Bare lyst å gjemme meg under dyna og aldri komme fram (langt)

[Anonym bruker]

Jeg lever et liv med smerter (det har jeg gjort siden jeg var lite barn), jeg har sosial angst, jeg får "hjelp" for begge ting men det hjelper ikke stort.

Jeg er alene med to små barn, barnas far har ikke samvær etter eget ønske og betaler ikke en krone i bidrag (jobber bare svart)

Jeg får alt jeg har krav på av stønader så er ikke det det er snakk om her.

Jeg får kanskje nevne at jeg ikke er en ung mor. Og jeg og barnas far hadde vært sammen i mange år før vi fikk barn. Vi var prøvere i over 2 år før vi fikk første. Jeg har jobbet full jobb i 10 år før jeg ble gravid.

 

Min yngste er under utredning, man tror det er aspergers han har men vet ikke enda.

Dette fører med seg masse timer hos spesialister og møter med ppt og annet.

På toppen av at han er et krevende barn.

Og så er storesøster krevende fordi lillebror krever så mye og hun også vil ha oppmerksomheten. De er bare et år i mellom så det er jo ikke så rart.

 

Jeg flyttet hit hvor jeg bor nå (en mellomstor by) fordi familien lovte meg at de skulle stille opp og hjelpe til.

Dette var to år siden nå.

De hjelper overhode ikke til de gidder knapt å komme på besøk, og vil ihvertfall ikke ha besøk av meg eller barna. Så jeg har mindre kontakt med de nå en jeg hadde når jeg bodde langt unna.

Jeg har overhode ingen venner her jeg bor.

Jeg er på hilsing med de fleste men jeg har som sagt sosial angst og det er vanskelig for meg å være den som tar steget, og alle de som jeg har møtt har familie, venner og kollegaer så de har ikke noe behov å prøve å skaffe flere/nye venner.

 

Siden jeg har flyttet hit har jeg prøvd å skaffe jobb.

Jeg har søkt alt jeg har den minste mulighet til å få. Lest alt av hvordan skrive en flott cv, søknad som finnes. Men får aldri napp. Jeg har et fagbrev så får ikke utvidet os til å gå på skole.Og tror ikke jeg hadde klart det akkurat nå heller. Og det finnes knapt nok jobber i området innen for dette. Vel det finnes jobber men det er ikke noe utskiftning av hvem som jobber der.

 

Om 2 måneder går OS ut, jeg er super stresset og sliter virkelig pga dette.

Jeg er redd for framtiden til barna mine.

Og tanken å måtte gå på sosialen for at jeg ikke klarer å skaffe meg en jobb er den mest nedbrytende jeg kan tenke meg.

Hverdagen min går med til fysio timer og psykologtimer samt legetimer for meg.

Timer hos ene spesialisten etter andre samt vanlig lege for min minste og alle møter i barnehagen med PPT og annet.

(Høres sikkert greit ut for mange men er utrolig slitsomt når man sliter med angst.)

Søke jobber ofte flere i uka som man aldri hører noe fra.

Så har huset jeg leier nå blitt lagt ut til salgs (fikk ingen forvarsel i hele tatt). Jeg skjønner jo at de som eier sliter økonomisk og må selge men nå må jeg flytte og det er knapt nok en leilighet ledig rundt her og prisene er for tiden skyhøye grunnet studenter som trenger bolig.

Så om et par mnd kan jeg sitte uten både bolig og inntekt.

Og så må jeg jo vaske rydde og styre for visninger og så videre så dette legger ekstra jobb på meg igjen.

Blir litt som å styre og ordne for at ens eget liv skal gå til helvete.

 

Og jeg må regne med at ny bolig kommer til å være langt unna nåværende barnehage om jeg klarer å finne en. Et stort problem når jeg ikke kjører bil (medisiner) og bussforbindelsen er nesten ikke eksisterende. to busser hver vei om morran og så noen få på ettermiddagen. Funker greit når du bor her og skal inn til sentrum for å komme deg til jobb og tilbake på ettermiddagen men ikke når du må derfra og opp og så tilbake 2 ganger per dag.

Og Hvem vet om man klarer å få overflyttet 2 barn til en annen barnehage før til sommeren.

I tillegg er det dumt å flytte minste til en annen barnehage midt i utredningen .

 

Jeg er så sliten av å prøve og prøve og prøve. Og ingen jævla ting funker nei ting blir bare verre og verre.

Hare slutta å tro at ting ikke kan bli verre for hver gang jeg tror jeg har truffet bunnen så går noe mer til helvete.

 

Dette livet var ihvertfall ikke det jeg hadde sett for meg.

Alene med to små hvor far ikke bryr seg

Et barn med spesielle behov

Snart uten inntekt

klarer ikke skaffe jobb

Snart uten bolig

smertehelvete og angst

Familie som helst ikke vil ha noe å gjøre med oss (fordi barna er så slitsomme)

Bare noen få venner og de bor alle langt unna.

