Fines det andre mødre med sosial angst .og hvordan takler dere hverdagen og morsrollen,oppfølging av barnet?

[Anonym bruker]

Føler jeg er den eneste i hele norge som er mor og sliter psykisk med angst.Hvor er dere som har det som meg?Med angst,depresjon og i tillegg ikke jobber.

[Anonym bruker]

Nei.. Da er vi vertfall to..! Eg er aleine i tillegg. har tydlig hatt deprisjon i over 1år nå, angst også... men har ikke funnet det ut før nå etter en lang samtale med legen for noen dager siden!

[Anonym bruker]

Jeg har blitt flinkere nå, men jeg er i samme situasjon som deg. Men jeg har vært fast bestemt fra dag èn som mor, at sønnen min ikke skal lide for at jeg er psykisk syk.

Selv om jeg hater det og føler meg som en idiot, finner jeg på masse med ham utenfor hjemmet ( teater,museum, lekeland etc).

Det verste er barnehagen, dvs å småprate med de andre foreldrene - foreldrefrokost og sommerfester f.eks er ille, sist sølte jeg glovarm kaffe over hånden min fordi jeg skalv sånn ( og dermed følte meg enda dummere)...

Hvis jeg går ut porten samtidig med en av de andre foreldrene etter levering, later jeg som at jeg har glemt noe eller blir stående og rote i veska, så jeg slipper å gå sammen med dem ned bakken. Det krever mye energi, men jeg har ikke noe valg.

Jeg blir utrolig fysisk sliten av det enkelte dager, og da sover jeg hele dagen til han skal hentes. Jeg har en kontakt i bydelens rus/psykisk helse-omsorg, som kommer hjem til meg en time èn gang i uka, og går til behandling hos psykolog en gang i uka.

Så med godt støtteapparat og "selvtvang" går det helt fint, selv om jeg mange ganger tenker på om de andre foreldrene i bhg syns jeg er rar..

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver.Jeg har ingen venner med barn heller og helgene er tøffest -alltid alene.Syns det er slitsomt å gå ut døra med barnet mitt.Og gå på kjøpesenter er veldig tøft.Og gå på cafe tør jeg i hvertfall ikke med barnet mitt.føler folk stirrer og analyserer meg og hvordan jeg er i morsrollen.Sliter veldig i hverdagen.Og må ofte ligge i senga hele dagen.og kare meg opp å ut for å hente i barnehagen.Angsten og ensomheten er fæl.Samtidig er det akkurat som jeg ikke orker kontakte folk .og velger ofte å være alene i seden for å være sammen med noen.

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om jeg har det? Noen dager er verre enn andre.

Jeg går ute blant folk og er livredd for å treffe på noen jeg kjenner, fordi jeg ikke har noe å snakke med de om.

Går rundt å er kvalm og med sånn sug i magen.

Er også redd for at folk rundt meg skal falle og slå seg eller bussen jeg sitter i skal kræsje. Eller andre biler skal kjøre i hverandre.

Prøver å ikke la dette styre hva jeg finner på med barna. Dro alene til byen med minstemann forrige helg,var kjempenervøs innimellom, blir så kvalm også. Var totalt utslitt da vi kom hjem igjen.

Måtte innom Posten i går for å poste et brev, dritkvalm og livredd for å gjøre noe feil eller ikke skjønne hva jeg skal gjøre..

Er redd for hva folk tror om meg, selv om de bare går forbi meg på gaten så merker jeg at de ser sånn på meg.. Kanskje jeg er paranoid.. Holder på å ta lappen nå, men tror aldri jeg kommer til å klare å kjøre bil alene... Det er trist....

 

 

Er det noelunde sånn dere har det også??

[Anonym bruker]

22:43, jeg har det akkurat på samme måten som deg - var jeg som svarte 22:33. Er enslig mor, har ingen venner ( og da mener jeg ingen, eneste utenom familien min jeg har kontakt med er bf). Det er grusomt de helgene sønnen min er hos faren sin - jeg er helt alene hele helgen, alt jeg gjør er å ligge på sofaen med dyna og se på tv 18 timer i døgnet...

