Livet mitt og grunnen til at det føles så mørkt ut å leve..

[Anonym bruker]

I korte trekk har jeg vokst opp slik:

- Da jeg var 9 år opplevde jeg et overgrep, barnepasseren tok til seg friheten..

-Jeg ble mobbet pga angsten jeg fikk etter det. Jeg turte nesten ikke gå ut døra og ville ikke blant nye folk.

- Inn i mellom våre fire vegger trudde folk det levde en lykkelig familie på 6..

- Faren til søskene mine døde, og det tok innpå meg..

Grunner: Søskene mine begynte å slite av det, overdose/selvskading)

- Faren min hatet mine søsken(som ikke var hans barn), og likte ikke at moren min var der for de..

 

-Han ble voldelig, og begynte å slite med alkoholproblemer.

- Vi ble sendt på rommet klokka 20. og ble vi ikke der, fikk vi juling.

-Vi hørte ofte de kranglet, at moren min skrek, ting knuste..

- Vi flyttet da min eldstebror hadde gått til barnevernet med dette.

 

-Ble bare værre, moren min var blitt ei "dørmatte" og klarte ikke å komme seg vekk uansett hun ville.

-Jeg måtte ringe til politi pga voldelig far, der han sprang etter oss med skarpe gjenstander.

- var ofte ambulanse på plassen her, engang fordi faren min hadde kuttet opp moren min, og naboene varslet.

 

-Jeg ble tenåring og slet mye, var borte fra skolen..

-Begynte med selvskading.

-Ble sammen med en som drev med narkotika.. ble gravid, endte i abort.

-Faren min begynte å kalle meg hore, og truet med å kaste meg ut.

 

 

Og værste av alt, jeg turte ikke si ifra til noen..

 

Kunne sikkert ramse opp mer, men tar så lang tid.. Er litt deppa i kveld. og om dere vil slenge dritt så ta litt hensyn og heller la det være..

og beklager for de som syns det var dumt gjort å legge ut dette, trengte bare å skrive ned litt..

[Anonym bruker]

Huff, men det eneste du kan gjøre er å se fremover. Fortid er fortid.

Regner med du har barn siden du er her? Du må være sterk for dem.

Og om du trenger å bearbeide fortiden så oppsøk hjelp.

DU er jo her nå, voksen, med andre ord så kom du deg gjennom alt!

Du er sterk.

[Anonym bruker]

Sant! På dagtid går det forsåvidt greit! men på kvelden da jeg sitter alene, blir det veldig vanskelig!!

 

Og det er nesten fælt at fortiden kan være med å dempe gleden av fremtiden.

Jeg har barn ja, og elsker dem overalt! Jeg skal være sterk for de.. men er ikke alltid like lett... :/

[Anonym bruker]

synes du skal gi deg selv en god klapp på skulderen for alt du får til i livet! ala "jeg er en god mor", "jeg er flink å lytte" osv. og tenk på alt i livet ditt som er bra! barna feks.

lykke til, god klem, høres ut som du trenger det i kveld.

[Anonym bruker]

Men du er jo ikke i den situasjonen der nå det er viktig å huske på

[Anonym bruker]

Du må jo oppsøke hjelp og få beabeidet dette.

[Gjest marie-s]

Kjære deg at du er oppegående nok til å kunne stave skal du være stolt av! Jeg mener at hvordan kan noen komme seg ut av det du har opplevd med hevet hode og kan fortelle om det? Jeg synes du gjør rett i å dele tankene dine her når du har det tøft, hvorfor skal du låse alt inne? Få det ut, forstå at dette ikke har vært din feil eller ditt ansvar. Ditt ansvar er å sørge for at du får et godt liv herfra og ut! Klem.

[Anonym bruker]

Du må legge fortiden bak deg ikke bære den forran deg slik du gjør nå.

[Anonym bruker]

Det kan hende du er sterk nok til å klare dette selv, men jeg vil på det sterkeste anbefale deg å søke hjelp til å få ryddet disse tingene i hodet og arkivere dem slik at de ikke overskygger resten av ditt liv.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

er vel ikke dette man vil lese om her??

[Anonym bruker]

Det er veldig lett å kunne skrive om dette.. jeg kommer jo innpå tilbakeblikk av hendelser og det kan ta lang tid før jeg er ferdig med å skrive en setning også videre.. Men jeg klarer å _skrive_ det.. Men å prate om det, med noen rundt meg, det funker ikke..enda.

 

Jeg og min famillie har holdt dette hemmelig, tilogmed da min far satt i fengsel, var det bare vi i famillien(mor,søsken) som visste om det.. Slekt og venner visste lite, de visste at det skjedde noe.. men ikke hva.

Fra jeg var 12 til jeg var 16 hadde jeg to personer jeg kunne prate om dette med.. men ikke etter den tiden.. Jeg har også vært redd før hva som kunne vente meg om jeg oppsøkte noen å prate med..

 

Ser jo også at mine småsøsken sliter den dag idag, og det gjør jeg også, ikke mye å få gjort, men sitte å tenke på at man KUNNE gjøre noe da det var som værst, er en ille tanke nå.. siden jeg ikke gjorde noe..

