Snart mamma på 21?

[lillesvirre]

Jeg er så babysjuk nå at det sliter nesten på forholdet.

Jeg har mast en del å pratet masse om det å for all del, IKKE gjør det! Ser ut til å ha hatt motsatt effekt.

Han sier han vil vente noen år slik at vi har funnet ut hvor vi vil bo osv. Vi leier en kjempe fin og stor leilighet, har akkurat kjøpt oss ny bil, å har det egentlig veldig bra. JEG er verpesjuk å tenker stortsett ikke på noe annet enn at jeg vil ha baby. Det er ingen stress, MEN det føles så riktig akkurat nå.

Det ødelegger nesten litt for oss også, for jeg tenker konstant på det, håper mensen aldri kommer. Jeg blir jo selvfølgelig veldig skuffa siden den kommer hver måned.

Jeg går ikke på noen form for prev, og vi har "ugjennomført sex" i usikre periodene også. Dvs at han ikke kjører løpet helt ut i meg. Slik har det pågått i ca ett år. Smeller aldri!!

Jeg har tenkt på å begynne på prevensjon en stund for å se om han vil slappe av, men jeg er redd han bare blir "glad" han bare kommer til å få det enda bedre, å at han ikke ønsker noe for innen 3-5 år liksom.

 

Del deres erfaringer med meg vær så snill. Jeg vil få han på gli, fortere enn svint!!

 

Hilsen 21 år og verpesjuk!

 

 

[spireønske]

Hei på deg!

Jeg har hatt samboer i snart 5 år, (for uten om att vi hadde ett lite brudd for ett år siden)..

Jeg er også 21 år gammel, å er veeeeldiig baby syk! Alle vennene mine har baby, å alle de jeg var sammen med før, å alle rundt meg blir gravide... en etter en...

Jeg feller tårer bare jeg ser en baby..

Vi er prøvere... å har egentlig prøvd noen år... bare ikke helt seriøst!

men nå håper jeg på att det SKAL skje noe snart!

han jeg bor sammen med er kjempe flinke med barn, å har lyst på barn selv.. men han snakker ikke så mye om det da.. men kommer inni meg når vi har oss. !

 

vet godt hvordan du har det! føler også att dette kan gå ut over forholdet hvis det ikke skjer noe snart.. er vanskeli å være den eneste som tenker på barn, å den eneste som snakker om det... selv om jeg vet att han å vil ha barn.

Man føler liksom bare att han egentli ikke vil.

 

Men hadde jeg vært deg, så hadde jeg ikke begynt på p-piller igjenn.. jeg har troa på att når man først blir smelt på tjukka, endtn mannen vil det eller ikke, så kan forholdet gå mer oppover enn det har gjort

 

Så stå på, å prøv! ha en fortsatt fin dag!

[123SOL]

Hei mamma 21.

 

Jeg forstår igrunn mannen din godt. Vet ikke hvor gammel han er, men for bare 1 år siden var du gammel nok til å kjøpe sprit og 3 år siden kjøre bil, være myndig osv.

 

Mannen min ble pappa i en alder av 22år og var ikke klar den gang. Er mer et bror forhold mellom sønnen og han enn far og sønn. Når det så ble slutt mellom han og eksen var sønn 1 år gammel, det ble mye reising og festing som han ikke hadde "fått lov" til da han var sammen med eks. Når sønn var 7 år traff vi hverandre, da var ting annerledes og han så på livet annerledes. Vi fikk barn 3 år etter vi treftes og venter nå nr to. Han er en flink far som tar ansvar.

 

Det jeg sier er at kanskje det ikke er så negativt å vente et par år? hva med å reise litt i verden, oppleve nye ting og mennesker. Når du er i midten av 20 årene er du fremdeles veldig ung, men også mer moden.

 

Vet ikke hvor du bor i Norges land, men vet av erfaring at bygdebarna ofte får barn tidligre pga. mangel av andre ting å finne på i bygda.

 

Når du får barn blir du beriket av sååå mye. Ville aldri vert foruten, men ville heller aldri vert foruten alle reiser, mennesker, opplevelser som jeg fikk før. Det gir meg en erfaring å gi vidre til mine barn igjen.

Hvis du lurer på når jeg fikk barn så var jeg 27år og merker at jeg er en av de unge mammaene i barnehagen og turningen.

 

Lykke til i valget ditt. Blir bra uansett hva som skjer!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid da jeg var 16 år, og da hadde vi ikke brukt noe prevensjon på et år. Det var liksom ikke planlagt, vi bare tenkte at det kom ikke til å skje oss. Vi fikk en nydelig datter rett etter vi hadde fylt 17 og 18 år. Nå er jenta vår snart 3 år, og jeg er blitt veldig babysyk. Jeg har vel egentlig vært det i et år, men da var ikke kjæresten klar for en til (jeg skjønner jo det, han var jo bare 20).

 

Nå er jeg blitt så babysyk, at det nesten går ut over forholdet vårt også. Vi har snakket mye om det, og han har tenkte mye. Nå har vi funnet ut at jeg slutter på pillen, og at vi tar det som det kommer (ikke noe intens prøving).

 

Vi angrer ikke et sekund på at vi ble foreldre i ung alder, for det har bare gidd oss en mening i livet. Før var det liksom drikking og fest som var gøy, og det mener de fleste vennene våre enda. Jeg ser ikke helt gleden i å drikke seg dritings hver helg, når man kan være hjemme med familien.