Til dere som har barnefedre som ikke ønsker å stille opp mere.

[Anonym bruker]

Selv har jeg en datter på 2 år og 8 mnd. Faren og jeg bodde sammen til hun fylte 2. Han hadde lite samvær i starten, nå har det sklidd ut til at han ikke har samvær i det hele tatt. Han ønsker ikke stille opp på fvk og han har fått ny dame.. Han gir h* i ungen. Jeg synes det er så trist! Synes det er trist at en foreldre har såpass lite empati for barnet sitt, og at forelderen ikke ser verdien det er å tilbringe tid sammen med barnet sitt. Jeg gråt litt i kveld.. For valget av barnefar! Vi klarer oss bra i hverdagen.. Jeg har tom truffet en ny mann, og til og med han ser verdien i å være sammen med datteren min når han er sammen med oss. Synes han er helt fantastisk! Jeg studerer.. prøver å få livet mitt på gli igjen.

Synes bare det er trist, rett og slett.. at pappa'n ikke gidder møte barnet sitt, og ser på henne som en eneste sosial brems. Han er en egoistisk drittsekk.. men nå ser jeg hvor rett det var å dumpe han! Ingen av våre familier ser tankegangen hans..

 

Hva tenker dere om fedrene til barna deres? Er dere sinte på dem? Bitre? Likegyldige?

[Anonym bruker]

Jeg har en far til barnet mitt som er veldig opptatt av at han må ha mye samvær, men han har aldri samværet selv. Det er aldri han som henter og leverer på skolen, han stiller aldri opp på arrangementer (han var ikke engang der 1.skoledag til barnet) og han kommer aldri på noe, fordi jeg er der.

Når barnet er hos han, er han mest sammen med stefar, bestemor eller tante. Det er aldri pappa som tar han med på noe gøy, fordi pappa har ikke tid. Ikke engang til legen kunne pappa ta han, fordi (sitat barnet) "han har tross alt 2 andre barn, og "Lise" kan ikke være alene hjemme med de så han får tatt meg til legen".....

 

Så, han "vil" jo stille opp, og være der, men han bryr seg ikke. Han gjør det bare for at jeg skal ha mindre samvær, og han vil fremstille seg som en superpappa, noe han absolutt IKKE er!!

 

Hva jeg tenker om han? Han er er barnslig, som ikke vil samarbeide med meg. Han er feig, som ikke tar ansvar for sitt barn. Han er et regelrett rasshøl som snakker stygt om meg til barnet, sånn at jeg aldri klarer å komme innpå barnet. Barnet ønsker ikke å snakke med meg om ting som er vondt, fordi pappa mener jeg ikke bryr meg....

 

[Anonym bruker]

Oi.. drøyt Og tenk å snakke stygt om den andre parten fremfor ungene?! sykt. BF her fremstiller seg også som superpappa.. har tom bilde av seg selv og datteren fra i sommer som profilbilde. Hva er vitsen med å late som han bryr seg når han ikke gjør det? Jeg synes det er kvalmt. Snakket med min exsvigermor idag da hun ringte meg.. Og iflg henne hadde sønnen skrytt av den ENE overnattingen han hadde hatt datteren på ila 6-8 uker.. ( Snakk om under et døgn) Dad of the year! Nå blir det ikke mer samvær.. Han bryr seg ikke. Likegyldigheten hans gjør meg kvalm. HI

[Anonym bruker]

Det jeg heller ikke skjønner oppi dette er når menn får seg ny kjæreste, at ikke HUN reagerer på at han gir faen i barnet sitt.

 

Jeg ville aldri funnet meg i at kjæresten min hadde forsømt sine plikter ovenfor barnet han har fra før, heldigvis ikke noe problem - han gleder seg over samværet og skulle gjerne hatt mer. Ville ihvertfall ikke fått barn med en mann som ikke har samvær med tidligere barn.

[Anonym bruker]

22;10 her

 

Jeg er helt enig med deg! Om min mann hadde hatt barn fra tidligere, så hadde han ikke fått lov å holde på sånn som min ex gjør. Han hadde vært pokka nødt til å stille opp på 1.skoløedag til barnet (og der ville jeg også vært om det hadde vært greit for alle parter), han skulle stilt opp på 17.mai og se barnet gå stolt som en hane fremst i toget, og vært duskebærer. Han skulle stilt opp på alt som hadde med barnet og gjøre, og han skulle jaggu tatt ansvaret for å kjøre og hente på skolen selv!

 

Her er det stemor som kommuniserer med meg, fordi far ikke vil. Forsåvit greit nok, men guriland så hyggelig det hadde vært for barnet om pappa kunne snakket med mamma!

 

Hos pappa er det bare gøy. Det er kinoturer med stemor, det er overnattinger hos den kule tanta, det er byturer med bestemor. Og jeg skjønner at det er hverdager her, og morro hos pappa.

 

Barnet er til utredning på bupa...skal pappa stille opp? neeei. Pappa skal ha rapport i etterkant, for å være i et rom med meg det er visst som å gnage av seg en arm.

 

Men jeg har gitt opp. Han får seile sin egen sjø...bare så jævla synd at det er for dyrt med advokater.

