Innleggelse på psykiatrisk institusjon ( frivillig ) Noen som har erfaring?

[Anonym bruker]

Psykologen min har anbefalt at jeg legger meg inn i en periode for å få avlastning og "time out" fra hverdagen pga traumatisk fødsel og problemer med å knytte meg til barnet. Hva skjer under slike opphold? Må man i gruppeterapi, eller får man snakke med psykolog alene? Enerom? Har store problemer med fremmede mennesker for tiden, og sliter veldig med dårlig samvittighet overfor samboer som må ta seg av barna mens jeg borte. Håper noen kan dele sin erfaring med meg.

[Anonym bruker]

Jeg var frivillig innlagt i to uker i siste del av svangerskapet, pga svangerskapsdepresjon, og fare for fødselsdepresjon.

 

Jeg fikk både samtaler med psykiater/psykolog og gruppeterapi, og hadde hele tiden tilbud om samtale med psyk.sykepleier. Det var fokus på fysisk aktivitet, så jeg fikk også samtale med fysioterapeut og treningsprogram.

 

Det viktigste for meg var imidlertid det å få være der, utenfor samfunnet, og rollene jeg vanligvis skal besitte. Det å slippe å late som, og det å slippe å tenke på alt jeg skulle ha gjort.

Og det å akseptere at jeg trengte hjelp til å hente meg inn.

 

Etter måneder med depresjon, var de to ukene det som skulle til for at jeg var i stand til å glede meg til det lille barnet skulle komme.

Jeg tok også imot milde antidepressiver, og oppfølging av psykiater.

 

En annen ting, nå vet jeg ikke om de har dette tilbudet der du bor, men jordmoren min fikk sammen med min behandler henvist meg til noe som heter Spedbarnsteamet i BUP. Disse jobber spesielt med tilknytning, og har vært en fantastisk støtte gjennom det første halve året. Selv om jeg så og si var frisk før fødselen, fikk jeg oppfølging, både fordi jeg hadde gått glipp av måneder med tilknytning før barnet kom ut, og forebyggende dersom jeg skulle havne i en ny depresjon en gang.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, godt å se at du fikk hjelp og at det virket. Akkurat nå føles alt håpløst, og det virker som om jeg aldri vil få det bra igjen...da er det godt å lese om din erfaring som viser at det er håp. Jeg har ikke blitt informert om spedbarnsteam, enda jeg har hatt tett kontakt med helsesøster og fastlege mens jeg ventet på å komme til hos psykolog. Skulle nok ha hatt det, for jeg har ennå ikke knyttet meg noe særlig til babyen min, hun er tre måneder nå, og jeg føler fremdeles at jeg bare er barnevakt, ikke mamma... Håper virkelig at innleggelse vil hjelpe.

[Anonym bruker]

Jeg håper inderlig det ordner seg for deg, og det tror jeg det gjør også. Bare ta imot all hjelp du kan få, det finnes så mye en ikke vet om, engang.

 

Depresjon går over, men uten behandling kan det ta veldig lang tid, og du vil gå glipp av mye verdifull glede. Med behandling kan det gå myyye raskere, og plutselig er det som om lyset er slått på. Jeg synes det er utrolig rart å tanke på at jeg var så syk at jeg måtte være der, men det var nettopp det jeg var -syk. Nå er jeg frisk, og det føles som om det aldri har skjedd. Jeg er oppegående og glad, og koser meg med babyen min, og ny spennende utdanning.

[Anonym bruker]

Høres nesten for godt ut til å være sant.... Håper virkelig jeg kommer til det punktet der livet føles godt igjen. Har fått diagnosen posttraumatisk stress i tillegg til fødselsdepresjon og dissossiativ lidelse, og etter å ha lest litt om de ulike diagnosene, får jeg en ekkel følelse av at dette kan ta tid... Føler at livet mitt er på vent frem til jeg er "fikset", og å ikke vite hvor lang tid det vil ta, er slitsomt. Samboeren min har spurt et par ganger om hvor lang tid dette vil ta, og jeg kan ikke gi ham noe svar. Akkurat nå føles det jo som om jeg aldri vil bli den samme, glade jenta jeg var før. Og hvordan skal det gå med barnet jeg ikke klarer å knytte meg til? Tenk om jeg ikke klarer å ordne dette, og jeg vil fortsette å foretrekke eldstemann? Tenk om tilknytningsproblemene vil gi babyen min problemer som ungdom eller voksen. Det er så mange tanker som farer rundt i hodet, blir både fysisk og psykisk sliten av det. Jeg får se på den lyse siden, behandlingen er i gang, og forhåpentligvis er hjelpen nær. Tusen takk igjen for at du svarte, det betyr mye!