Barnehagen mener at toåringen vår er hyperaktiv, og vi er IKKE enige..... Hva gjør vi nå?

[lucky13]

For noen måneder siden ble vi innkalt til foreldresamtale i barnehagen, under samtalen ga primærkontakten hans utrykk for at hun syns noe ikke var som skulle med sønnen vår. da vi spurte hva og hvorfor så sier hun at han gjorde noen bevegelser med armene når han ble oppgiret som "unger skal slutte med når de er 1 år"??!!??!! Jeg tenkte: Hva f..... Nå tuller du med meg !!! Og hun sa at det er vanskelig å få øyenkontakt med ham og han blir lett distrahert, og VEEEELDIG aktiv, hun syns også han var for trygg!!??!! på andre mennesker og hun var bekymret for at han kunne være hyperaktiv. (han var den gangen 1 1/2år)

Jeg svarte henne det at dette med armbevegelser og øyenkontakt er et noe vagt grunnlag for å se i retning av en hyperaktivitetsdiagnose, og dessuten så er ALLE barn under 3 år ganske så ulike og unike, og hvis han ikke passer inn i den fasiten de har på hvordan barn SKAL være når de er 1 1/2 - 2 år så er det helt normalt. Jeg er mamma til tre og ingen av de tre gutta mine har fulgt noe fasit, nettopp fordi de er barn så er de ulike, frem til 3 års alder så er det liksom ingen bås de passer inn i fordi alle barn utvikler seg i forskjellig tempo.

 

Jeg sa også det at vi mistenkte at han har nedsatt hørsel (på grunn av mange alvorlige ørebetennelser som har endt med sprukket trommehinne ) og at vi trodde at han kanskje hang LITT etter på grunn av at han er overømfintlig for bråk og da spes høye lyder som f.eks skraping av stol mot gulv, høye barnestemmer og roping. Jeg har nedsatt hørsel selv på det ene øret og vet hvor slitsomt det er når det blir for mye støy rundt meg, og det er da veldig vanskelig å kunne konsentrere seg.

Jeg sa også at vi ventet på time til en øre-nese-hals spesialist og før vi hadde snakket med ham så ble egentlig denne foreldresamtalen overflødig i og med at vi mener at alt dette har med hørselen hans å gjøre, FORDI: når han er hjemme i rolige omgivelser så er han en helt annen gutt; rolig, konsentrert, har øyenkontakt, bruker språket sitt og veldig lærevillig, liker å sitte på fanget eller på gulvet med oss å lese eller synge.

Dette virket det som hun ikke var så interessert i å høre på og hun var mer opptatt av å forklare hva hun mente var feil med ham og at hun mente at han burde ha vært observert av en spesialpedagog i barnehagen. Dette så både pappaen og jeg tvert nei til, ettersom det vil være en observasjon på helt feil grunnlag før vi har utelukket fysiske forklaringer på denne såkalt unormale oppførselen.

Da vi så dro til denne spesialisten, så kunne han bekrefte alt det vi hadde mistanke om, han HAR nedsatt hørsel (ganske mye på den ene sidenog moderat på den andre) og må operere inn dren. Spesialisten sa også at det var HELT NORMALT at barn på hans alder med nedsatt hørsel var ukonsentrerte, høylytte, hadde dårlig språk og lå noen måneder etter i den motoriske utviklingen.

Da vi glad og lettet fortalte om dette i barnehagen så ble de nesten fornermet og sure og har siden den gang oppført seg annerledes når vi er i barnehagen og har lett for å være litt nebbete eller "ute etter oss"

og dette er utrolig ubehagelig.

Vi reiste på sommerferie og tok ut sønnen vår fra barnehagen i en måned, på denne måneden så opplevde vi en veldig positiv forandring og utvikling i ham, språket ble bedre, han var gladere, virket mere opplagt, var ikke syk en eneste dag, var konsentrert, rolig og veldig fornøyd og blid.

Da vi så kom hjem for snart to mnd siden og han begynte i barnehagen igjen så forandret dette seg drastisk, han er veldig blid og fornøyd når vi leverer han, men på ettermiddagene og i helgene når han er hjemme så er han, sur, misfornøyd, lei seg, ulydig, høylytt i laange perioder av gangen. Så vi har mistanke om at de behandler ham annerledes og leser for mye negativt inn i oppførselen hans når han er i barnehagen, og det er jo klart at han merker det når de voksne som er sammen med ham på dagtid behandler ham som om noe var galt, barn er utrolig vare for slike endringer og han er intet unntak, tvert i mot så er han ekstremt var på endringer i adferd og merker det med en gang hvis f.eks jeg pappaen eller noen av søsknene han har en dårlig dag, da går han gjerne å klemmer, susser å stryker oss på hodet eller hånden for å få oss til å smile eller le.

For to dager siden så ringte barnehagen og ba oss hente han, da jeg spurte om han var syk så sa de at: "Nei, han har ikke feber og almenntilstanden hans er fin men han bare gråter og vil ikke spise". Så vi dro og hentet ham.

I det øyeblikket han så oss så var han blid og fornøyd og ville bare ha masse kos og når vi kom hjem så spiste han en god lunsj og sovnet som en stein!!??!!??

I dag spurte de om vi kunne ha en ny foreldresamtale, noe vi selvfølgelig sa ja til, men da jeg spurte om det var noe spesielt hun ville snakke om så sa hun: "Vi føler at noe ikke er som det skal med han, og nå må dere også spille på lag så vi kan hjelpe ham...." og mer enn det ville hun ikke si før samtalen som skal være neste uke.

SPILLE PÅ LAG ????!!!!!!????? WTF..... Dette blir for mye for meg nesten for jeg blir så sinna, når vi opplever at de ikke tar våre og da spesielt hans følelser og meninger alvorlig. Mener de virkelig at vi ikke er lagspillere fordi vi ikke bare godtar at deres observasjoner er den uomtvistelige sannheten???? Er det plutselig sånn at de kjenner ham bedre enn oss???

Hverken jeg eller pappaen er sånne foreldre som er blinde for at barna våre kan være vanskelige eller utagerende noen ganger (sånn som alle barn er)for det er de og det hører med til det å være både foreldre og barn det.

Og hva med alle de nære og kjære i tillegg til pappaen og meg, som sier at de ikke kjenner ham igjen i disse beskrivelsene som barnehagen har av ham.

Jeg har til og med opplevd å høre at de sitter å slarver om oss og lufter meningene sine om oss som foreldre inne på avdelingen hans, når de trodde jeg hadde reist etter avlevering i barnehagen, jeg ble stående i garderoben og rydde i tøykassa hans da jeg hørte at de satt og snakket i en negativt om oss. Det er viktig å få med at dette handler om kun tyre av "tantene", alle de andre ser ham og beskriver ham på en helt annen måte.

Er det virkelig så rart at sønnen vår oppfører seg annerledes der, vi snakker aldri om dette foran ham her hjemme, kun etter at han har lagt seg eller når han ikke er hjemme.

Så, hva gjør vi nå da???

Meninger, tips, råd eller argumenter?.

Alt tas imot ,med takk

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Oi oi, her var den noen (les: barnehagen) som har lest litt for mye spes.ped og som tolker alle veier. Kan virke som om de allerede har bestemt seg for at gutten må ha en diagnose og så vender de det døve øret til resten. Utrolig kjipt og trist når dette faktisk går utover et barn. Det samme barnet som de tror de skal hjelpe. Rart at de ikke ser det?

 

Hva om du får legen til å lage et skriv på dette ned nedsatt hørsel og hvordan barn kan reagere, og avreagere, på dette? Kanskje de vil høre mer på det en lege sier og stole mer på hans/hennes vurderinger.

 

 

 

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Uff, for en utrolig sår og vanskelig situasjon dere har havnet i! Det er veldig sjeldent jeg råder andre til det, men i dette tilfellet tror jeg faktisk jeg ville vurdert å bytte bhg. Dette er jo siste utvei, men slik som du beskriver det, så later det jo til at dere virkelig har forsøkt å forklare og "strekke ut hånden", men at de har låst seg helt i sin observasjon og ikke vil høre på deres argumenter. Har selv et barn som måtte operere inn dren, og som var mye mer urolig og voldelig før dette inngrepet enn etter. De burde i det minste være proffe nok til å kunne se an gutten etter operasjonen før de pusher på med tiltak.

 

Jeg står med andre ord helt på din side her, men jeg tror jeg kan forklare litt om hvorfor de reagerer også. Nå jobber ikke jeg i bhg, men jeg er pedagog og jobber som lærer på ung.skole. Der møter vi tidvis på foreldre som er helt blinde for barna sine, for hvordan de er ute blant andre. F.eks nå nylig hadde vi møte om de "spesielle" elevene på trinnet, og mot slutten spurte jeg om hvorfor ingen hadde nevnt xxx. Da viste det seg at xxx ikke hadde noen diagnose fordi foreldrene bastant mener at han er helt normalt. Jeg hadde da vært 2 dager i den klassen, og var helt sikker på at han hadde Asberger. Bare ut av observasjon på de 2 dagene... De andre lærerne var helt enig med meg, og alle hadde tenkt det samme, men foreldrene nekter da altså å innse at dette kan være en mulighet. Jeg kan fortelle flere slike historier om ungdom som f.eks er utagerende og vanskelig på skolen, men foreldrene insisterer på at de er rene engler hjemme og at vi overdramatiserer. Noe vi ikke gjør.

 

Antagelig har personalet i bhg til sønnen din mye samme erfaring som jeg har, MEN det er et stort men her. Min "barn" er elever på ungdomstrinnet, de har fått mange år på å utvikle seg, vokse fra småbarnsuro, osv. I bhg er enda barna bitte små, og det er som regel umulig å kunne sette noen som helst diagnoser på noen før de er minst 4-5 år. I tillegg kan barnet ha uoppdagede fysiske plager når de er så små, som i deres tilfellet (eller, er jo oppdaget nå da) som påvirker atferden deres. Derfor burde personalet i bhg ikke være så kjappe med å trekke slutninger, men være mer tålmodig og bruke tiden til hjelp for å se om ting går seg til av seg selv. I mytt yrke derimot, med ungdommer, er det mer prekært å få utredet de elevene vi reagerer på fordi dette vil kunne hjelpe dem veldig fordi de da får ekstra oppfølging og tilpassede planer.

 

Håper virkelig dere får en løsning her HI. Jeg ville også dradd inn styrer på møtet (insister på det), og fått tak i en legeuttalelse der det spesifikt står om din sønns vansker med nedsatt hørsel og hvordan dette kan påvirke atferden hans. De trenger å få det inn med teskje tydeligvis. Evt bytte bhg...

[Anonym bruker]

Hva er så unormalt aktiv? ADHD? I mine spesialpedagogikk timer ble det understreket at hyperaktivitet ikke burde/ kunne settes som diagnose før brnet var 6 år, rett og slett fordi kriteriene for diagnosen også var innenfor normalen for normale aktive barn...!

 

barn oppfører se gjerne forskjelling hjemme og i barnehagen. dog høres det ut som om de er ute etter å "ta" dere på noe. At en diagnose med nedsatt hørsel overhøres er skremmende. Har du diskutert med styrer?

 

Man setter normalt ikke inn ressurser ( spesialpedagog etc) på barn under 3 år ( med mindre det er diagnoser som tilsier at det må inn. da handicap etc) siden "normalen" for barn i denne aldersgruppen er så stor. Dog ville jeg spurt hva de vil observere, er det på motorikk, språk, samspill? Er det pedagogen eler assistentene, er de sammen om dette eller er det noen?

