jeg har så veldig og inntenst lyst å bli gravid

[Anonym bruker]

men mannen vil ikke. holder på å bli helt sprø. føler at han frarøver meg et barn.

 

hvorfor sier alle at dersom mannen ikke er klar så skal en høre på det? har ikke vi kvinner noe vi skulle sagt i saken?

[Anonym bruker]

Fordi man må være to om å få et barn - ingen skal ha enerett i denne typen saker, iallefall ikke den veien du vil. Når en ikke vi da må den andre finne seg i det, da er den personen ikke klar rett og slett. Det er ikke en sydentur det er snakk om liksom. Et barn fortjener å være ønsket av begge foreldrene - synes du ikke?

[Anonym bruker]

Enig i at man må være to om den avgjørelsen! Men hvorfor vil han ikke? Er dere for unge, er ikke økonomien tilfredstillende, er det mer dere må gjøre før dere er klare? Hvis han aldri vil ha, burde du jo vurdere om han er den rette da...

 

Jeg ønsket meg barn lenge jeg, men jeg ventet til jeg var ferdig med attføring, hadde utdanning og fast jobb, så nå kan jeg gå hjemme i permisjon med god samvittighet og få penger inn hver måned. Det er helt fantastisk!

[Anonym bruker]

Tuller du?

Har ikke vi kvinner noe vi skulle sagt i saken? Skulle han ville ha et barn bare for at du ønsker det? Dette er jo en sak man blir enige om, vil ikke den ene, så blir det jo stort sett sånn. Tviler jo på at om det hadde vært omvendt så hadde du gitt etter for hans ønsker.

[Anonym bruker]

08:56 igjen her.

 

Glemte å skrive at dette selvfølgelig må være kjipt for deg.

[Anonym bruker]

For å være ærlig så er det ikke fint gjort. Men dette skulle dere ha diskutert på de første datene!

Enten så slurver du med prevensjon (for sex vil han sikkert ha i bøtter) - blir gravid og mulig mister mannen av den grunn. Noen endrer oppfatning etterhvert som mnd går. Kan likevel være det rette for deg, da har du fått barn.

Eller så tar du en alvorsprat. Og si tydelig fra at du ikke kan vente på en endring. Om han ikke er tilbøyelig til å tenke tanken må du bare avslutte forholdet. Skal du ha barn trenges en mann som ønsker å reprodusere seg selv.

 

Tenk på deg selv og DIN framtid! Skal du sitte alene mesteparten av de neste 15-20 årene mens vennene er opptatte med sine barn? Skal du sitte alene på gamlehjemmet og se på dine venner få besøk av sine barnebarn og oldebarn?

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg elsker barn og hadde gubben sakt at han ville vente til jeg var 30 så hadde han fått beskje. HADE PÅ BADE.

 

Da mener jeg tds 25 år og alt er tilrette lakt for å få barn.

[Anonym bruker]

Anonym over her: alle her på DiB lærer jo at man IKKE skal snakke om barn, ekteskap osv på de første datene, for å ikke skremme mannen! Ikke "mase" om forhold, la mannen rote og "jakte", og ikke virke for seriøs og "desperat". Er det da rart at man får slike overraskelser litt senere i forholdet da?

[Anonym bruker]

Jo hvis dere legger dere ned og bretter ut bena først så. Prøv å opptre litt mer kostbar neste gang da, gutter liker det!

[Anonym bruker]

Å få barn er som å tatovere seg i ansiktet - du må være helt sikker på at du vil det.

 

Når mannen din ikke vil så må du finne deg i det. Finn ut om det er for alltid eller bare "ikke enda". Hvor gammel er du HI og hvor lenge har dere vært sammen?

[Anonym bruker]

Jeg er i litt samme situasjon som deg, HI. Vi har ett barn og jeg ønsker meg veldig ett til. Samboeren min vil ikke:( Jeg klarer ikke helt å forsone meg med at det ikke blir flere barn og kjenner at det skaper avstand mellom meg og samboeren min. Så jeg skjønner deg godt!

[Anonym bruker]

vi er gift og vert sammen i snart 10 år.

økonomien er stabil, vi har tilsammen 4 utdannelser og rekkehus.

men han ønsker ikke flere barn,desverre.

å få flere barn er mitt største ønske, det er så inntenst og så sterkt at dersom det ikke blir slik, kan dette til slutt ødelegge alle følelsene mine for han, han nekter meg det største i livet bare fordi han ikke gidder. og han skal liksom elske meg og nekte meg min største drøm? er det mulig? jeg nekter ikke han hans drømmer, de er å reise jorden rundt. og han får virkelig reise jorden rundt,mens jeg tar støyten her hjemme.

min mann har sin fulle firhet til å gjøre alt han måtte ønske, jeg stopper han ikke om han vil til afrika eller australia. hvorfor han skulle se på barn som en hindring fatter og begriper jeg ikke. det verste er at han er en veldig god far og elsker sine to barn. de er virkelig elsket. kommer det et barn til vil også det barnet bli elsket av han. må et barn være ønsket? holder det ikke å være elsket? min lillebror var ikke ønsket av pappa, han mente de hadde nok barn da mamma ønsket flere,men han elsker han like høyt som alle barna sine, ingen forskjell der.

 

hva ligger dere i ordet ønsket? er det planlagt? er planlagt og ønsket det samme? ikke alle barn er planlagt... hvor mangen har ikke blitt gravid og fått sjokk,men så har følelsene vokst med barnet i magen?

 

ja det skaper avstand mellom oss, om vi ikke får flere barn skaper det avstand, om vi får flere barn skaper det avstand. uansett hva vi gjør vil dette sette en demper på ekeskapet....

 

men ja, da å få barn er som å tatovere seg i annsiktet, en må virkelig vite at en vil. jeg ønsker veldig sterkt at min mann skal ville. vi har ikke alderen på vår side heller,så det bør skje nå!

[Anonym bruker]

nei, å lure min mann kommer ikke på tale! eg hadde ikke klart å leve med det.

men det er lov å håpe på et uhell, ingen beskyttelse er 100 prosent sikker...

 

[Anonym bruker]

Hei. Jeg skjønner deg veldig godt, jeg hadde det på nøyaktig samme måte. Mannen min levde livet sitt akkurat som han ville, og var igrunnen ikke engang interessert i å snakke om det. Jeg tryglet, gråt, truet, jeg var utrolig trist og desperat. Så jeg lurte han.

Resultatet var en glad mann når han fikk vite jeg var gravid, men en sint og trist mann når jeg innrømmet hva jeg hadde gjort...og dette vedvarte fram til fødsel. Han var fullstendig uinteressert i min voksende mage, han trakk seg unna meg og han var sint, mye sint. Jeg følte meg veldig alene i svangerskapet og jeg hadde ingen å dele gleden over å være gravid med. Nå skal det sies at vi slet med forholdet allerede før dette skjedde, men i løpet av disse 9 mnd fikk vi heldigvis ekstern hjelp til å redde forholdet og mannen fikk jobbet med følelsene rundt hva jeg hadde gjort.

Så kom fødselen, og gravidmagen som mannen før bare syntes var et tegn på svik og bedrag, ble plutselig til en sprell levende baby. Mannen var den av oss som ble mest rørt og han endret totalt holdning. Nå er lillegull 5 mnd, mannen har dårlig samvittighet og gråter enda når han tenker på hvilke tanker og ønsker han hadde og han er den som sier unnskyld og takk til meg! Han hadde glemt hvilken lykke det er å ha baby i hus (Men når det er sagt så skal det også sies at dette er overhodet ikke noe jeg er stolt over, og absolutt ikke å anbefale! ;-)