Føler meg hjelpesløs! Totalt hjelpesløs! Håper virkelig noen kan hjelpe meg litt her.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Har ei jente på 4 år som jeg rett og slett ikke vet hva jeg skal gjøre med lenger. Hun har alltid vært en grei jente å ha med å gjøre, frem til hun rundet 3 år.. Nå tenker nok alle- TRASSALDER, men jeg klarer bare ikke slå meg til ro med at det er «bare» dette.

 

Hun har nå i over 1 år vært umulig å legge om kveldene, før dette var det aldri et problem. Fikk alltid skryt av venner og familie som passet henne om hvor herlig det var at hun alltid la seg fint osv.

Nå styrer hun på i timesvis, kommer ut å maser 10 000 ganger, spenner i veggen og holder det gående. Har prøvd å regulere leggetider i tilfelle det skyldtes overtretthet, prøvd å unngå tv-titting helt opp i mot leggetid, hatt faste rutiner rundt leggetid, passet på å lese bok og kost oss i senga osv. Og hun er «snill» helt til boka er lest og jeg skal gå ut der fra. Da begynner det for fullt!

Men dette var litt om legging.. Så var det hverdagen.

 

Det er en konstant kamp så og si hver dag. Hun finner på så sykt mye tull. Dette har foregått i sikkert 2 år nå. Ting hun VET hun ikke har lov til, som hun vet at gjør oss sinte. Det kan være alt i fra å smøre inn baderomsgolvet med såpe, til å smøre hele seg selv inn med yoghurten sin osv. Sistnevnte har skjedd mange ganger.... Husker godt en episode hvor vi hadde vært ute og kost oss på stranda på en søndag. Kjøpte med oss hver sin is, før vi kjørte hjemover. Da vi var kommet frem og skulle ta henne utav bilen, så hadde hun sittet å smørt HELE seg inn med is!! Jeg spurdte henne hvorfor hun hadde gjort dette, og fikk det vanlige svaret.. vet ikke? Og det verste er at det virker som hun egentlig ikke tenker på hva hun gjør, altså at hun ikke ser hvorfor det er galt? Men hun ser allikevel hvor sinte/frustrerte/oppgitte osv vi blir HVER gang.. og hun VET jo at det ikke er lov.. Alt bare preller av.. Uansett. Dette var noen av de mest uskyldige «rampestrekene» hennes..

 

Hun lyer rett og slett ikke. Hverken meg, barnefar, besteforeldre, barnehageansatte osv. Føler at hver gang jeg henter henne i bhg. så er det en ny negativ ting. I dag har xxxxxx hoppet over gjerdet, idag når vi gikk tur, stakk xxxxxx bare av og nektet å høre etter, idag når vi skulle ut var xxxxxx den eneste som ikke ville kle på seg selv.... osv. De hadde for et par mndr tilbake en lapp med barnas navn på hvor de hang opp klistremerker til de som var flinke å kle på seg når de skulle ut. Må innrømme at jeg syntes det var ganske trist å komme inn å se hver dag hvor mange klistremerker alle barna hadde, utenom jenta mi som kansje hadde 1.. og det økte heller aldri.

Jeg blir også veldig trist over at jeg opplever at hun er et «problembarn» i bhg.. Det er vel ingen mor som vil ha den følelsen.

 

På en måte så er det godt for meg å se at det ikke kun er jeg som sliter med henne, men at det er «alle» andre også... Men på en annen side så føler jeg meg så utrolig mislykket som mor!!!

 

Når hun ikke lyer så har jeg prøvd alt i fra å snakke rolig, forklare, «megle», SKRIKE osv. Ingenting nytter. Som regel så drar hun det så langt at lunta mi tenner. Og det er jo det siste jeg vil. Jeg prøver å telle til ti, jeg prøver å tenke inni meg at jeg må være rolig, at det ikke nytter om jeg skriker og øker stemmen osv. Men når man har så mange kamper og man har forklart disse tingene så mange hundre ganger før.. så blir man så utrolig frustrert!!!! Føler hun har null respekt for meg, og at ørene blir lukket når det er noe hun ikke vil høre.