 

 

[Anonym bruker]

Skriver for og finne denne igjen i morgen.

[Anonym bruker]

Neida, du er ikke den eneste moren med sosial angst. Jeg har hatt det i 10 år. Men jeg har blitt bedre! Jeg har gått fra å ikke komme meg ut døren til å klare å sette på meg et falsk ansikt.

Så selvom jeg virker rolig og imøtekommende utvendig så hyler jeg inni meg!

 

I forhold til barna og det de er med på så er dette situasjoner hvor jeg "tar meg sammen". At jeg har sosial angst skal ikke barna mine lide for under noen omstendigheter så jeg presser heller meg selv!

 

Jeg er også sliten etter en tur til byen, men jeg er ikke bare redd for å møte kjente. Jeg er redd for å treffe på hvem som helst. Store mengder med folk er det verste jeg vet så prøver så langt det er mulig å unngå det eller iallefall at jeg unngår å gå alene.

Kan jeg unngå å gå noen plasser så gjør jeg gjerne det, men når det kommer til barna så tvinger jeg heller meg selv. Tar de for eksempel med på kafé innimellom. Noe jeg gjør for demmes del, absolutt ikke for min.

 

Jeg har nettopp begynt i en ny jobb også, og kjenner at det er vanskelig å komme seg dit. Det er helt nye mennesker og en helt ny jobb så det er mye å ta til seg og mye å være usikker på, men jeg tar på meg mitt

rolige og imøtekommende ansikt å går på jobb.

Jeg vet at det er verst i begynnelsen så jeg må bare ta meg sammen til det å gå på jobb ikke er noe problem lenger.

For jeg vet det kommer, jeg trenger bare litt tid.

 

[Anonym bruker]

Jeg skriver også for å finne igjen tråden : ) Selv om det er trist å lese hvordan dere sliter, så er det litt godt å være at vi er flere!

[Anonym bruker]

Så lenge det ikke er så ille at man blir fysisk dårlig, kaster opp og besvimer etc,- så har jeg funnet ut at man bare må presse seg. Har vel ikke ekstrem angst, men såpass at jeg drar hjem fra fester rett etter jeg har kommet (blir kvalm og tror jeg faktisk ER syk....), jeg later som jeg gjør noe annet/ikke ser folk jeg treffer på som jeg kjenner,- iallefall om jeg kjenner de bare litt..Ja, mye av det dere andre skriver om her..

 

Treff i barnehage og på skole så har jeg funnet løsning med og sette meg sammen med de mest pratsomme,- de har ALLTID noe og prate og spørre om,- og det er letter og prate når man slipper og tenke på hva man skal spørre om.

 

Jobb tror jeg er alfa og omega for oss som sliter sosialt. Bare det og ha en jobb gir mange, mange potensielle samtaleemner i sosiale lag. Selv har jeg jobbet en del i butikk,- og hadde ALDRI problem med og snakke med kunder/HELT ukjente folk,- og det gav med mye trening og fikk jo kurs i kundebehandling,- som fint kan overføres til privaten også)

 

Trening, altså fysisk fostring er viktig for meg,- for MESTRINGESFØLELSEN sin del. Jeg trener på og løpe lenge, eller raskere, eller bli sterker. For og nå disse mål er forholdsvis enkelt men man MÅ jobbe for og nå de, og det kan overføres til sosial trening også. Man blir ikke flinkere om man ikke prøver.

 

Også har jeg en mann som kjenner meg, og som jeg har snakket med om dette, da jeg fant ut hva jeg faktisk sliter med. Og han godtar at når vi drar på fester/storselskap, så må jeg vite at vi, iallefall JEG, kan dra hjem med en gang om "det går galt": Det er min "Livlinje",- som gjør det enklere og dra,- gjerne en liten cognac (liten er liten, og jeg drikker ekstremt lite på fest og når je gellers drikker...) også, så går det som regel bra ) SÅ og være åpen om at man sliter i sosiale lag har gjort at man ikke sliter så mye. Venner o gen mer utvidet omgangskrets vet det også, og jeg synes det er deilig:o)

 

Se frykten i øynene og oppsøk situasjoner som gjør deg nervøs, gjerne sammen med venn/familie som vet om det. Man blir ikke bedre uten trening, desverre. Derfor må man ta slike grep.

