sammen i gode og vonde dager???

[Anonym bruker]

men nå er det lenge siden gode dager. Fra vi giftet oss gikk det bare 4 måneder før ALL UFLAKS kom over oss.. og jeg får så vondt inni meg når jeg daglig tenker på å gå fra ham.. Hadde det ikke vært for ungene, så hadde jeg gått..

Han fikk diagnose depresjon av legen i mars, jeg mener dette startet allerede i begynnelsen av 2009,, og siden da har det nesten blitt verre.. Jeg klarer snart ikke svelge flere kameler.. Vi har 3 unger, jeg jobber og har meldt meg på studier for å få endene til å møtes(slipper å betale studielån 1 år + får stipend), tar alt av våkennetter og andre nattaktiviteter, holder styringen på ALT som skjer for alle, Og selv om han bare suller hjemme, så må jeg rydde og gjøre rent etter ham når jeg kommer hjem..

Ja, han leverer minstemann sent og henter ham tidlig, men det er da alikevel 5-7 timer der han kan være produktiv.

 

Føler jeg snakker til veggen.. Og vet snart ikek andre måter å ordleggemeg på enn med trusler om å gå.. Jeg er sliten.. Å dra lasset en periode er greit, men i 2,5 år.??? Han sliter med å få seg jobb, det er det det munner ut i. Gått arb.ledig siden desember 2008 nå. Vi har kun min inntekt, men eter lang tid får han snart penger i form av AAP fra nav.

 

Noen råd? Vet snart ikke hvordan jeg skal klare å være en hyggelig snill kone..

[Anonym bruker]

Ikke alltid sammen i gode og onde. Det fordrer at begge gjør en innsats for å berike hverandres liv. Det er lov å bli sliten, det er lov å nesten gi opp. Det er til og med lov å gi opp. Men da må du ha prøvd alle utveier først, så du vet sikkeret med deg selv at du har gjort det du kunne. Har du noen mulighet til å dytte han i gang? Skaffe ham hjelp? Få ham til å forstå?

Du høres ut som min bestevenninne, du har bare kommet lenger enn henne. Jeg skulle ønske hun kunne gå. Eller iallefall hadde mot og ork til å sette hardt mot hardt. Jeg tror hun rett og slett har resignert og bare går på autopilot.

Lykke til, kjære deg!

Det er uansett lov til å stille krav til hverandre, kanskje kan du ikke kreve for mye, men at han gjør en innsats for eget liv og psykiske helse, ja det kan du kreve. Det er ditt liv også, det handler om.

Klem

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal sette deg ned og ta en skikkelig prat med han, så han forstår at "i gode og onde dager" ikke betyr at han skal ha gode dager og du onde. Kanskje han bare trenger å få banket litt vett i knollen? For jeg regner med at du egentlig elsker tufsen? Jeg er av den tro at komunikasjon er alt, så lenge man elsker hverandre. Kjør på og si ALT du mener, på en saklig og ikke (bevisst) sårende måte. Lykke til uansett hva du gjør.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon og vet endel om dette.

 

Du må få din mann i tale, da gjerne med hjelp av andre.

 

Jeg holdt på å ødelegge ekteskapet vårt, da jeg var utro over en lengre periode og dette ble oppdaget. Grunnet til at jeg var utro har jeg egentlig ikke svar på da jeg virkelig elsket og elsker min mann men det skjedde.

 

Når dette ble oppdaget kastet han meg ut og det var utrolig tøft, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da forstod jeg først hvor grusom jeg hadde vært, og måtte ta konsekvensen av dette.

 

Heldigvis gikk min mann med på å gå i terapi og dette hjalp oss skikkelig.

 

Vi fikk begge snakket ut på alle måter og fikk renset luften skikkelig.

 

Dette er nå snart to år siden, og det var en lang prosess, men i dag har vi det veldig bra sammen vil jeg si. VI passer på at vi tar vare på hverandre, ikke såre hverandre og om det er noe vi tenker på ta det opp og løs det der og da.

 

Det er håp, ikke gi opp

[Anonym bruker]

En skikkelig prat med ham om hvordan du har det og hva dine ønsker og forventninger er og spør litt om hva han ønsker og hva han kan bidra med. Gjør det eventuelt klart om du har en minstestandard som du "krever" og et tidsperspektiv.

 

Har han en depresejon, så må jo den behandles. Har ikke det skjedd?

Mangler han arbeid, så er NAV rette plassen med tanke på praksis, opplæring osv

[Anonym bruker]

Jeg stiller minimimskrav..

 

1. han skal kun sove på natten, og ikke på dagen, for da blir nattesøvnen dårligere.. Han velger alikevel å sove 2-5 timer på dagtid

2. Han skal ikke spille når ungene er våkne, men heller være delaktig i hverdagen.. Det første han gjør er å slå på maskinen og sitte der 1-2 timer før han i det hele tatt spiser. Og fortsetter utover dagen. Om han ikke spiller, så sitter han å surfer. Han skjønner ikke hva han skal ta del i i hverdagen. Når jeg drar på jobb gir han minsten grøt og leverer ham før han starter sine spille/soverutiner.

3. I forhold til husarbeid så mener han selv at han ikke ser hva som skal gjøres, så jeg gav ham beskjed før jeg dro på jobb om dagen hva jeg forventet av ham.. Dette ble halvveis gjennomført. Han mente han trengte en liste over hva han skulle gjøre. Jeg lagde en, men da ble han sur, for der stod bare han sarbeidsoppgaver og ikke alles arbeidsoppgaver. Han ville se at arbeidsfordelingen ble rettferdig. For han jobb var jo å være jobbsøker, ikek gjøre husarbeid. Hadde han jobbet, så kunne han ikek gjort alt jeg forventet. Listen rommet da kun 3 punkter. Rydd kjøkkenbenker, støvsuge gulv, sette på 1 maskin klær.

Jeg lagde en ny liste over gjøremål som skal skje utover uka. 3 kolonner med -flere ganger daglig - daglig og - ukentlig. Nå er unnskyldningen a han er så sliten at han må sove. Ikke noe skjer.

4. han skal legge nr 2. For han har kveldsstell samtidig med nr 3, som fortsatt ammes. Dette gjennomfører han.

 

Han ble medisinert da han fikk diagnosen. Merker han ikke er så irritabel lenger, men har fortsatt kort lunte. Han ønsker at han skal være en prioritet i min hverdag, men det har jeg ikke energi til. Han gir meg ingenting. Han suger meg tom for energi. Og den trenger jeg til våre 3 barn i alderen 8år, 3,5år og snart 9 mndr.

 

Åh, kjenner jeg er fryktlig lite positiv her, men jeg er så fortvilet.

Vi søkte å få noen å snakke med hos familietjenesten. De ble bekymret for barna midt oppi alt dette, og belastningen på meg, så de meldte oss til barneverner og sa seg ferdige med oss. Vi er nå ferdige med BV. De mente barna får dekt sine behov mer enn godt nok.

Det er 6mnd venteliste hos psykolog, så han skal komme inn dit i før januar 2012.

 

Uff.. Føler meg tom. Ønsker å føle mer glede i hverdagen, men hans egoisme og "sykdom" overskygger alt, og jeg tenker at bare han hadde flyttet så kunne livet gått videre igjen...

HI