Jeg vet bare ikke hva jeg lenger skal gjøre. For tar jeg ikke tak i det nå, er jeg redd jeg kommer til å slite som fy om noen år.

Liker ikke å sette diagnose på henne heller, men tankene mine har vært innom noe som jeg leste her om dagen – et autonomt barn. Hun har en vilje uten grenser og hører rett og slett ikke på noen.

 

Vet mange sier at man skal fokusere på det positive og skryte masse masse. Men hva om man sliter med å finne positive ting å skryte over? Når det er så mye negative ting at det føles umulig?

 

Når hun har sine øyeblikk og er god, så er hun verdens beste. Hun er en super storesøster til lillejenta på 4 mndr, synger, duller og koser med henne. Hun er også veldig på å få kos og nuss av både mammaen og pappaen. Vi forteller henne så og si hver dag at vi er kjempe glad i henne og vi prøver å være flinke å skryte når vi kan.

Det er bare at det er så mye tull og så mye negativt hver dag, at det overskygger det lille koselige og kjekke. Jeg føler meg utslitt i hodet og i hjertet. Jeg føler det går utover mine følelser for jenta mi og hver kveld når hun sover søtt i senga sitter jeg med en vond samvittighet og føler meg som verdens verste.

 

Det er sikkert mye mer jeg kunne skrevet her nå, men som jeg ikke kommer på i farten.. Kjenner bare at tårene presser på her... Håper på noen gode råd og svar her. Føler meg hjelpesløs.

 

 

[Anonym bruker]

-

[Anonym bruker]

-

[Anonym bruker]

Får litt inntrykk av at hun ikke liker sin tilværelse, og da kan det være nærliggende å tro at hun hater å være i barnehagen. Som du sier, liker hun å kose seg med dere foreldre.

[Anonym bruker]

Er godt mulig hun ikke har det bra i barnehagen og derfor tar raseriet ut på dere.

[Anonym bruker]

Det er kansje lurt å ta en prat med helsestasjonen. Jeg vet alt for lite om "problembarn" til å kunne si noe spessielt fornuftig om dette, men hun høres ontrent ut som min niese. Hun er nå 8 år og fungerer veldig mye bedre enn før. For henne kom den store endringen da foreldrene forsto at hun på en del områder var veldig inteligent samtidig som hun var veldig barnslig på andre områder. Det var veldig frustrerende for henne. Da hun begynte å turne ble ing mye bedre. Det var en arena der hun både ble skikkelig sliten og fikk utfordringer. I dag trener hun 7-9 timer i uka, fordelt på 3-4 treninger og er en annen jente.

Jeg håper dere finner en like god løsning for datteren deres.

[Anonym bruker]

Spør henne hva det beste hun vet er, og hva er det verste?!

Kan det være at hun føler du ikke ser henne? Foregår det noe du ikke vet om?

Og hvilken straff gir du henne?

 

Mulig man kan sette en diagnose, men jeg hadde først snakket med barnehagen og spurt om de ser noe du ikke ser. Har hun mange venner?

[Anonym bruker]

når hun gjør ting hun ikke skal får det konsekvenser eller teller bare til ti og rydder opp og gjør ikke mer?

 

tenker når bhg også opplever alt dette så er det hvertfall en bekreftelse på at det IKKE kun er hjemme.

 

Jeg ville tatt hun med til helsestasjon, lege eller noen andre som kan hjelpe.

 

God klem til deg

[Anonym bruker]

mistenker du misbruk eller noe forferdelig som skjer i bhg?? høres ut som noe er riv ruskende galt.

[Anonym bruker]

Jeg ville søkt hjelp hos helsesøster. Kanskje et kurs i "De utrolige årene" hadde hjulpet? Eller kanskje hun bør utredes, siden du mistenker en diagnose?

