vedlig trassig 2-åring! hvordan holder man ut???

[Anonym bruker]

jeg må få ut litt frustrasjon! Mannen min og jeg blir snart gale! Vi har en gutt på 2 år som selvfølgelig er verdens herligste gutt, det er bare det at han har et voldsomt temperament, og nå har han i tillegg kommet i trassalderen. Han får noen voldsomme raseriutbrudd, og han surver mye! I dag har vi hatt fri, og det er faktisk så ille at vi egentlig gjerne heller skulle ha vært på jobb, for det er så ukoselig hjemme. Han har survet helt siden han stod opp, og har hatt raseriutbrudd hele tiden. Vi har gjort alt, ignorert han, snakket rolig til han, alt vi har lest vi skal gjøre. men det kommer til et punkt hvor det blir nok, og vi blir sinte og roper vi også. Vet det ikke blir bedre av det, men vi er bare mennesker, og vi er vel ikke de eneste foreldrene som reagerer sånn? Jeg er iallefall ikke super-mamma! Jeg føler meg som en elendig mamma, og tidligere i dag satt jeg meg bare ned å gråt og gråt. Jeg er jo så glad i han, men når han er slik, og det er ofte, så har jeg lyst til å kaste han ut av vinduet! (det kommer jeg jo ikke til å gjøre, men man tenker det innimellom.)Vi har snakket om å få en til, men sånn det er nå er det ingen av oss som orker tanken på det, siden han vi har er en håndfull. Jeg er 35 år nå, så hvis vi skal ha en til, så kan vi ikke vente for lenge heller, men sånn det er nå, makter vi rett og slett ikke. er det noen andre som har det slik?

[Anonym bruker]

Hei.

Trur vi er mange om å måtte gå igjennom dette. Man hører jo at trassen skal begynne ved 3 års alderen, men jeg er av den overbevisning at den begynner MYE tidligere.

Jenta vår har også begynt å trasse en del, det er så jeg begynner å lure på om hu hører normalt innimellom, men hun hører alt vi sier utenom når det er noe vi ikke vil hun skal gjøre.

I tillegg har hun begynt å slå, mest på meg, men også litt på far. Og når jeg da til slutt blir sint så går hennes verden i grus.

Hun slår ingen andre, har forhørt meg i barnehagen.

Så kjenner godt igjen lysten til å hive de ut vinduet, fordi om det aldri er en reell tanke.

Men vi har veldig mange gode dager også, ser det er verst kanskje de dagene som man ikke rekker så mange aktiviteter med henne fordi vi har mye å gjøre hjemme. Syns ofte det hjelper å komme seg ut eller skifte miljø. Trur mye ligger i at hun kanskje kjeder seg når hun må leke aleine.

Nå venter vi allerede nr to rundt nyttår, så vi er veldig spent på åssen det her skal gå når babyen er født. Vet ikke hvor mye jeg skal forberede hu på at det kommer en konkurrent.

 

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg vet ikke hvordan jeg best skal formulere dette slik at det ikke kommer galt ut, så vil bare begynne med å si at om noe kommer galt ut, så var ikke det intensjonen i hvertfall ;-)

 

Jeg tror trass for det alle meste er verst med det første barnet. Ikke at barnet trasser verst av alle barna man har, men fordi det er første gang man opplever det. Opplever at ens skjønne lille skatt forvandler seg til et monster som man slett ikke kan styre slik som en gang kanskje innbilte seg når man himlet litt oppgitt med øynene bak ryggen på venninner med små barn som skrek og trasset og en tenkte for seg selv at slik skulle da ens eget barn aldri bli.... Helt til det ble slik likevel.

 

Jeg tror at barnets første trassperiode av mange oppleves som en blanding av en ubevisst nederlagsfølelse (over å ikke kunne forhindre at ens eget barn også ble et trassmonster), og en mer bevisst tanke rundt å føle seg mislykket fordi man jo nødvendigvis må gjøre noe galt når barnet holder på slik og en ikke takler det? For alle andre takler det jo så bra. Men det gjør de gjerne ikke, en bare later som på utsiden.

 

Så får en gjerne flere barn, barna blir eldre og kommer i nye trassaldre, og da virker minste sin trass virker plutselig så overkommelig og nesten søt i forhold til de store barna sin trass. Jeg har selv 4 barn, eldste blir straks 9 år, minste er 2 år. Vesla er ikke mindre hissig og trassig enn det eldstemann var, nesten tvert i mot. Hun er den mest temperamentsfulle av dem alle, og kan ha noen vanvittige raserianfall og trasse på alt mulig. Men jeg blir sjeldent stresset av henne, hun får nå bar holde på.