[Anonym bruker]

Hei

 

nei, du er ikke alene, tror det er mange av oss, med ulik grad av sosial angst da. Jeg har hatt det ille, men blitt mye mye bedre. jeg har gått til psykolog, blitt eldre og trent meg opp. Og lært at det ikke er noen katastrofe å dumme seg ut eller rødme når jeg må si noe foran flere. Jeg bare lot det stå til, og jeg har fått flere venner jeg faktisk. jeg blir selv veldig avslappet om jeg er i rom med noen som virker som meg, det er alltid dit jeg søker.

 

så jeg tenker at, dersom jeg er som jeg er, så hjelper det andre også. Og jeg er jo sånn, og jeg er god nok som jeg er!!!

 

Men det har ikke vert lett, men har på en eller annen måte godtatt at sånn er det, sånn er jeg...og da ble det bedre!

 

Hva om du sier neste gang du treffer noen og du er så nervøs, " åh, jeg blir så nervøs blandt mange folk jeg" .... ikke noe å skamme seg over, jeg følte en enooorm lettelse når jeg fortale sjefen min at jeg måtte ta beroligende når jeg en sjelden gang skulle holde foredrag. At jeg lå vaken i ukevis og tenkte på dette... Han tok det kjempefint, og jeg fikk øve meg på enkle oppdrag.

 

Mental helse er et fint sted, der er det ofte kurs og samtaler.

 

Man må bare hoppe i det, ikke la dette hemme deg, du har ingenting å tape! Jeg vet det føles som helt umulig, men det er ikke det

 

Nå jeg får nye venner og blir godt kjent med dem, så viser det seg at alle sliter med et eller annet. Man er bare så flink til å skjule, fordi man er så redd for hva andre tenker. Vi er gode nok akkurat sånn som vi er!!

[Anonym bruker]

Du er langt ifra den eneste. Jeg har slitt i mange år før jeg fikk barn og følelsen sitter igjen og det kommer den sikkert alltid til å gjøre. Jeg kjenner igjen den usikkerheten som var mangedoblet i usikre perioder og det tar meg tilbake til da jeg virkelig slet med sosial angst og depresjon.

 

Jeg har alltid klart å holde hodet over vannet og ikke latt de rundt meg vite hva jeg går igjennom, men det har vært vanvittig tungt og er det periodevis enda også. Jeg føler meg til tider som verdens dårligste mamma fordi jeg ikke klarer å være som de super-mammaer og super-pappaer som engasjerer seg veldig i alt, de som har tillitsverv i barnets skole og er foreldrekontakter og alltid dukker opp med permer og problemstillinger på foreldremøter.

 

Men jeg er meg, og jeg er jo en fin mamma. Jeg er en trygg mamma, en mamma som er flink til å gi barnet mitt bekreftelser, fortelle at jeg er glad i og servere sunne middager ( nesten hver dag).

 

Verste av alt er at alle oppfatter meg som veldig utadvendt. Jeg har en maske og er blitt veldig flink til å bære den. Folk ser ikke min sorg og min redsel og det gjør ikke mitt barn heller.

 

Men jeg venter på bedre dager det skal være sikkert.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg har direkte sosial angst eller om det er noe annet, men jeg sliter hvertfall sosialt.

Jeg blir skikkelig nervøs blant mange folk og i settinger jeg ikke er trygg på. Da blir jeg helt vimsete. Ser liksom ikke det rundt meg, og kan si eller gjøre rare ting fordi jeg føler meg så forvirret.

 

 

Jeg hater diverse treff på skole og i bhg, og ofte deltar vi ikke. Det virker som alle andre foreldre kjenner hverandre, så sitter jeg der, helt alene uten en eneste liten sjel å prate med. Det er helt grusomt og da synker jeg bare enda lenger ned i de dårlige følelsene.

Vil bare si at vi deltar på feks sommerfester, frokoster i bhg etc, men det som arrangeres av foreldrekontakter deltar vi sjelden på. Min største frykt er å måtte bli en foreldrekontakt i klassen. Jeg hadde bare ikke klart det, for i tillegg kan jeg ikke organisere noe!

 

Jeg er så "heldig" åvære velsignet med et barn med bokstavdiagnose, så jeg føler virkelig veldig på at folk studerer meg i morsrollen.

 

Tja, hva mer. Pr idag jobber jeg, men jeg har vært mest hjemme de siste åtte årene. Jeg har jobbet/studert i tre av de siste åtte årene. I perioder har jeg hatt skikkelige depresjoner, men det er heldigvis en stund siden nå. På jobben klarer jeg selve jobben veldig bra, men omgangen med kollegene hater jeg. Den klarer jeg ikke.. Der detter jeg også utenfor med en gang.

 

Ellers prøver jeg å ta med barna ut på ting selvom jeg selv bare vil sitte inne. Oftest drar vi steder uten så mye folk. Feks på stranda på høsten eller i en park på høsten etc Om sommeren drar vi kanskje i en lekepark mens andre er på stranda. Jeg tror oftest barna er fornøyde..

 

 

[Anonym bruker]

Nå ble jeg faktisk litt lettet! Føler meg så alene om og ha det som dette. Som 09:09 skriver pleier jeg også å være steder det ikke er så mange mennesker. Sønnen min er liten, litt over året, men gruer meg allerede til foreldremøter og diverse på skolen. Første skoledag. Uff, det er så vanskelig. Går til psykolog, men føler ikke det hjelper sånn veldig. Føler meg alene, men vet jo at flere har det slik. Føler alle andre har masse spennende og prate om, men at jeg selv bare er helt teit. Ikke lett nei.

Hva med og holde denne tråden oppe litt? Eller finne et sted å snakke sammen i blandt?

[Anonym bruker]

Hei, har bare lyst å si noen ord til dere som sliter med dette. Jeg tror de aller fleste av og til kan føle litt sosial angst, dvs. alle kan føle seg litt usikre i møte med andre mennesker, og ukjente mennesker.

 

Det som er viktig er å prøve å ikke la disse følelsene ta overhånd. Dette handler om å prøve å tenke positive tanker om seg selv, øke selvtilliten din, og utfordre seg selv litt på det som er litt skummelt.

 

Hvis man tenker at jeg har ingenting å bidra med, jeg bare dummer meg ut og sier dumme ting, ser dum ut osv. Ja da lever du etterhvert opp til disse tankene. Tenker du motsatt, at jeg er verdt noe, jeg som alle andre har noe å bidra med, og jeg ser faktisk ganske så flott ut, da møter du verden på en annen måte. Anbefaler å lese f.eks. boken "The Secret", som handler litt om å snu tankene. Dette er et velkjent fenomen i psykologien, for idrettsutøvere og alle egenlig. Tro meg, absolutt ALLE mennesker føler seg usikre på seg selv i ny og ne, det viktige er å snu tankene og bygge seg opp igjen.

 

Jeg f.eks. fremstår nok som trygg og selvsikker, og er nok også det på mange felt, men er også nervøs og usikker i f.eks. foreldremøter, eller generelt i møter med nye mennesker. Men jeg vet at jeg kan ikke la være å gå, for hvis jeg ikke utfordrer meg selv på det, så kan jeg aldri overvinne det.

 

Som barn var jeg veldig sjenert, og har egentlig snudd dette veldig ved å hele tiden jobbe med meg selv, tørre å ta utdanning og å bare ta sjansen i å prate med andre. Det er mulig å snu dette!

 

Det at folk "stirrer" som det ble nevnt, må man heller ikke tolke negativt! De fleste mennesker er bare interessert i å se på andre medmennesker. Kanskje de rett og slett synes du ser pen ut, har noen pene øredobber eller klær på deg? Ikke tenk det verste! Og hvis du føler at nei, jeg har bare gamle slitte klær, ja så gå og unn deg selv en pen bluse og et par pene øredobber, gjør det du kan for å føle deg bedre.

