Noen som kjenner eller har vært gjennom psykisk sykdom?

[Anonym bruker]

Da tenker jeg på alvorlig grad. Noen i nær familie har hatt et sammenbrudd og hun er ikke til å kjenne igjen, hun har gått inn i en psykose og får nå sterke medisiner.

 

Vil hun noen gang bli bedre?

Hvordan skal vi forholde oss til henne?

For nå virker det som om hun ikke kjenner oss igjen. Og vi kjenner ikke hun igjen.

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Har hun fått noen diagnose? (psykose er gjerne et "tilleggsproblem" til den aktuelle diagnosen)

 

Jeg har hatt psykosegjennombrudd for 4 år siden ca. Det var kjempe vanskelig med forholdet til familien, venner, kjæreste.

Jeg følte meg forfulgt, overvåket, redd for at noen skulle forgifte meg eller drepe meg.

Gikk med en konstant frykt for at noen var ute etter meg. Tilslutt ble jeg innlagt på en psykiatrisk sengepost. For meg var det det beste som kunne skje. Jeg følte meg mye tryggere der enn hjemme.

Da jeg ble utskrevet pga plassmangel, var jeg suicidal og planla å ta livet mitt. Hadde det ikke vært for at en veldig god kollega bare tok styringen og sa at jeg skulle bo hos henne. Hadde jeg ikke gått rundt her idag.

 

Det jeg tror er viktig i slik situasjon (nå har jeg bare min egen erfaring å synse ut ifra) men det som var viktig for meg da, var at de som var rundt meg tok ting med ro, - ingen "kvelende kjærlighet" men sa de var glad i meg, og gav utrykk for at hvis jeg ville kunne jeg alltid komme til dem.

Kolleagen min satte trygge rammer rundt livet mitt, tok litt styringen og det trengte jeg virkelig da, da jeg ikke klarte daglige gjøremål selv.

 

Sender deg en klem

det må være en vanskelig å stå på pårørende siden også

Tror det fins pårørende foreninger feks for shcizofreni.

 

 

[Anonym bruker]

Glemte å si at jeg fikk flere typer medisiner, og kognitiv terapi.

Og er helt frisk idag! jobber 100% mann, barn og bil.

Så det er mulig å bli frisk.

 

men det kan ta lang tid å komme seg igjen

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Det setter jeg pris på.

Det som er fryktelig trist her er at foreldrene ikke stiller opp, etter hun ble innlagt har de verken vært der eller ringt.

De er faktisk flau over at hun er der.

 

Jeg føler meg veldig skyldig, for før dette sammenbruddet snakket hun med meg og åpnet seg. Da fortalte hun mye som hun hadde holdt inni seg i alle år. Jeg føler det på en måte er min feil at hun fikk et sammenbrudd siden jeg fikk henne til å åpne seg, hun var veldig lykkelig etter å ha pratet med meg. hun sa hun var positiv å gledet seg til å starte på et bedre liv.

 

Plutselig får vi beskjed om at hun er innlagt på akuttposten på psykriatisk sykehus.

 

Er så mange følelser inne i bildet, jeg føler meg skyldig samtidig sint på hennes foreldre, redd for at hun ikke skal bli bedre, og redd for å si noe feil. For hun kan finne på å ringe meg for å snakke å gråte.

Når hun snakker så henger ikke det sammen, hun blander minner og stokker om på ord.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei igjen.

Mine foreldre kom heller aldri å besøkte meg. De ringte ikke heller, men min mor sendte melding til meg og sa hun var glad i meg. og det holdt i massevis da.

Det var det beste i situasjonen, for det var veldig vanskelig å holde tråden i en vanlig samtale, for angst og forvirring var så høy.

Mine foreldre skammet seg også over meg. Gjennom mormor som skravler om alt uten å tenke seg om- fikk jeg høre at min mor hadde utrykkt at det måtte være bedre å ta seg sammen, enn å la seg bli innlagt på et slikt sted. De har aldri spurt noe om det i etterkant heller.

 

Det var litt sårt, men selv om mormoren min kan virke litt usympatisk noen ganger, var du hun som stilte opp for meg fra familiens side.

Besøkte meg og hjalp meg med praktiske ting som rengjøring av leilighet, matlaging og div.

 

Jeg tror ikke folk kan si så mye feil i slik situasjon, man tenker jo det man tenker, men kan være greit å tenke seg litt om før man åpner munnen. - så utsagn som å ta seg sammen blir litt dumt.

 

Du sier du føler deg skyldig for at du fikk henne til å åpne seg.

Av og til må man langt ned i en bølgedal for å komme opp igjen.

Du bør overhodet ikke ha skyldsfølelse for det. Tenkt på det som et steg i riktig retning.

Når man undertrykker ting lenge nok, blir det fullt tilslutt og alt det vonde må ta og kjennes på. Da kan veien i en psykose være kort. men med god hjelp, og av og til medisiner kan man jobbe seg igjennom det og komme styrket ut av det.

 

vil anbefale deg en bok av Arnhild Lauveng, Imorgen var jeg alltid en løve.

Den handler om da forfatteren fikk en psykose. Hun er idag utdannet psykolog og har blitt frisk av sykdommen. Kjempe fin bok.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar.

 

Godt å lese at hun kan bli frisk igjen, selv om det er vanskelig å tro nå.

 

hi

[Anonym bruker]

Det er veldig synd at psykisk sykdom skal være så tabu og skambelagt. Det er på tide å erkjenne at psykisk sykdom kan skje enhver, og at dette også er nettopp sykdom.

 

Vi har en schizofren i familien, hun er dessverre svært syk og har vært det lenge. MEN: Jeg tror det er dumt å sammenlikne, dette varierer fra person til person hvor alvorlig det er, hvilken type osv.

 

Hvis hun kom relativt raskt til behandling, som jeg antar de fleste i dag gjør, tror jeg sjansene er gode for at hun kan bli helt frisk.

 

Jeg tør ikke si så mye, det må du nesten høre med ekspertene om. Men hvis det er alvorlig, så kan dette ta tid, men man må jo bare håpe på det beste, støtte så godt man kan, og ta tiden til hjelp. Være der for henne. Klem

[Anonym bruker]

Hun kan absolutt bli bedre. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å lese ei bok som heter "I morgen var jeg alltid en løve" av Arnhild Lauveng. Der skriver hun om sin kamp om å bli frisk av psykose, schizofreni i dette tilfellet, og der hun forteller hva som fungerte best ihht. hvordan de rundt henne oppførte seg. Hun levde med diagnosen i 10 år, var psykotisk og selvdestruktiv og er nå utdannet psykolog selv. Det er en liten og veldig lettlest bok. Vi hadde den som pensum i Vernepleierstudiet.