 

Slik var det ikke da eldste var på samme alder. Da følte jeg meg mislykket og lurte på hva vi gjorde galt siden han holdt på slik. Jeg kunne i de mest fortvilede stundene skrike tilbake, gråt masse og fælte meg helt fæl. Det gjør jeg ikke nå. Jeg har modnet som mamma, lært meg mer om barn og hvordan de fungerer, og ikke minst, blitt mye tryggere på meg selv i morsrollen. Jeg lar meg overhode ikke vippe av pinnen av en 2 åring lenger. Jaja, så trasser hun, la henne holde på. Jeg gjør det jeg skal, og ferdig med det, hun får nå bare hyle. Jeg synes til og med at det kan være litt søtt. Sikkert fordi jeg vet at dette er den enkleste trassen. Noe som vel ikke er så beroligende å lese om for deg HI, men man vokser hele tiden med oppgaven, og man lærer seg faktisk å takle trassen.

 

Jeg tror det viktigste for deg er å trekke pusten dypt, og ikke la deg provosere av at han trasser. Nå har dere barn ham, dere er to voksne som er 100% oppslukt av bare ett lite barn. Og han er eldst, man gjør ofte eldste barnet til eldre enn det som det er fordi man føler de forstår så mye plutselig. Man han er enda liten, og følelsene hans blir noen ganger helt kaos inni ham. Dere vil gjøre klokt i å ikke være så oppslukt av alt han gjør. Gi litt slipp. Prøv å tenke deg hva du ville gjort om han var en av mange søsken. Ville du tatt alle kampene med ham da? Nei, for du hadde ikke hatt tid. Ville du hatt tid til å la det gå sånn inn på deg? Nei. Man han ville vært den samme likevel, trassen like fullt til stede, bare at dere hadde ikke hatt samme fokus på det. I tillegg kan det være lurt å lese litt om barn og deres forståelse av ting. Det kan gi mange a-ha opplevelser. Det finnes en bokserie som heter Forstå 2-åringen, Forstå 3-åringen osv. De er ikke fasit på noe, men de kan gi innsikt.

 

Ble litt rotete svar dette, og jeg aner ikke om det ble til noen hjelp. Men det er i hvertfall normalt å ha det som du har, og man venner seg til alt, så ikke vær redd for å få flere barn. Noen ganger er det enklere å ha flere barn enn bare ett ;-)

[Anonym bruker]

Kjære Alva! Tusen takk for veldig fint svar! Du har helt rett, og jeg ser det nå! Og jeg tror rett og slett vi bør få en til med en gang;) Svaret ditt fikk meg til å innse at jeg er ingen dårlig mor, alle barn er slik! Og det er som du sier, vi tar alle kampene med han, nettopp fordi vi er så oppslukt i han. Så jeg tror han har godt av å få en søsken veldig snart:) Og at det er normalt og miste besinnelsen og rope innimellom er veldig godt å høre. Takk, Alva! Du reddet dagen min:)

[ahelene]

Supert svar Alva.

Oppmuntrende lesing for oss "nye" mammar som skal igjennom dette for første gang

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Bare hyggelig dersom det var til hjelp :-) Litt redd for at det skulle bli veldig "nedlatende" når jeg skrev det slik, men det var ikke ment sånn så jeg er glad for at du ikke tok det slik. Jeg bare husker så godt hvordan det var selv den gangen, men vet jo nå at det er helt normalt, og at det blir enklere å takle det :-)

[Anonym bruker]

Ikke nedlatende i det hele tatt, bare gode ord fra en mer erfaren mamma:)

[Anonym bruker]

Heihei, er alene med en 2,5 åring jeg. Hun har også raseriutbrudd, trasser, slår meg, spytter, kaster mat i gulvet, hyler når hun ikke får viljen sin.. Sutrer bare hun kjeder seg litt. Lista er lang, men så er hun nok en ganske normal 2 åring. Dagene innimellom er så tunge at jeg ofte bare vil grine fordi hun er så trassig. Har en bf som ikke lenger stiller opp eller vil ha ne med hun å gjøre.. Kunne ikke forestilt meg å hatt en til nå, alene eller i et forhold. Du er ikke alene

[kirsty*2barnsmamma]

Kjempefint svar Alva