burde han skjønne det eller burde jeg ha sagt ifra?

[Anonym bruker]

Jeg sliter litt psykisk, og humøret er veldig... varierende..

Jeg kan le til å gråte hysterisk..

 

uansett, samboer skulle være med å bestemme noe idag, men han meldte seg helt ut av det, og begynte å være litt småsur, og fortelle at jeg måtte da klare det selv osv..

 

Jeg brakk sammen, og er lei meg ennå.. høres sikkert helt dumt ut, men etter oppveksten min og helsa mi er jeg veldig følsom..

Han vet om dette, men skulle jeg ha gjort han oppmerksom ved det?

[Anonym bruker]

Hva var det han mente du burde greie da? Kanskje hadde han rett, hva vet vi, ettersom du ikke sier noe mer.

 

Men kan tenke meg han er sliten, som har en dame som er så "varierende" i humør. Han har vel prøvd så godt han har kunnet å tekkes deg fram til nå, tenker jeg. Men så ble det sikkert nok.

 

 

[Anonym bruker]

Må han være i ett forhold der han hele tiden må gå på tå rundt deg.

 

Hva var det han mente du klarte å bestemme selv?

Hvilken bukse du skulle ha på?

[Anonym bruker]

Det kommer jo litt an på hva den avgjørelsen var. Var det noe som angikk dere begge, eller var det noe som angikk bare deg?

 

Uansett, så skal du aldri ta for gitt at andre mennesker tenker som deg, på deg eller ønsker å gjøre deg til lags. Kanskje han ikke tenkte på psyken din akkurat da, kanskje han ikke orket å ta hensyn til deg, eller kanskje han gjorde det bevisst for å pushe deg til å bestemme noe selv og derved bli "bedre"? Det vet bare han.

 

Om du spiller "du vet jo at jeg har hatt en vanskelig barndom"- kortet veldig sjelden, så ville jeg ha gjort han oppmerksom på det på en rolig måte, men om du hele tiden må tas hensyn til så kan du kanskje heller se på resultatet av det som skjedde: Tok du den avgjørelsen på egen hånd? Gikk det bra?

[Anonym bruker]

Uhyre få mennesker er tankelesere - så, ja - du burde sagt fra.

 

[Anonym bruker]

Nå må du huske: At enkelte menn trenger ting svart på hvitt..altså inn med teskje!!

Forklar hvordan du har det,å hva du føler

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er en slik som deg:)Sliter litt med meg selv avogtil,men jeg har også en diagnose i tillegg.

 

Mannen min vet hvordan jeg er skrudd sammen,men det er vanskelig for han noen ganger å forholde seg til det..

 

Vi har snakket endel om det når jeg er i bra form,da har jeg fortalt hvordan jeg takler ting og hvordan jeg "ser" verden.Og dette tror jeg har hjulpet oss, da han lettere kan "takle" meg:)

 

Når du er kommet ned igjen på jorden,ville jeg ha pratet med han,men ikke på en måte som gir ha skyld,for da vil han nok bare gå i forsvar og da kommer dere ingen vei.

[Anonym bruker]

Jeg vet jo ikke hva det dreier seg om, men tenker litt slik: han vet hvilken 'tilstand' du er i, men må han alltid ta hensyn til det? Jeg er selv ganske varierende, sliter med et ganske svingende humør og vet tildels selv hvordan jeg må takle det. Mannen min vet også hvordan jeg er, men jeg kan ikke be ham alltid være obs på meg.

 

Det høres ikke dumt ut at du reagerte som du gjorde. Vi er mange i samme båt. Dersom det var en viktig sak som han def burde være med på, bør du jo snakke med ham om det.

 

Når man har et så varierende humør kan det være vanskelig å skille en rasjonell reaksjon fra en irrasjonell. Dersom du har levd med dette en stund kan du kanskje selv føle litt på hvordan du syntes reaksjonen din var sett iforhold til det som utløste den...?

[Anonym bruker]

Akkurat pga det jeg sliter med så har jeg og han valgt å være fra hverandre annen hver uke.. Jeg pleier ikke å få slike "anfall" altfor ofte, mens han er her.. Godt mulig han er sliten, men jeg kan ikke noe før at jeg sliter sånn..

Og om det virkelig er så ille før han, som noen av dere vil ha fram, så hadde han vel forlatt meg?

 

Det han skulle være med på er med å spiller på fremtiden vår, og det er noe som angår oss begge.

Jeg skylder heller aldri på han eller barndommen min pga disse anfallene.. men det spiller jo med det også.. Men det er jeg som sliter, og jeg som kan skyldes på når jeg får anfallene, ikke barndommen min...

 

Må ikke hele tiden tas hensyn til, jeg skygger som oftest banen om jeg føler jeg kommer til å knekke sammen, så han merker ikke så mye til det..Jeg prøver ihvertfall å "skjerme" han fra det..

[Anonym bruker]

Det du sier nå er jo at det å bli lei deg var en ganske rasjonell reaksjon på at han meldte seg ut. Isåfall var det jo dårlig gjort av ham å handle som han gjorde. Måtte du ta avgjørelsen selv?

[Anonym bruker]

Jeg syns du burde si ifra til han ja. La han få vite hvordan du hadde det istedenfor å la han se det selv. Kan hende han ikke ser det du føler.

[Anonym bruker]

hha

[Anonym bruker]

Hmf, ja.. men nå angrer jeg bare på reaksjonen.. og har dårlig samvittighet over at jeg reagerte slik..

Men kan heller ikke noe for det, jeg var blid og veldig godt humør noen minutter før, men etter det ble alt svart...

 

Usj..

[Anonym bruker]

stakkars gubbe..