 

Hvem drømmer ikke om det fantastiske livet.

 

Jeg maser på nav for å få utplassering eller noe som kan gå videre til jobb. Jeg søker og jeg søker og jeg søker på jobber.

Jeg har meldt satt opp cv hos de vikarbyråene som finnes i området (skal være ærlig å si at det er noe jeg har gjort nylig.)

Jeg har kontaktet steder hvor det er mulig det er etterspørsel av vikarer

 

Jeg har søkt jobber andre steder men da må jeg jo selvsagt også si fra at jeg er avhengig av barnehageplass/dagmamma i området for å ta jobben. Allikevel har jeg kommet høyere opp i søkelistene på disse jobber en her jeg bor.

Hva mer kan jeg gjøre?

Jeg kjenner jeg ikke orker å kjempe mer men samtidig kan jeg ikke gi opp heller jeg har to barn som trenger meg.

Men det er vanskelig å føle seg noe annet en verdiløs når livet er slikt.

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Om det skulle bli krise: Søk utvidet OS. Eller gjør som du gjør, mas på NAV. Vær aktiv, ta den jobben du kan få.

Bolig.. Kan du søke en kommunal bolig? Forklar hvor landet ligger. Ellers, ring på alt du kan ringe på. Kjenner til problemet at studenter trenger bolig.. Fortsatt stor pågang. Men ingen skal da trenge å sitte på gata!

Når det gjelder barna dine.. Er du mye sliten? Kanskje du kan skaffe avlastningshjem siden du har krevende barn? Har heller ingen som stiller opp for meg her.. Men innimellom besøker vi familie.

Ellers, lykke til.. Klem fra en annen alenemamma.

[Anonym bruker]

Skulle til å si det samme!

Prøv å få kommunal bolig..

Og få avlastning til barna dine! Det trenger du, og fortjener du!

Håper alt ordner seg for deg! Stooor klem herfra

[Anonym bruker]

Avlastning får jeg ikke, kan muligens få til minste når/ om en diagnose foreligger.

men er ikke så mye barna i seg selv jeg er sliten av. Jeg bruker betalt barnevakt om jeg må noe. Men sjelden jeg går noe sted allikevel da jeg ikke kjenner noen her ja annet en familien da.

Det som gjør meg mest sliten fysisk er smertene og så er det det psykiske å gå rundt å bekymre seg hele tiden. Prøver å sperre av å glemme innimellom men det funker dårlig.

Og siden jeg ikke har noen å snakke med dette om Annet en en time i uka hos psykologen så ...... ja jeg vet ikke.

 

Kommunal bolig gies i første omgang til rusmisbrukere/alkoholikere og flyktninger her jeg bor, Jeg kan søke om jeg står uten noe sted å bo men ikke før den dagen da blir søknaden bare oversett vist nok.

Om det ikke er helt akutt får man ikke hjelp. (ja jeg har undersøkt)

Jeg blir ikke boende på gata da jeg får låne et soverom hos min søster og mannen fram til jeg får noe annet.

Men siden de påpeker at barna er slitsomme hver gang vi er på besøk så kan dere selv tenke dere hvor koselig det vil være.

 

Får håpe at hus salget går så tregt at prisene har gått ned igjen og det er mindre press på leiemarkedet før jeg trenger å flytte

Hi

[Anonym bruker]

Må bare svare deg igjen jeg. Man trenger da ikke ha en diagnose på barna for å få avlastning? Vet om maaange alenemødre som har avslastning med helt friske barn. Avlastning er sunt for deg og for barna, selv om det kanskje er andre ting som sliter deg ut. Da får du en helg i mnd å komme deg på. Det er ikke mye, men det er litt. Du kjenner ingen, men du kan jo bli kjent? Ta kontakt med andre foreldre i bhg f.eks, småprat med dem.. Fant ut jeg at en av vesla's bestevenninner i bhg bor rett på nedsiden av huset vårt. De pleier å leke sammen, så snakker jeg litt med moren til denne jenta. Skal ikke være lett alt sammen når man møter MYE motgang, tro meg.. Vet hva jeg snakker om.. Har ikke en lidelse jeg da, men har møtt mye motgang som aleneforelder.. ! Gjelder bare å finne en løsning på alle problemene, og ikke ta sorger på forskudd.

[Anonym bruker]

Du skal få en klem av meg iallefall, kan dessverre ikke hjelpe deg med så mye annet..

Men hva med å søke hjelp hos en coach? En som kan hjelpe deg med å rydde litt opp i livet ditt, samtidig som du får støtte og oppbacking? Du må i hvert fall få hjelp til å snu denne 'trenden' du er i. Og det kommer du til å få til med glans!

[Anonym bruker]

Hva som skal til for å få avlastning er forskjellig fra kommune til kommune, og når det er manko på avlastere så kommer barn uten diagnose langt ned på lista sånn er det bare.