Går rundt med en grusom følelse av at noe skal skje med lille jenta mi.... :-(

[Anonym bruker]

Aner ikke hvorfor, men omtrent daglig dukker denne følelsen opp i meg. Frykten for at et eller annet fælt skal skje med min datter. Redselen for at dette fryktelige som vil skje, er totalt utenfor min kontroll! Iblant føles det som om hun vil bli utsatt for noe, mens andre ganger er det tanken på at hun har en uhelbredelig sykdom som jager gjennom meg.

Selv om jeg ikke går og tenker på disse tingene konstant, så er det som om jeg aldri helt får roen i meg. Som om hjertet mitt allerede sørger bittelitt, over noe som en gang kommer til å skje.

Dette begynner å bli uholdbart, men hva kan jeg gjøre?! Føler meg engstelig og nesten uvel av å ha det slik...

 

Noen med lignende erfaringer som har noen gode råd???

[Anonym bruker]

Gratulerer som mamma... Bekymringer og paranoia er en del av det å være mor.

 

Har det akkurat som deg, har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har ligget søvnløs og grått i frykt for at noe skal skje barna mine.

Etterhvert som jeg har pratet med venninner om det har jeg innsett at det er helt normalt. Medaljens bakside...

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det også, hver dag. Jeg er redd for alt: Sykdom, brann, fallskader, bilulykker, absolutt alt som kan skade meg eller sønnen min. Innimellom mister jeg helt pusten!

 

Jeg har litt inntrykk av at alle mammaer har det sånn. Man må bare lære seg å skyve vekk de vonde tankene, nyte øyeblikkene og ikke bekymre seg for fremtiden. Det som skjer, det skjer - det eneste vi kan gjøre er å tilrettelegge for en tryggest mulig hverdag.

 

Hvis disse tankene plager deg så mye at det går ut over livskvaliteten, bør du snakke med noen. Helsesøster, lege eller lignende.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn. men jeg har angst for mange andre ting i tillegg...

jeg er konstant redd for at barna mine skal dø eller bli skadet.

Spessielt er frykten for bilulykke.

jeg kan få helt hetta i bilen noen ganger (har ikke bil lappen selv)

 

jeg er også redd de skal bli påkjørt, kidnappet, bit ihjel av den PSYKO nabo hunden som stikker over hit ofte.

 

skjønner godt hva du mener.

jeg har mange ganger måtte lagt meg i senga til gutten min når angsten har blitt stor. er så godt å ligge ved siden av han bare for å høre pusten hans.

velsa er så lita at jeg ofte løfter hun over i senga mi, er så godt å ha dem ved siden av meg.... men de er en ål begge to, å umulig å dele seng med

 

lurer på å kjøpe en dobbelt seng til og sette ved siden av, så kan vi samsove alle tre

 

[Anonym bruker]

Det er på sett og vis godt å høre at det er flere som har det som meg, og at dette er en helt naturlig "reaksjon" på det å være forelder.

 

Men jeg har allerede vært mor i 8 år, og har 3 barn totalt. Likevel er det først nå nylig at denne følelsen har kommet. Og altså bare i forhold til datteren min. Ikke mine to sønner. (Datteren min er i midten, hun er 2 år.)

 

Syns det er så rart at ikke denne følelsen kom med en gang jeg med ble mor. Eller med en gang jeg ble mor til henne. Eller i det minste ovenfor alle barna mine...?!! :-/

 

HI