Hva gjør man når man finner ut at tenåringen kutter seg???

[Anonym bruker]

Noen som har vært mor eller en annen pårørende ??

[Anonym bruker]

En kontakter fastlegen til tenåringen, som bekymret pårørende.

 

Og så snakker en med tenåringen selv, på en rolig måte, om hva det kan være som plager tenåringen, kanskje?

 

Men en kontakter hvertfall legen.

 

Her har vi ikke helt samme problemet, men problemene er store her likevel(og destruktive). Jeg har samarbeid med alle etater som kan ha noe å bidra med. Også barnevern og legen til tenåringen.

[Anonym bruker]

Jeg kuttet meg selv når jeg var tenåring, og jeg vil bare si at du må trå veeldig forsiktig. Ikke hiss deg opp på noen måte, det gjorde nemlig moren min og da ble alt bare værre. Vet du hva som er grunnen til at h*n kutter seg ?

 

Moren min ordnet så jeg skulle til psykolog, og truet med innleggelse og hele pakka (alt i fullt sinne), og jeg følte meg bare overkjørt.

 

Selv om det høres rart ut, så kan det hende h*n trenger tid til å takle problemene litt selv. Jeg sier IKKE at du ikke skal gjøre noe, men ikke overkjør h*n. Det skal nemlig ikke mye til før ting kanskje blir værre, så det er viktig å samarbdeide med h*n.

 

Masse lykke til, håper det ordner seg!

[Anonym bruker]

Jeg har vært selvskader selv.

Og det er jo selvfølgelig en grunn til at man gjør det, problemet er at man blir veldig avhengig av det, og derfor er det vanskelig å slutte også.

Dere burde kontakte lege, og gjør det snart! Kanskje tenåringen har en lærer eller lignende på skolen som h^n kan kontakte?

Jeg husker selv at helsesøsteren var den beste personen som jeg kunne snakke med. (All ære til hun).

Og til slutt ikke minst: Snakk med tenåringen din!

[Anonym bruker]

Vet ikke grunnen.. men h*n gikk i shorts og tskjorte idag tidlig og da så jeg et lite kutt på foten, så veldig ut som h*n prøvde å skjule det..

og to andre på armen...

 

Nå er ikke jeg mor, men søster, men det er likevel helt forferdelig å finne ut at dette foregår :/

[Anonym bruker]

Kontakt helsesøster, legen og andre ressurspersoner i hennes nærhet.

[Anonym bruker]

Av egen erfaring med å små kutte meg så ville jeg ha sett det litt ann jeg. For min egen del så ser jeg klart at dette ikke er en sund måte å håndtere problemer på. Men sammtidig så var det jeg gjorde så lite at det ikke var farlig. Det var min måte å håndtere problemer mine på når det kokte over. Ingen kunne ha hjulpet meg noe særlig med det, kanskje utenom kjæresten min på den tiden.

 

Hadde andre påpekt det så er jeg redd for at jeg bare hadde fortsatt og gjort det værre for å "bevise" at jeg ikke tulla eller ropte om oppmerksomhet.

 

Ser du flere kutt og arr så er saken en anne... men et par små striper er ikke noe jeg mener man skal blåse så mye opp. Men absolutt en grunn til å holde et ekstra øye til vedkommende.

[Anonym bruker]

Vi har hatt dette i vår familie og det dummeste foreldrene gjorde var og være redde for og ta tak i det for og gjøre det verre, dette er et skrik om hjelp fra vedkommene eller tegn på psykiske problemer. Det gikk for langt i vår familie da de ikke tok tak i dette før barna var myndige og nektet og motta hjelp. den ene er nå innlagt på sykehus i en alder av 25 og vil aldri få et normalt liv.

 

Så vær så snill ta tak i det og kontakt fastlege slik at de kan bestille time hos BUP der dere bor. Barn og ungdoms psykologien.

 

Jeg har selv gått der og fikk all hjelp jeg trengte og er nå "stabil" og har et godt liv.

 

For mange er dette en dum trend som de bli påvirket av men for mange er det tegn på depresjoner som må tas alvorlig eller kan de uvikle seg farlige.

 

Håper dere tar tak i det. og barnet vil takke dere da det er voksent nok til og skjønne at dere gjorde det av kjærlighet.

[Anonym bruker]

Jeg oppdaget at en venninne hadde gjort dette på videregående. Det er vel 12 år siden nå. Jeg så¨det etter en gymtime. Hun knakk sammen da jeg sa: Du... den armen din.... jeg ser jo hva det er, og det der skal ikke du fortsette med.

 

Endte opp med å klemme henne, og snakke om det lenge, og sitte der sammen med henne til hun hadde ringt fastlegen og forklart hva hun trengte time for. Så fulgte jeg henne til legekontoret for at hun skulle få renset og sjekket sårene. De lot henne komme for det med en gang, heldigvis. Dette var få dager for skoleslutt og det gikk mange år før jeg så jenta igjen. Hun har heldigvis klart seg veldig bra. Dritbra utdannelse og jobb har hun fått.

 

Jeg tror at om man tar tak i det med forståelse og omtanke, kan man snu en slik situasjon som selvskading. Om man reagerer med frustrasjon, sinne eller "skrekk og gru" så blir vondt værre.

[Anonym bruker]

Da kontakter man UPA (ungdomspsykiatrisk avd) via fastlegen. Jeg ville forklart henne at du er bekymret fordi hun skader seg og at dere derfor skal til legen for å få orden på ting. Det kan være mange grunner til at slikt skjer, men selvskading blir ofte betegnet som sterke psykiske smerter som en prøver å få bukt med ved hjelp av fysiske smerter. Hvis en får vondt fysisk, så er det ikke så gale psykisk.

 

Håper at dere får god hjelp og finner ut av dette, lykke til