 

Men nå er jeg på tur til å stupe utenfor og merker selv jeg trenger litt hjelp..

Bare jeg tar meg selv litt hardt i nakken, og oppsøker hjelp, så håper jeg at det kan bli bedre.

Har sagt det nå helt siden august, at jeg skal få noen å prate med, men det blir bare med "kjeften"..

Men jeg håper!

 

hi

[Anonym bruker]

Klapp igjen du over hi..

[Anonym bruker]

er du sikker paa at det er prat som skal til for aa faa det bedre da..

 

finnes jo andre alternativer paa markedet naa... ala healing akupunktur, osv som hjelper deg aa finne og faa ut ulumskhetene...

 

men selvfølgelig sikkert bra aa slippe aa baere paa denne hemmeligheten, og søk hjelp, saa du ikke overfører dine saar til barna dine... de merker det paa deg vettu... at du ikke har det bra..

[Anonym bruker]

klem <3

[Anonym bruker]

Jeg er ikke sikker på det nei.. men vet ikke helt hvor jeg skal begynne liksom..

Burde vel ta meg en tur til legen, og kanskje få noen råd der.. da jeg føler meg klar til det...

Er ganske så vanskelig å holde det før meg selv og, jeg fortalte det engang til en eks, men med engang det ble slutt, drev han og fikk det i mot meg og skrev mye dritt med tanke på de tingene som har skjedd, at jeg fortjente det og om jeg så ikke hadde gjort ditt og datt, så hadde ikke ting skjedd.. man blir litt mer passiv :/

 

takk for alle svar og klemmer!

<3

[Anonym bruker]

lurer på hvorfor det alltid må være noe frekt svar i alle tråder...

[Anonym bruker]

Men siden du ikke lever i den slags i dag, så kan du jo også begynne å tenke på de fattige i afrika f.eks?

 

[Anonym bruker]

klapp igjen

[Anonym bruker]

Jeg har ikke egentlig noen gode råd. Selv om jeg også har opplevd en del vondt i oppveksten var bestandig fammilien min der for meg, så det blir ikke det samme.

Har du fortalt om dette til legen din og fått noen form for behandling? Selv om du fungerer bra i dag kan det være godt.

En annen ting jeg har god erfaring med når livet er noe dritt og jeg vil ha en pause er trening. Spessielt å løpe en tur (de fleste ville nok kalle det langsom jogging men jeg blir sliten) om kvelden fungerer godt for meg. Da sover jeg veldig godt om natten. En annen ting jeg liker er å ha et håndarbeid i hendene. Hvorfor det virker beroligende og godt vet jeg ikke, men for meg virker det. Det er i hvertfal en ufarlig ting å prøve.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Jo, nå trener jeg endag i uka, denne uke går jeg opp til 2. Også prøver jeg å gå 2 turer med hunden alene, hver dag.

 

Så håper det blir bedre av det, har jo så vidt startet så kan liksom ikke si noe på det ennå.. Men jeg prøver

[Gjest marie-s]

Hva med å skrive det ned til legen? På den måten slipper du å si noe, for jeg regner med at det å skulle forklare alt vil ta lang tid og møter du sympati og forståelse så er gråten der med en gang og man klarer ikke å si mer. Kan være lurt å skrive også da at du ønsker å få time hos psykolog slik at han ikke bare skriver ut en resept på ett eller annet. En psykolog vil hjelpe deg til å stille de rette spørsmålene til deg selv slik at du på sikt kan bli kvitt skyldfølelser og få bearbeidet de andre minnene.

 

Ser at du trener, har du vurdert å trene kampsport? Mulig det kan gi deg bedre kontroll og noe mer trygghet?

[Anonym bruker]

Leit å lese, men hvordan er livet ditt NÅ?

[Anonym bruker]

Mulig jeg kanskje skrive et brev til legen.. det er slik du sier, 21:48, når man først prater om det, og folk kommer med symptai og forståelse, så kommer tårene.. og da knekker jeg sammen.

 

Jeg har vurdert det.. men vil gjerne prøve å bygge opp litt med litt "lett" trening i starten, ihvertfall..

 

Livet mitt nå. Tja, det er jo ganske greit, da jeg er ute om dagen, altså, jeg studerer for øyeblikket, og får av den grunn ikke tenke så mye.. men når jeg kommer hjem, "lukker" verden seg..

Jeg har barn, jeg har et sted å bo.. jeg har venner og slikt. Jeg er jo så og si lykkelig utenom disse tankene og smerten..

 

Men dette sperrer mye av lykkeligheten som kunne vært der..

[Gjest marie-s]

Jeg tror du fint kan klare å skrive det ned til legen, du slår meg egentlig som en veldig sterk person, tenk hvor manhe som bare hadde lattvseg selv gå til grunne om de bare hadde opplevd halvparten av det du har gjort. Så ikke la dette få ta mer av ditt liv, få den hjelpen du har krav på til å komme gjennom det slik at du kan slippe unna de mørke skyggene.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for det!

 

Ja, skal nok klare ett eller annet!