Overtid, igangsatt, og fantastisk fødselsopplevelse! (lang)

[Amy*75]

Det tok tid å få delt fødselshistorien min, men jeg husker hvor mye glede jeg hadde av å lese om fødsler uten dramatikk og redsel da jeg selv var høygravid, så her kommer min historie:

 

Jeg hadde vært igjennom en fødsel tre år tidligere, som sikkert betegnes som en "fin" fødsel; ingen store koplikasjoner, ingen smertestillende og jeg håndterte det tilsynelatende bra. Men selv husker jeg det som en smertefull, langtrukken og til tider skremmende opplevelse; jeg følte ikke jeg hadde kontroll og overlot på en måte fødselen til jordmødre og leger og håpet bare det ville være over før jeg ikke orket mer. (Det er sånn man tenker når det står på og som er glemt i det babyen er ute... men det kommer ofte tilbake når fødsel nr 2 står rett rundt hjørnet!)

Jeg bestemte meg for å ta styring på denne fødselen så langt jeg klarte, og det eneste jeg erfaringsmessig visste jeg kunne kontrollere var pusten min. Så jeg øvde mye på pusting under maseriene jeg hadde nesten daglig fra uke 26, pustet inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, om og om igjen. Og samtidig mediterte jeg, fokuserte på å slappe HELT av i kroppen og holde hendene åpne og avslappet. Tross uker med falske rier gikk jeg to uker over tida, og jeg trodde jeg skulle bli smårar. På 13 dagen på overtid ble jeg lagt inn, fikk første modningspille klokka ni på morran og min mann prøvde å holde humøret mitt oppe men jeg var motløs og negativ (ikke glad i å være på sykehus). Klokka fem ble det satt ny pille, hadde 4 cm åpning men var ikke helt moden mente jordmor. Jeg spiste litt, hadde maserier, og så på nett-tv på mobilen til min mann.

Lå på senga og slappet av mest mulig, merket at takene tok seg gradvis opp (nektet å kalle det rier, og det fikk ikke jordmor lov til heller! Dette skulle ikke gjøre vondt som sist, det skulle kun være en jobb å gjøre for kroppen min) . Pustet som jeg hadde øvs på, lukket øynene og "mediterte" meg bort fra alt mens takene stod på, når de ebbet ut åpnet jeg øynene og kunne snakke med min mann og jordmor når hun var innom. Rett over halv åtte på kvelden trakk min mann i snora og jm kom inn, da mente han at pusten min hadde endret seg. Jeg merket at takene var tettere og kraftigere, men jeg vil ikke si smertefulle (for det var heller ikke mitt fokus! De gjorde grusomt vondt første gang og jeg ville ikke oppleve det igjen...), og da hun sjekket meg hadde jeg 7-8 cm åpning! Jeg lo av glede, sist fødsel kom jeg aldri lenger enn 3 cm etter timer med rier, og det endte med at jm tøyde meg i to timer på hver ri opp til ti cm... Jeg bestemte meg for å sette meg opp for å bruke tyngdekraften på de siste cm, ville egentlig stå men beina var for shaky Jm skulle av vakt kl elleve og jeg sa til henne at jeg kom til å føde før hun gikk av vakt. Jeg overså hennes noe overbærende smil og dette-kan-fortsatt-ta-tid-kommentaren, her var det ikke rom for negativitet! Begynte å bli heftige tak, jeg jobbet fokusert med hendene åpne på hvert tak, tenkte nedpress på en måte, at det ble større åpning for hvert tak. Det er tungt arbeid kroppen driver med, så min mann hadde som jobb å legge kalde kluter på panna og nakken min, og sørge for at hender og kjeve var avslappet. Fikk musikk på ørene og det gjorde det lettere å tenke med bort fra kroppens arbeid mens takene kom og gikk og slappe av. Merket at noen tak nå overlappet hverandre, jeg måtte puste gjennom flere "topper" etter hverandre og jeg følte behov for å legge meg ned litt. Plutselig sier min mann "det fjeset der kjenner jeg igjen! Har du pressrier?" Jeg pustet meg ut og ser på mannen min; jo, disse takene kjente jeg igjen!!

Han dro i snora og jm kom inn og sjekket meg. Jeg følte meg så klar for siste etappe, men hun sa det ikke var klart ennå, at jeg fortsatt hadde 8 cm og en kant... Nedtur, og da hun ba meg ikke presse ennå tenkte jeg at nå har det rabla for henne for det var som å bli slått i bakken av en kjempebølge; jeg kunne overhodet ikke stå imot!

Prøvde overflatepust på to tak som sa PRESS, jm kom tilbake med en saccosekk som jeg la meg over og da hun sjekket igjen sier hun plutselig: kroppen din har rett! Her er det full åpning! Press i vei! Vannet gikk på neste bølge, og da stod hodet i åpningen.

Da var klokka rett over ti, fem timer siden modningspill nr 2 og effektive tak hadde satt inn. Selve pressfasen var det eneste jeg kan si jeg syns var smertefullt, men da var det bare en ting som stod i hodet mitt og det var at NÅ skal lillegutt ut!!! Holdt igjen når jeg ble bedt om det, og presset når kroppen sa jeg skulle (som om jeg hadde kunnet stå imot..) og drømmeprinsen ble født ti over halv ti på kvelden, helt perfekt og med masse fett på kroppen to uker på overtid.

Jeg byttet seng så de kunne skifte på den jeg lå på en halv time etter fødselen og da gikk jeg rundt i rommet som ingenting

 

En FANTASTISK avslutning på et langt og tungt og smertefullt svangerskap, og en utrolig følelse av kontroll og ro underveis.

Så igangsatte fødsler behøver ikke bli traumatiske, og jeg har en enorm tro på å slappe av når takene kommer, full fokus på pusten og tillit til at kroppen klarer brasene! Jeg snakket med min mann mellom takene helt frem til behovet for å presse meldte seg, og til og med da kunne jeg si hei til en lege som kom inn og føle at jeg var tilstede under hele fødselen. Helt utrolig.

 

Så håper dette kan inspirere og ikke minst berolige dere som snart skal sette nytt liv til verden, det gir babyen en fantastisk start på livet også Lykke til alle vordende mødre, og takk for meg her inne!

[Bolla med 2 små <3]

En sånn fødsel vil jeg også ha! Hørtes veldig fint ut

Gratulerer flinke du :-)

[katta76.med 2 store og 2 små.]

Gratulerer så masse:)

Flott fødsel:)

 

 

[miepia30]

Gratulerer med vel gjennomført overtid og fødsel, og gratulerer med den lille!

 

Takk for inspirasjon, lett å bli motløs og miste lysten til å føde her jeg sitter på overtid med igangsetting i vente på fredag. Dette hjalp å lese

[30kg opp, 2,5kg baby ut..]

god lesning, takk:) og gratulerer!

[♥ Min engel ♥]

Gratulerer så mye :9

For en fin fødsel. Ser viktigheten av pust går igjen ofte her, så dette er noe jeg skal ta med meg!

[Nuffy]

Gratulerer så mye - og takk for inspirasjonen!