 

Vi er alle bare mennesker, og alle kan kjenne seg igjen i det å være redd for å si dumme ting, men ærlig talt, kjenner du andre som du selv synes sier dumme ting? Nei, fordi dette er i ditt eget hode.

 

Til slutt, utfordre deg selv til å stoppe litt opp i barnehagen, prat litt med noen, så skal du se at det kanskje går bedre enn du frykter! Har du tenkt over at andre like så godt kan oppfatte at de er teite fordi du ikke vil prate med dem? Hånda på hjertet, det er ingen der ute som vil dere noe som helst vondt, folk bryr seg mer enn dere aner.

 

Ta et lite skritt i dag, snu tankene i positiv retning, se deg i speilet og si at du er bra, du kan og du vil! Og ta sjansen på å møte noen i dag. Håper så inderlig det kan snu seg for dere!

[Anonym bruker]

http://www.menneskerogengler.net/23233523

 

Jeg sliter også med litt av det samme. Kjenner dere dere igjen i det som står i linken? Prøv også testen som står der.

[Anonym bruker]

Jeg har svart i tråden flere ganger, og må si jeg blir provosert av sånt kvakksalveri som den linken du legger ut, 11:16.

 

 

[Anonym bruker]

09.09 her. Jeg kjenner meg igjen i både test og artikkel. Akkurat som jeg også kjenner meg igjen som introvert og som en person med asperger, samt sosial angst. Hva som egentlig "feiler" meg vet jeg ikke enda, men jeg skal på utredning.

 

Jeg føler også at andre har så mye å prate om. Jeg kommer aldri på noe å si, og svarer bare kjipt "mhm, ja, nei" på spm eller utsagn. Så jeg forstår at jeg er en kjedelig samtalepartner. Det merkelige er at jeg har ikke alltid gått rundt og tenkt at jeg ikke har noe å si. Eller dvs, jeg har hvertfall stått på med friskt mot. Hver gang jeg skal ut på noe nytt, jobb, aktiviteter med barna etc, så møter jeg opp med iver og ser ikke for meg at alt skal gå ad undas. Jeg ser for meg at alt går bra og at vi får det koselig alle sammen. Men så sitter jeg like overrasket igjen hver gang jeg blir utafor. Litt sånn føler jeg at jeg har det. Men når jeg først har gjort noe en gang, feks foreldremøte, og oppdaget at jeg er utafor, da møter jeg ikke med friskt mot neste gang. Da har jeg på en måte innsett fakta og gruer meg..

 

En annen ting jeg gjør, er at når jeg blir veldig overstimulert (sliten) kobler jeg ikke hva andre sier. Når noen prater til/ med meg da, så bruker jeg kjempelang tid på å tolke ordene og komme på et svar. Det er en merkelig følelse det! Og da ser jeg ut som en idiot som ikke forstår noe, eller jeg drar skikkelig rare, usannsynlige koblinger og tolkninger. Utrolig pinlig!

 

En gang feks hadde jeg vært på jobb en helg og skulle hente datteren hos en venn. De hadde bestilt pizza og datteren ville ikke hjem. Moren til venninna sier "jeg skal kjøre til butikken etterpå....." Jeg står og funderer en stund på hva i huleste hun mener, så kommer jeg på en helt idiotisk forklaring og sier til datteren "åja, hørte du det? Hun kan kjøre innom deg med litt pizza etterpå". Moren ser litt rart på meg og sier "eh, nei... Jeg kan kjøre datteren din hjem samtidig som jeg skal i butikken". Det der glemmer jeg aldri, og antagelig ikke den andre moren heller. Er jeg alene om å gjøre sånt?

 

[Anonym bruker]

09.09 her. The Secret har jeg også lest. Nesten hele hvertfall. De første ukene/ mnd etterpå føltes det som en åpenbaring. Jeg følte meg så glad, lykkelig og fornøyd med alt. Det har dabbet litt av nå, men jeg burde kanskje lest den boka igjen rett og slett.

[Anonym bruker]

Dytter denne opp igjen