglig ståsted si at jeg føler dette var usaklig.

 

Jeg har foreløpig sagt stopp ved 6 barn, dette med tanke på at barna etter hvert kan få mulighet til egne rom etterhvert som de eldste begynner å flytte ut.

 

[Anonym bruker]

Er du hobbypsykolog eller ??

 

Stopp når du selv føler for det.

 

Jeg har mange nok selv nå og det er 7 stk. :-)

 

Men det er en ting man ikke kan styre så mye selv og det er at man faktisk kan bli syk etter at du har fått alle barna som du ønsker.

 

Har selv blitt syk etter at siste ble født og har ikke den same energien eller lysten til å stå ute i all slags ver for å se barna spille fotball kamper.Er det noen som sier ordet DUGNAD så får jeg en inderlig trang til å SPY.

 

Så dei 2 minste får nok ikke en like ivrig mor på sidelinjen som dei andre har hatt Det blir nok mer som faller på far nå, men det har kanskje verken far eller barn vondt av.

Så lenge jeg kan kose, lese, synge,gi dem mat, pusse tenner og legge dem har vi det som fint som familie.

[Anonym bruker]

Barna fyller jo ikke Hi's savn etter egne søsken, men de sikres mot å kjenne et slikt savn selv!

 

Thumbs up!

 

Hilsen ettbarnsmor som venter på flere i fremtiden ;-)

[Anonym bruker]

Hei, 23:57!

 

Var det meg du sikta til som hobbypsykolog, eller var det hun over?

 

Jeg synes det var veldig koselig å høre at du har så mange barn, det er ikke mange som har det når for tiden.

 

Synd at du har blitt syk, det er jo noe man aldri kan forutse.

 

Selv har jeg tenkt at jeg ikke vil ha fler barn enn det jeg selv mener jeg kunne være i stand til å ta meg av som alenemor (eller han som alenefar), dersom dette i verste fall skulle bli aktuelt. Vi tenker derfor at 6 kanskje får holde, men tiden vil vise, vi tar hele tiden en av gangen, og de eldste begynner jo å bli ganske så selvstendig nå.

 

Flott at dere framdeles har det flott som en familie, man skal aldri undervurdere de ting du faktisk kan utføre, de er utrolig viktig, og du vil bli husket for dem!

 

Lykke til, og god bedring!

 

HI

[Anonym bruker]

hun over

[Anonym bruker]

Hei, 00:01!

 

Tommelen opp!

 

Du fikk sagt det, akkurat som jeg skulle sagt det selv!!

 

Tusen takk, og lykke til med "flokken" i fremtiden!!

 

HI

[Anonym bruker]

For et koselig innlegg å lese:)

 

Jeg ønsker meg kun 1 barn, og føler at jeg ikke blir forstått og respektert på dette.

Er gravid nå, og føler jeg ikke vil gjennom dette igjen.

 

Skal også nevnes at mannen min har ei jente på snart 12 fra før, så babyen blir ikke alene.

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med 4 søsken:) Altså vi var 5. Og jeg har hatt det så mye gøy sammen med de. Jeg husker jeg maste på mamma om ikke jeg kunne få flere søsken. Og helt siden jeg var liten, har jeg ønsket meg en stor familie selv når jeg ble stor. Så jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier 23:39! Jeg elsket å ha mange søsken, og ville gjerne ha fler.

 

Har heldigvis funnet meg en mann som også vil ha mange barn. (Har skjønt at det ikke er noen selvfølge) Nå har vi 3. Men jeg har funnet ut at jeg vil ha 5 stk:) Da er familien komplett i mine øyne.

 

Men jeg er også redd at folk ikke tror vi kommer til å følge opp barna, siden de er "såpass mange". Folk er så raske til å dømme.. Men så lenge jeg føler jeg har overskudd til det, og dette er det vi vil, så må jeg bare lære å ikke bry meg:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange svar! Så moro å se at vi er flere som har mange, eller ønsker mange barn.

 

Jeg tror vi kommer langt dersom vi klarer å oppnå en forståelse for hverandre, slik at vi kan unngå å dømme. Derfor synes jeg det er spennende å høre hvorfor dere vil ha mange barn, eller hvorfor dere ikke vil ha flere/mange barn.

 

For meg er altså den største gave her i livet å få barn, og jeg vil mer enn gjerne prioritere bort sydenturer for dette. Dette er mine prioriteringer, dere har kanskje andre?

 

HI