 

Be gjerne også om å se de skriftlige observasjonene de har på barnet fra før.

[Anonym bruker]

Dere kan be om å få skriflig sakkyndig vurdering fra hørselslegen der han beskriver hørselstapet og hvordan det påvirker barnets utvikling. Jeg synes bhg oppfører seg arrogant og viser ikke respekt for dere som foreldre. Og som de andre skrev er det altfor tidlig å observere og sette diagnose på så små barn.

 

Trekk inn styret ved neste samtale, vær saklig og forklar hvordan dere opplever dette, vis til sakkyndige vurderingen og at dere ønsker å bli hørt. Blir dere provosert av primærkontakten så bare vær rolig og overlat ordet til styreren som skal bidra med sin kompetanse. Blir det ikke noe løsning er enhetslederen neste ledd. Men, da ville jeg personlig heller satse på å bytte primærkontakt, avd el bhg.

 

Fortell gjerne om hvordan det går med dere nå fremover. Ønsker dere lykke til :-)

[seigdamererbest]

Hei!

 

Jeg begynte nesten gråte når jeg leste historien din for dette er som å lese hva vi går gjennom! Vår jente på rett under 3 år begynte i barnehagen i høst og det tok 3 (!) uker før vi ble innkalt til møte fordi de var "dypt bekymret" for vår datter. Da jeg lurte på hvorfor var svaret hun ville ikke leke med de andre barne, vanskelig å få øyekontakt, vanskelig å sitte rolig for ikke å glemme at hun snurret rundt så mye! ( å snurre har de siste 2 månedene vært favorittleken hennes, hun snurrer og snurrer til hun faller omkull). Og ute ville hun leke i buskene og løpe rundt i stedet for å sitte i sandkassen. Jenten vår har 3 språk og er ikke begynt å snakke ennå. Hun har noen ord som bare blir brukt til meg og faren, men dette mente de ikke var relevant. Jeg fortalte at hun er veldig aktiv og flink motorisk og at deres lekeplass hadde lite utfordringer for en aktiv klatremus og lurte på hvorfor hun ikke kunne leke i buskene når det først er busker på lekeplassen, og da måtte de innrømme at når de besøkte andre lekeplasser var det ikke noe "problem" med henne. De var lite interissert i å høre hvordan hun var hjemme og hva type hun er. Jeg kjenner jenten og hun er en observatør. Når hun er med på nye ting observerer hun og tenker til hun vet hun behersker ting før hun vil prøve. Hun er et stabeist av dimensjoner og hvis noen prøver få henne på andre tanker, eller få henne til å gjøre noe hun ikke vil, blir hun enda staere.

Vi har valgt å la de henvise henne videre nettopp fordi de ikke er interessert i å høre på oss. Nå får en nøytral fagperson vurdere henne og om det så er at noe er galt får hun hjelp og om alt er normalt så får vi det skriftlig.

Vi er kjempefrustrert og lei oss. Det føles som om de ikke engang prøver finne noe positivt i vår datter og hver dag når vi henter ser vi på kroppspråket og øynene at de er oppgitte.

 

Lykke til! Håper det ordner seg for dere og sønnen deres!

[Anonym bruker]

3 uker??? De kan seriøst ikke trekke noen konklusjoner fra bare 3 uker? Mange barn er ikke tilvent etter 3 uker... Noen heller ikke 3 mnd. I denne fasen får man heller ikke nøyaktige observasjoner fordi barna gjerne ikke er trygge enda og ikke ahr sine normale væremåter. Mange er også tause lenge før de åpner seg.

