tråd for oss som har hatt sa el ma i tiden + - september

[Ballongmage]

tenkte vi som har mistet på omtrent samme tid kan ha en tråd til å dele tanker og erfaringer, støtte hverandre i tiden etterpå også når vi blir gravide igjen(forhåpentligvis fort!) blir vel litt nervøs ved en ny graviditet,tanker om det går galt denne gangen også osv.

En opplever det kanskje forskjellig,men tror mye er likt også både fysisk og psykisk.

 

Litt om meg: ble gravid på 7. forsøk, var på tidlig ul i uke 11 som viste 9+4,så da ble det utskraping i går. merket ingen ting så litt sjokk og se det døde embyroet på ul.

 

Lyst å bli gravid så fort som mulig,men tror jeg venter til etter en mens.

Ser det blir anbefalt så forskjellig hvor lenge man bør vente?

[DiBus]

Fikk påvist MA 16 august, var da 10+4. Embryoet var vell mellom 6-7 uker. Dette er min andre MA og det viste to plommesekker, men kun et synlig embryo og de mente at det andre hadde dødd tidligere.

Forrige MA var 11+3 i fjor oktober. Jeg følte for å vente en god stund før ny prøving.

Ble gravid ved første prøve periode første gang, og andre pp ved andre graviditet.

Er bekymret og redd for neste forsøk. Muligens vi venter to mens, man blir litt sliten av å gå gravid og kjenner det er godt med pause. Vil gjerne, men dessverre så er det med mer redsel og bekymring å prøve på nytt. Vurderer å søke hjelp som Trønderline i et tidligere innlegg skrev om. