Periodevis ufordragelig mann - hva gjør jeg?

[Anonym bruker]

Mannen min er stort sett snill, grei og hyggelig, og jeg liker han og er glad i han. MEN med omtrent en måneds mellomrom, kanskje 3-6 uker mellom hver gang, blir han sur, gretten, ufordragelig i 3-4-5-6-7- dager - ja, rett og slett helt annerledes enn han er til vanlig. Denne mannen liker jeg ikke og har heller ikke lyst til å dele livet med eller bo sammen med.

 

I disse periodene blir han veldig egoistisk og kun opptatt av seg selv og sine behov. Han tar det som en selvfølge at jeg skal gjøre alt husarbeidet og alt med barna, han krangler om alt, han erter og prøver å provosere barna, han mener at han har alt for lite fritid, og skjønner ikke hvorfor ikke han kan dra ut og bli borte en del timer etter jobben, når han samme kveld skal bort midt i barnas kveldsmat/leggetid. Kan føye til at jeg også tar hele morgensstellet/frokost og følger og henter barna. Han kommer med spydige og sure kommentarer og går rundt og skaper mistrivsel. I slike perioder virker han deprimert og synes livet er håpløst, at han mistrives, at det ikke er plass til hans interesser osv. Og på toppen av alt, når jeg overhodet ikke er interessert i sex når han er på denne måten, så mener han at jeg bruker ingen sex som straff for at han er sur, og sex som belønning for god atferd!!! (Har jo selvsagt prøvd å forklare han at det ikke dreier seg om straff/belønning, men at jeg overhodet ikke får lyst på sex med han når han er sånn. En sur, grinete, selvsentrert mann er overhodet ikke attraktivt).

 

I slike dårlige perioder skifter han også fort mening. Skal vi f.eks. på ferie, kan han finne på å ombestemme seg, han skal i hvert fall ikke på noe ferie, det kan vi bare droppe. Alt av forberedelser blir dermed overlatt til meg (hvis jeg satser på at han endrer mening etter hvert). Det virker i disse periodene som om han ikke skjønner at når man har barn, så kan man ikke bare droppe ferier man har planlagt i månedsvis fordi man som voksen plutselig ikke har lyst. Tilsvarende hvis han har en sånn periode når vi skal på besøk til noen f.eks. Da er det helt uaktuelt for han å dra, for han har ikke noe interesse av det. Gidder ikke osv. Det bryr han overhodet ikke at det er avtalt og at andre har forveninger, gleder seg osv. Han snakker også til meg i en spydig, kommanderende og halvuhøflig tone foran andre i slike perioder, og jeg har sett at andre også reagerer på det.

 

Det som er så problematisk, er at han normalt er snill og hyggelig. Hadde han bare vært den sure, grinete, ufordragelige, så hadde jeg forlatt han for mange år siden, men i og med at jeg er glad i han og trives sammen med han i de gode periodene, så håper jeg at det skal gå over, endre seg...

 

Jeg har sagt mange ganger at han må oppsøke hjelp, for jeg orker ikke å ha det sånn. Problemet er at han i de dårlige periodene ikke ser at han trenger hjelp, for det er jo ikke han som er problemet, men alle andre og hele samfunnet, og i de gode periodene nekter han å snakke om det. Jeg kjenner at jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å bo sammen med han, hvis han ikke får hjelp eller endrer seg. Men, hva skal jeg gjøre? - Og hva kan det være med han?

[Anonym bruker]

Kan han være periodedranker? Bipolar?

 

Hadde bestilt legetime til han i den dårlige perioden og sagt at nå går vi sammen.

[Anonym bruker]

Nei, drikker gjør han nok ikke. Det ville jeg merket. Bipolar har jeg tenkt mer og mer på det siste året. Kan det jeg beskriver stemme med bipolar, hvis noen her har erfaring med det?

 

Han kommer for øvrig aldri til å bli med meg til legen i en dårlig periode, for han har jo ikke noe problem - og ser heller ikke at det er et problem for oss andre i familien at han er sånn. Han ville antakelig blitt veldig sint hvis jeg hadde bestilt legetime til han...

 

HI

[Anonym bruker]

kan desverre ikke hjelpe deg, for;

 

vi har samme mann, helt sikkert!! Jeg har til tider tenkt at "orker jeg dette? kan jeg ha det sånn et helt liv?"

 

han har ikke så lange intervaller. mer daglig og kort. men jeg blir så nedbrutt av det. han kan være sur i 10 min, men jeg er knekkt lenge. konstant negativ når vi skal ting; dugnader, foreldremøter, familiebursdager, hyttetur med familie. er som en liten unge; "Off, må vi det. Hater sånt.., jeg får aldri tid til å jobbe med bilen... " men når vi først kommer avgårde, så er det som oftest greit alikevel, sånn i etterkant. og det med bilen; han kan ikke skjønne at han må ha faste dager til det, for han må jo kunne dra avgårde akurat når det passer HAM! Og ofte når han faktsik kan, så prioriterer han å ikke gjøre NOE, typ sitte i sofaen og dille på PC, eller dra til kompiser. og så er det min feil at han ikke får jobbet på bilen...

 

Det med spydig tone kjenner jeg SÅ godt igjen. er så lei av å bli snakket til som om jeg var en uforstandig unge som du må forklare noe til for 5 gang, når det er første gang jeg spør! Det være seg om ALT. Jeg kvier meg for å spørre om ting, så han ikke skal bli sur!

[Anonym bruker]

13:15 her

 

jo, også kan han bli forferdelig sint. sånn helt vildt. hive fjernkontrollen i veggen så den går i stykker, skjelle og smelle. og det er gjerne over bagateller. har også lurt på om det virkelig kan være no galt.. noen blir jo i mental ubalanse av matvarer de ikke tåler. sånn som melk og mel..