Å snurre rundt til de stuper og å leke i buskene er helt normalt i den alderen. også å sitte og observere og å ikke leke direkte med hverandre. Hadde hun vært i bhg i to år allerede hadde det vært en annen sak, men ikke når hun er såpass ny. At flerspråkelige ikke sier noe er også normalt. Der har pedagogene oppgave i å stimulere språkutviklingen. Det står i rammeplanen. Snakker hun andre språkene eller ingenting? Det har faktisk endel å si. Også om hun forsøker å gjøre seg forstått.

 

Personalet skal også fokusere på det positive hos det enkelte barn og jobbe med det som barnet henger etter med. Å ta opp sine observasjoner på foreldremøte er en ting, men å være dypt bekymret etter tre uker er noe annet... Da ville jeg trodd det gjaldt noe sånt som alvorlig omsorgssvikt eller noe.

[Anonym bruker]

hei

jeg synes det er veldig leit at gutten din har havnet på den avdelingen (eller barnehagen...). Som regel er det slik at enten er kompetanse blant ped.ledere i bh er gjennomsnittlig lavt, eller gjennomsnittlig høy.

du opplever rett og slett uprofesjonelt arbeid fra barnehagens ansatte. innholdet på deres samtaler i bh tyder på at ansatte mangler grunnleggende førskolekompetanse, og har i hvert fall null peiling på det spesialpedagogiske feltet!!!

nå har jeg også en toåring i bh, som jeg er fornøyd med. men dersom jeg hadde havnet i samme situasjon, så ville jeg sett på bh bytte som en løsning på situasjon. de voksne i bh er så pass viktig, at gode og profesjonelle voksne er alfa og omega for barnets utvikling. og da er det viktig å gå litt rundt i området, snakke med styrer (uten å gå i detaljer om ditt barn!!!!), snakke litt om hvordan bh fungerer osv, slik at dere kan skaffe dere god oversikt og velge en bh med god rykte

hvis barnet deres har nedsatt hørsel, så har han krav på tilrettelegging av både det fysiske miljø og psykososiale, slik at han får best mulig utvikling...dessverre uansett tilrettelegging er det lite heldig å ha voksne som ikke er egnet til å være pedagoger..

i tillegg så kan ikke spesialpedagogen ansatt i bh gjøre en formell og uanhengig vurdering av deres barns utvikling. PP-tjeneste er derimot en riktig instans. Først når barnet har fått et vedtak om spes.ped.hjelp, kan spesialpedagogen i bh utføre arbeidet.

nå er det slik at barn med hypping mellomørebetennelse og evt.nedsatt hørsel har god oppfølging her i Norge, først og fremst fra ØNH spesialist og fastlege.

men utfra det du beskriver, og etter å ha jobbet i minst 15 forskjellige bh, og utfra hvor viktig barnets tidlig utvikling er, så ville jeg anbefale dere å finne en annen bh...for det finns nemlig også gode barnehager...dersom det er problematisk, så snakk med styrer og krev å bytte avdeling som har personalet med mer kompetanse

hilsen,

spesialpedagog/førskole/

 

 

 

[Anonym bruker]

Når dere dro til denne spesialisten, så kunne han bekrefte at han har nedsatt hørsel, og at det var HELT NORMALT at barn på hans alder med nedsatt hørsel var ukonsentrerte, høylytte, hadde dårlig språk og lå noen måneder etter i den motoriske utviklingen. Det har du svaret ditt! Det var kanskje ikke feil det barnehagen sa. At han var høylytt, ukonsentrert, dårlig språk og motorikk. Og dere fant da ut grunnen til hvorfor. 
Hvordan går det nå? Nå må vel gutten være 14-15 år…

Anonymkode: 3fb6a...0c7

[Anonym bruker]

lucky13 skrev (På 20.9.2011 den 21.21):

