Setefødsel er ikke så ille det

[Bill1]

Siden det er så mange som har skrekk for fødsel, og da særlig fødsler det det kan bli komplikasjoner, velger jeg å skrive litt om min setefødsel.

Jeg var gravid med vår førstefødte og svangerskapet hadde gått greit. Jeg ble lagt inn på sykehuset ca en mnd før termin med hydronefrose, og da ble det gjort en drøss med undersøkelser og det ble avklart seteleie. Det ble tatt røntgen av bekkenet mitt og UL av litja inni magen, og konklusjonen var at jeg hadde marginalt bekken, men litja var ikke så stor. Da måtte jeg bare vente og se. Vaginal fødsel var mulig hvis hun kom rundt termin og ikke hadde blitt for stor, og KS om hun hadde vokst mye og kom etter termin. Det ble forsøkt å snu henne, men hun satt dønn fast nedi bekkenet. Vendingsforsøket var kjempevondt, men det positive er at det er vondt i de sekundene de prøver, og så slipper de taket litt og prøver igjen. Jeg hadde gjort det igjen om det blir et alternativ ved senere svangerskap, så det var ikke noe man «dør av».

12 dager før termin, tidlig på morgenen, gikk vannet og da var det rett inn på observasjon. I seteleie vil ikke barnet «tette» godt nok der nede, så pga infeksjonsfare ble jeg lagt inn. Der var det klar beskjed; jenta måtte være ute i løpet av 48 timer. Etter det ville de ta KS siden det er høy risiko for infeksjon å gå så lenge etter vannavgang. Timene gikk og jeg fikk rier, men de var for svake og for korte til at dugde (iflg jordmor). De var ikke direkte vonde, men de kom hvert 10. til 15. minutt, så de ødela nattesøvnen. Jeg sleit meg igjennom 30 timer med disse «miniriene» før det kom noe som uten tvil var en skikkelig åpningsrie ca halv sju om kvelden. Jeg hadde da 3-4 cm og ble sendt inn på en fødestue. Morsomt nok var dette midt i et vaktskifte, og det hadde blitt litt feilinformasjon mellom jordmødrene, så hun som kom på vakt tok det pent med ro, jeg hadde jo bare 1-2 cm åpning…. Klokka halv åtte sjekket jordmor åpningen igjen, og til hennes store overraskelse var den over 5 (morsomt med misforståelser). Da ble det stress. Epidural skulle settes, en drøss med leger (to gynekologer og en overlege) skulle være der og måtte få beskjed. Anestesilegen hadde ekstremt mye å gjøre og sprang mellom fødestuer og operasjonssaler og kom ikke og satt epiduralen før halv ti, og da hadde jeg 10 cm åpning. De spurte om jeg virkelig ville ha epidural siden jeg hadde full åpning og de ville ta av epiduralen under pressriene. Epiduralen, så vidt jeg forsto, ville gjøre riene svakere, og det var ikke aktuelt med en slik fødsel. Jordmor, de to legene og jeg ble enig om å sette en liten dose (4 ml) slik at jeg fikk en pause før jeg skulle presse. De koblet meg på drypp pga av blodtrykksfall, og vi pratet og «koste oss» en stund. Klokka 23 tok de av epiduralen og ga meg oxytocin for å sette i gang fødselen igjen. Da var det pressriene som sto for tur. Jeg hadde fått forklart hendelsesforløpet og alle eventualiteter (klipp, vakuum, klype, tømming av blære osv). Overlegen kom etter hvert ramlende inn og sto bøyd over meg og legene og fulgte nøye med…. He he. Jeg huser egentlig ikke så mye av det som skjedde (husker at de klipte. Ekkel lyd…) før de gjorde meg oppmerksom på at nå var det bare hodet igjen. Takk og pris hadde de fortalt meg at når kroppen var ute kom de til å la litja henge ut av meg etter hodet til neste ri. Så der hang hun da, i noe som føltes som en evighet for det var veldig tungt og smertefullt. Det var jo ikke mange sekundene før den neste rien kom og da tenkte jeg, dette blir den siste, Hun skal ut NÅ. Jeg orker ikke mer. Jeg pressa alt jeg maktet og hadde, og plopp, der var en ny verdensborger ute, 10 dager før termin. Ei lita jente med fine APGAR-skåringer. Jeg hadde «overlevd» og hadde nå nok med å komme til meg selv. Lavt blodtrykk og lite væske i kroppen gjorde at jeg skalv og frøs og klarte ikke å holde litja med en gang, men superpappaen tok seg av henne. Den en ene legen to i mot etterbyrden og broderte meg sammen igjen mens jeg lå og strakk hals for å prøve å se litja sammen med pappaen og barnelegen (lege nr 4 i teamet).

Konklusjon: En fin opplevelse takket være all informasjonen jeg fikk før og under fødselen. Jeg husker til og med at vi flirte og lo når jeg var i epiduralrus. Det vondeste var faktisk akkurat i det sekundet hodet kom ut, men da var jo alt over. Jeg hadde glatt gjennomført en setefødsel til!!!

 

 

[Tuvis84]

Takk!! Godt å høre noe annet enn skrekkhistorier nå når min setefødsel står for tur! Jeg håper det går like godt for oss

[Bill1]

Lykke til Tuvis.

Når har dere termin?