[Anonym bruker]

Hei, jeg kjenner meg litt igjen i det du beskriver. Det er lett for andre å avskrive det som trass, så det er kanskje lite støtte å hente i nærmiljøet? Jeg slet slik med min eldste, hun skulle opponere mot absolutt alt og det var vanvittig vanskelig å forholde seg til henne på en grei og avslappet måte. Jeg gikk rundt i en slags på-vakt modus hele tiden.

Jeg fikk god hjelp og støtte på helsestasjonen. Det var en helsesøster som hadde tilleggsutdanning som var gull verdt. Har du luftet frustrasjonen der? Du kan evt filme et par episoder med telefonen, det er lettere å vis fram enn å bare forklare situasjonen. Ellers kan du ta diverse kurs selv for å forbedre egen mestring av situasjonen.

Det gjorde jeg, og det hjalp noe.

Vil legge til at min datter ganske enkelt roet seg med alderen. Hun har ingen diagnoser, hun er bare sta og egenrådig så det holder! Nå er hun syv år og hun gjør det bra på skolen osv, så det trenger ikke være noe galt med datteren din. Men jeg vet hvordan det er å deale med et slikt barn hver dag, så du skal få en god trøsteklem!

[Anonym bruker]

Jeg ser igjen mye i et barn i barnehagen i det du skriver. Foreldrene ville ikke innse at barnet var anderledes, de hadde 3 større barn. Så avviket var ikke så stort. Ikke det at du ikke ser at noe er anderledes altså Men vi som har 13-20 barn i samme alder ser fort hvilke som skiller seg litt ut.

Husker ikke om det var snakk om autisme, tror ikke det, men barnet fikk etterhvert hjelp i barnehagen. 3 timer pr uke. Barnet var ganske likt ditt, og i tillegg slet det med å forstå sosial lek til en hvis grad sammen med jevnaldrende. Kjærlig og snill for det meste av tiden, men hørte sjelden etter og gjorde rare og helt meningsløse ting. 4 år.

 

Snakk med ped.leder i barnehagen. Luft tankene dine slik du har gjort nå, og spør om det er mulig å få hjelp til å forstå hvorfor jenta di er slik. Du får enorm respekt fra barnehagen hvis du tar opp dette selv. Kanskje de kvier seg til å ta opp problemet?

[Anonym bruker]

Bestill time hos fastlege og få henvisning til BUP.

Holder på med det samme selv.

[Anonym bruker]

Det høres for meg ut som du trenger veiledning av en fagperson for å kunne takle barnet ditt, en som kan gi deg tips til hvordan du skal reagere i enkeltsituasjoner og hva du skal gjøre. Det kan høres ut som at barnehagen også trenger veiledning for at barnet ditt skal få en bedre hverdag, Hadde jeg vært deg så hadde jeg i samarbeid med barnehage kontaktet PPT for å få denne veiledningen, det kan bli svært nyttig for dere alle sammen. Samtidig vil jeg anbefale deg å lese "Ditt kompetente barn" av Jesper Juul og "De utrolige årene" av Carolyn Webster Stratton for å gi deg nye tanker og ideer rundt relasjonen mellom deg og datteren din.

 

Førskolelærer

[Anonym bruker]

Det kan jo være... Men hver gang jeg henter henne leker hun med venner og hun ser ut til å storkose seg! Men klart, jeg ser jo ikke hva som foregår en hel dag. Men jeg kan jo tenke meg at dersom hun bare får høre negative ting i bhg om dagene, så er jo det en god grunn til å ikke trives også.. om de bare ser henne for det negative hun finner på..

[Anonym bruker]

Hun har mange venner i bhg ja, og føler hun kommer overens med de fleste, så på sosialt plan så sliter hun absolutt ikke!