[Anonym bruker]

Er helt enig med deg 22.21.. men så tenker jeg at denne nye dama hans er veldig ung ( 19 år) og naiv. Han er manipulerende, kontrollerende og gir svarte i ungen sin. Tok noen år før jeg så disse sidene selv, men så kom de frem etterhvert da. Tenk at en person kan forandre seg så mye! Kunne heller ALDRI funnet meg en mann som ga faen i samvær med ungen(e) sine.. Og ihvertfall ikke sett for meg en fremtid og barn sammen med en sånn mann. Og hva er vel et forhold når det ikke finnes fremtid i det? ;-) Han som jeg er med nå, kan ikke skjønne hvorfor ikke pappa'n til jenta vil se henne. Og han har ingen barn fra før.. så, nei er enig med deg! Kan ikke skjønne hvorfor noen kan være sammen med en sånn person! Men er vel som de sier, kjærlighet gjør blind..

 

Hi

[Anonym bruker]

22:10 her igjen

 

Jeg forstår heller ikke hvordan noen kan velge å ikke se barna sine. Det er helt utopisk for meg.

 

Jeg har ei venninne som fikk et barn for en god del år siden. I starten var pappaen veldig "pappa", skulle ha samvær og kom på besøk. Det tok ca 4 mndr før det ikke var noe kult å være pappa lenger (han var veldig ung)

Venninen min fikk ny kjærste, som etterhvert ville adoptere barnet. Pappaen godtok det ikke, men ville heller ikke ha samvær...

Nå, 8 år etter, har han fått adoptere barnet, og den biologiske faren går rundt og forteller hvor fæl mor er som ikke lar han se barnet sitt ( de var naboer i 2 år).

 

Det er helt latterlig at man ikke ønsker å se sitt eget barn, hvordan er det overhodet mulig?? Han går rundt å forteller at barnet er såå flink til ditt og datt, når sannheten er at han ikke aner. Han kjenner ikke sitt eget barn engang! Forkastelig!

[Anonym bruker]

Oioioi.. bedritne ex'er i et nøtteskall det der :-D Helt latterlig rett og slett! Vedder på at bf har gått rundt og fortalt alle hvilken fæl person jeg er, mens han samtidig skryter av ungen sin når han egentlig ikke aner noen ting. Han vet ikke engang hvilken barnehage hun går i.. Sier vel litt? Aldri levert henne, aldri hentet henne. Hadde i det hele tatt lite lyst å skrive han opp som forelder i lista i barnehagen, men var pokker meg nødt gitt. Nesten litt flaut å ha over navnehylla hennes; Far; XXX.. når han aldri er i barnehagen på tilstelninger, foreldremøter, henter/leverer eller noenting.

Huff, nei.. Eneste man kan trøste seg med er at man ser hvor gode/dårlige foreldre de er når forholdet tar slutt, og hvordan de egentlig er som person. Han kan angre seg en vakker dag når han sitter der med "et barn for lite" og vite at datteren hans er der ute et sted sammen med meg.. HI

[Anonym bruker]

Heh, ja du sier noe... Syns det er pinlig, rett og slett!

 

Men for min del kan han være så dritt han bare ønsker, det er barnet jeg har vondt av. Har selv vokst opp med en far som aldri var der, men alikevel tok veldig mye av æren for at jeg var som jeg var "Slekter på meg vettu" og hele den leksa. Men sannheten er at han ikke kjenner meg. Og det er vondt, for meg! Og det vil jeg ikke at barnet mitt skal føle...

[Anonym bruker]

Helt sant det:) Lurer på hva jeg skal si til min datter dersom noensinne spm "Hvorfor vil ikke min pappa se meg" kommer opp.. Håper jo det ikke gjør det, men hva skal man si til ungene da? Selv var jeg så heldig og hadde foreldre som var sammen hele oppveksten min og som fortsatt er gift. En slik familie ønsket jeg meg selv, men slik ble det ikke.

Har selv venninner som nå i voksen alder er bitter på fedrene fordi de ikke stilte opp, og håper ikke det blir min datter om noen år. Et barn fortjener to foreldre, men det er synd og skam når den ene ikke ser barnets behov.

Huff nei.. Var godt å skrive ned frustrasjonen min her! Og høre om andre i samme båt.. Alt jeg vil er at datteren min skal få den beste oppveksten hun kan få :-) Har de siste mnd følt meg som en dårlig mor fordi jeg valgte henne en pappa som ikke bryr seg.. En person hun knyttet seg til og som deretter ikke brydde seg om henne mer.

[Anonym bruker]

Man sier til barnet at far ikke takler, at det er vondt for far, at far gjør så godt han kan, at far ikke evner bedre. Man skjermer barnet så best man klarer for svik; er det avlysning av samvær som er et regelmessig problem, lar man samvær skje sporadisk, er det selve samværet som er et problem stanser man samværet.

Man har hele tiden fokus på barnet, og barnets behov, og jobber ut i fra det. Og man er ærlig, men man prater ikke dritt.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en eks. som gav eks i ganske lang tid. Han fikk seg ny dame, så var opptatt på den kanten...

Jeg var lei meg, bitter og sliten, men skjønte etter 6 mnd. at jeg ikke kunne bry meg om det lenger. Gav beskjed om at jeg ikke kom til å jobbe for at barna og han skulle få et godt forhold.

Da våknet han heldigvis gradvis. (den første forelskelsen hadde vist kjølnet)

Dette er mangen år siden nå, og vi har alle et godt forhold. Jeg går ikke lenger rundt og er bitter, men det er fortsatt sårt og tenke tilbake...