For noen måneder siden ble vi innkalt til foreldresamtale i barnehagen, under samtalen ga primærkontakten hans utrykk for at hun syns noe ikke var som skulle med sønnen vår. da vi spurte hva og hvorfor så sier hun at han gjorde noen bevegelser med armene når han ble oppgiret som "unger skal slutte med når de er 1 år"??!!??!! Jeg tenkte: Hva f..... Nå tuller du med meg !!! Og hun sa at det er vanskelig å få øyenkontakt med ham og han blir lett distrahert, og VEEEELDIG aktiv, hun syns også han var for trygg!!??!! på andre mennesker og hun var bekymret for at han kunne være hyperaktiv. (han var den gangen 1 1/2år)

Jeg svarte henne det at dette med armbevegelser og øyenkontakt er et noe vagt grunnlag for å se i retning av en hyperaktivitetsdiagnose, og dessuten så er ALLE barn under 3 år ganske så ulike og unike, og hvis han ikke passer inn i den fasiten de har på hvordan barn SKAL være når de er 1 1/2 - 2 år så er det helt normalt. Jeg er mamma til tre og ingen av de tre gutta mine har fulgt noe fasit, nettopp fordi de er barn så er de ulike, frem til 3 års alder så er det liksom ingen bås de passer inn i fordi alle barn utvikler seg i forskjellig tempo.

 

Jeg sa også det at vi mistenkte at han har nedsatt hørsel (på grunn av mange alvorlige ørebetennelser som har endt med sprukket trommehinne ) og at vi trodde at han kanskje hang LITT etter på grunn av at han er overømfintlig for bråk og da spes høye lyder som f.eks skraping av stol mot gulv, høye barnestemmer og roping. Jeg har nedsatt hørsel selv på det ene øret og vet hvor slitsomt det er når det blir for mye støy rundt meg, og det er da veldig vanskelig å kunne konsentrere seg.

Jeg sa også at vi ventet på time til en øre-nese-hals spesialist og før vi hadde snakket med ham så ble egentlig denne foreldresamtalen overflødig i og med at vi mener at alt dette har med hørselen hans å gjøre, FORDI: når han er hjemme i rolige omgivelser så er han en helt annen gutt; rolig, konsentrert, har øyenkontakt, bruker språket sitt og veldig lærevillig, liker å sitte på fanget eller på gulvet med oss å lese eller synge.

Dette virket det som hun ikke var så interessert i å høre på og hun var mer opptatt av å forklare hva hun mente var feil med ham og at hun mente at han burde ha vært observert av en spesialpedagog i barnehagen. Dette så både pappaen og jeg tvert nei til, ettersom det vil være en observasjon på helt feil grunnlag før vi har utelukket fysiske forklaringer på denne såkalt unormale oppførselen.

Da vi så dro til denne spesialisten, så kunne han bekrefte alt det vi hadde mistanke om, han HAR nedsatt hørsel (ganske mye på den ene sidenog moderat på den andre) og må operere inn dren. Spesialisten sa også at det var HELT NORMALT at barn på hans alder med nedsatt hørsel var ukonsentrerte, høylytte, hadde dårlig språk og lå noen måneder etter i den motoriske utviklingen.

Da vi glad og lettet fortalte om dette i barnehagen så ble de nesten fornermet og sure og har siden den gang oppført seg annerledes når vi er i barnehagen og har lett for å være litt nebbete eller "ute etter oss"

og dette er utrolig ubehagelig.

Vi reiste på sommerferie og tok ut sønnen vår fra barnehagen i en måned, på denne måneden så opplevde vi en veldig positiv forandring og utvikling i ham, språket ble bedre, han var gladere, virket mere opplagt, var ikke syk en eneste dag, var konsentrert, rolig og veldig fornøyd og blid.

Da vi så kom hjem for snart to mnd siden og han begynte i barnehagen igjen så forandret dette seg drastisk, han er veldig blid og fornøyd når vi leverer han, men på ettermiddagene og i helgene når han er hjemme så er han, sur, misfornøyd, lei seg, ulydig, høylytt i laange perioder av gangen. Så vi har mistanke om at de behandler ham annerledes og leser for mye negativt inn i oppførselen hans når han er i barnehagen, og det er jo klart at han merker det når de voksne som er sammen med ham på dagtid behandler ham som om noe var galt, barn er utrolig vare for slike endringer og han er intet unntak, tvert i mot så er han ekstremt var på endringer i adferd og merker det med en gang hvis f.eks jeg pappaen eller noen av søsknene han har en dårlig dag, da går han gjerne å klemmer, susser å stryker oss på hodet eller hånden for å få oss til å smile eller le.