[Anonym bruker]

Nei jeg mistenker absolutt ikke noe sånn, men jeg mistenker at hun kansje bare blir sett for det negative hun gjør og får endel kjeft, istedenfor skryt for det hun er god på.. Mye av det som nok skjer hjemme også dessverre! =(

 

HI

[Anonym bruker]

Ja jeg håper jo egenlig at dette kun er en fase og at det vil bedre seg, men samtidig så vil jeg jo prøve å gjøre noe med det nå, sånn at det ikke utvikler seg og blir verre. Jeg vil også slippe å ha det slik som vi har det nå, for det tapper meg for krefter og jeg går nesten konstant rundt med dårlig samvittighet for jenta mi!

 

Tusen takk for trøsteklem!

 

HI

[Anonym bruker]

Hei. Det er nettopp som å lese om mi, hører sjelden etter og gjør helt rare og meningsløse ting... Og hun vet liksom ikke selv hvorfor hun gjør dem..

Hun har mange venner i bhg, på forskjellige avdelinger, så føler ikke det er noe sånn galt når det gjelder på det sosiale planet.

Men jeg føler hun er for "stor" til å finne på disse tulletingene og at hun er stor nok til å forstå de enkle beskjedene hun får av meg.

 

Jeg får kansje ta dette opp med barnehagen ja, men sliter litt med tanken på å ta dette opp med nåværende ped.leder. Hun er dessverre en dame jeg ikke helt klaffer med... føler hun er den mest negative også her... =/

 

HI

[Anonym bruker]

Ja jeg ser nå at det kansje er rette veien å gå gjennom PPT i samarbeid med barnehagen. Takk for tips ang. jesper juul og carolyn webster, skal se om jeg ikke kan få lest det.

 

Trenger absolutt noen nye innspill og råd på hvordan jeg skal takle dette, for føler jeg har prøvd det meste uten hell...

 

Takk for tips!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg forstår din bekymring for jenta di, men hvordan har DU det? Hvordan er hverdagen din? Har du et greit forhold til jobben din, familien din (utenom jenta), vennene dine, fritida di?

 

Jeg spør bare fordi jeg har hatt samme problemer med ungene mine selv. (2 og 4 år).

Jeg slet meg selv ut ved å oppfylle alles forventninger til meg, alle rollene min som jeg skulle fylle perfekt til enhver tid. Etterhvert ble jeg mer og mer sliten, klarte ikke å være perfekt og til slutt så jeg hvor lite tilstede jeg klarte å være i barnas liv, i nuet helt enkelt... og så etterhvert så jeg hvor frustrerte de var fordi mamman deres ikke orket å være mamman deres. De oppførte seg som bavianer som ikke hadde fått mat på månedsvis...

Løsningen her består i tid til meg selv, å være en ansvarlig egoist. Jeg kan ikke være noe for ungene mine om jeg ikke er noe på egne vegne også...

Så derfor lurer jeg på om DU har det bra. Hvis ikke, er det kanskje der du bør begynne å sette inn hjelp...

 

Klem!

[Anonym bruker]

PPT kan du ringe til selv, eller gå veien via helsesøster om du ikke vil gå via bhg.

Har selv PPT og spes.ped i bhg til gutten vår, og kan ikke fullrose de godt nok:)

 

BUP er noe PPT henviser til om de mener det trengs.

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg har det faktisk ikke så veldig bra selv. Har mange vonde tanker og jeg og samboer har en del dager med krangling, men dog mye pga. frustrasjon av alt hun finner på osv.

Og ja, det kan nok virke mye inn på henne og tiden vi har sammen. Nå fikk du meg virkelig til å tenke. Vi trenger nok hjelp hele familien tenker jeg, for å få en bedre hverdag.

 

Takk for god klem og et innlegg som gjorde at det gikk opp et lite lys for meg:)

[Anonym bruker]

23:31 var HI ja;)

[Anonym bruker]

Å så flott! Da skal jeg jammen meg ta kontakt selv! Takk!