Jeg har det litt tungt.

[Anonym bruker]

broren min prøvde å ta livet av seg da jeg var 15.. jeg kom til han ca en halv time etter jeg fikk en melding der han skrev om at han var veldig glad i meg, og at jeg skulle hilse datteren hans..

Dette brenner seg virkelig fast.. Det gikk bra.. men det var så fælt..

 

Måtte ta fra han pilleboksen, alkoholen.. gjemme det, holde han, trøste han, holde rundt han.. passe på at han holde seg rolig.. ringe ambulanse, forklare vei.. være med på sykehuset.. det brant seg skikkelig fast...

 

og akkurat nå trøkker tårene seg på.. :'(

[Anonym bruker]

syt en annen plass.. er så lei av syteinnleg!!

[Gifteklar:0))]

Uff,har du gått i nå form for terapi for det? Hvordan går det med broren din nå da? Kanskje det hjelper å snakke med broren din om den hendelsen?

[Anonym bruker]

Når var dette? Har du snakket med noen om det?

Jeg vet at for min egen del er det god terapi i å snakke ting av seg, så jeg snakker i hjel alt som plager meg. Hjelper veldig å dele vanskeligheter med andre!

 

Skriv det ned i et detaljert brev om du ikke føler for å snakke med noen akkurat nå, få det ut på en måte. Legg ut hele historien her, eller send det til noen, eller legg det i en skuff!

 

Klem til deg=)

[Anonym bruker]

Gå og lek på motorveien du NN 23:55

[Anonym bruker]

Leke på motorveien? Vel, jeg syter da ikke over livet, og har derfor ingen grunn til å leke på motorveien.

[Anonym bruker]

Det var bare et vennlig forslag fra min side, i håp om å få deg bort herfra en stund. Kanskje du lærer deg folkeskikk når du blir voksen?

 

Visste du ikke at du ikke MÅ åpne innlegg som allerede i overskriften annonserer at det er et syteinnlegg du da?

[Anonym bruker]

Nej, ikke akkurat.. eller egentlig jo, men... jeg syns egentlig folk kan lære seg at man ikke MÅ skrive om hvor fææælt alle ting er!

 

Akkurat hi's innlegg kan jeg sammenligne at det var så "fælt" som når samboer fiser.

[Anonym bruker]

Uff, må være helt forferdelig opplevelse... også fordi du var så ung den gang.. 15 år..

 

Har du fått noen å prate med etterpå?

Kan tenke meg at du har fått en slags "ta-vare-på" .. greier etter dette. I allefall da du havnet oppi det og klarte å redde han,

 

Jeg mistet selv min bror for mange år siden. Han tok sitt eget liv, 19 år var han... Vi kom dessverre for sent...

Det var helt grusomt!!

men, tror og at det ville være helt grusomt å kunne være den som redda han, om det hadde vært tilfelle...:/

 

Husk, du har lov å være sint! Å være lei deg! Å synes dette være helt for jævlig!!

 

Om du ikke har noen i din nære krets å prate med, venner, familie, etc... synes jeg du burde få en psykolog el lignende å gå til. Er som regel godt å kunne lufte ut det man har inni seg...

 

Klem til deg

 

 

[iskaffe ♂ ♀]

Hei!

jeg har opplevd akkurat det samme, bare at det var min mor...

jeg sliter veldig med dette jeg også, jeg var bare 17 år og bodde hjemme når hun prøvde.

 

jeg har ikke snakket med mamma om det, fordi hun er psykisk sjuk og jeg er redd det "drar" henne mer ned om jeg nevner det.

 

om du vil kan du godt sende meg en pm, så kan vi dele litt tanker om du vil...

 

håper at det går bra med deg og jeg skjønner at du sliter med det i ettertid, det er virkelig tøft å måtte oppleve at de man er mest glad i ikke ønsker å leve og atpå til må hjelpe dem med å overleve der å da....

 

gir deg en stor klem!

[Anonym bruker]

Har ikke gått i noe terapi, har mest bare holdt det inn i meg, slektninger vil helst ikke prate om det, og det er heller ikke alle som vet det :/

Psykolog vil nok bli altfor vanskelig også..

Fikk pratet litt med moren min, men hu ville heller holde det på avstand, faren vår var død allerede da, så var bare moren min som var der før å prate, og hu takler det ikke så bra.. Vanskelig for oss alle i ettertid også, uansett vi ikke har pratet så mye om det...

 

Ja, nå er jeg tilgjengelig på mobilen heletiden, sitter ofte oppe om natta, ofte når jeg vet han eller samboeren er borte/ute på byen, da pleier han å ringe, og trenger at noen er der for han..

 

Huff, vondt å lese om det 01:24 :/

 

Jeg gråter veldig ofte, og gråt da også.. Reaksjonen hans til at jeg låste meg inn, tok telefonen da han pratet med moren til barnet hans, og pratet med henne før å spørre hva som egentlig skjer, sikkert dumt av meg, men jeg var i sjokk!! Måtte helle ut pillene og la han få tilbake bare boksen, måtte støtte han opp, ja.. alt slik.. Blikkene han sendte meg da han fant ut at jeg ville klare å redde han...

Er ikke noe artig..

 

Og ˙·٠•●♥ Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ ♥●•٠·˙07&11, mulig jeg sender deg en pm, senere!

Er litt synd og lese om flere som har opplevd det samme!

 

Klem tilbake til dere!