For to dager siden så ringte barnehagen og ba oss hente han, da jeg spurte om han var syk så sa de at: "Nei, han har ikke feber og almenntilstanden hans er fin men han bare gråter og vil ikke spise". Så vi dro og hentet ham.

I det øyeblikket han så oss så var han blid og fornøyd og ville bare ha masse kos og når vi kom hjem så spiste han en god lunsj og sovnet som en stein!!??!!??

I dag spurte de om vi kunne ha en ny foreldresamtale, noe vi selvfølgelig sa ja til, men da jeg spurte om det var noe spesielt hun ville snakke om så sa hun: "Vi føler at noe ikke er som det skal med han, og nå må dere også spille på lag så vi kan hjelpe ham...." og mer enn det ville hun ikke si før samtalen som skal være neste uke.

SPILLE PÅ LAG ????!!!!!!????? WTF..... Dette blir for mye for meg nesten for jeg blir så sinna, når vi opplever at de ikke tar våre og da spesielt hans følelser og meninger alvorlig. Mener de virkelig at vi ikke er lagspillere fordi vi ikke bare godtar at deres observasjoner er den uomtvistelige sannheten???? Er det plutselig sånn at de kjenner ham bedre enn oss???

Hverken jeg eller pappaen er sånne foreldre som er blinde for at barna våre kan være vanskelige eller utagerende noen ganger (sånn som alle barn er)for det er de og det hører med til det å være både foreldre og barn det.

Og hva med alle de nære og kjære i tillegg til pappaen og meg, som sier at de ikke kjenner ham igjen i disse beskrivelsene som barnehagen har av ham.

Jeg har til og med opplevd å høre at de sitter å slarver om oss og lufter meningene sine om oss som foreldre inne på avdelingen hans, når de trodde jeg hadde reist etter avlevering i barnehagen, jeg ble stående i garderoben og rydde i tøykassa hans da jeg hørte at de satt og snakket i en negativt om oss. Det er viktig å få med at dette handler om kun tyre av "tantene", alle de andre ser ham og beskriver ham på en helt annen måte.

Er det virkelig så rart at sønnen vår oppfører seg annerledes der, vi snakker aldri om dette foran ham her hjemme, kun etter at han har lagt seg eller når han ikke er hjemme.

Så, hva gjør vi nå da???

Meninger, tips, råd eller argumenter?.

Alt tas imot ,med takk

Veldig uprofesjonelt av barnehageansatte.. sansetap (hørselstap) er alltid primær forklaring på det de finner som «ikke helt vanlig» i den alderen. Ta kontakt med PP-tjenesten, det er deres kompetanse og ansvar å legge til rette for barnets læring utfra barnets evner og forutsetninger, ikke ØNH-legen eller audiograf.
Hadde det vært mitt barn, hadde jeg byttet barnehagen etter den kommunikasjonen mellom dere foreldre og barnehagen som du beskriver. Hvis ikke barnehagen, i alle fall bytte avdelingen - det er ikke sikkert de er mer profesjonelle på en annen avdeling i samme barnehage, men er relasjonen så pass ødelagt med den dere har nå, så er det i hvert fall en sjanse å starte litt fra scratch. 
Dere må gjerne skrive referater fra disse samtalene, i tillegg til de referatene som barnehagen skriver selv. Men uansett, det viktigste er tillit og god relasjon mellom dere og barnehagen for barnets trivsel framover, uansett typisk eller forsinket utvikling. Hilsen, PP-rådgiver. 

Anonymkode: e385d...e44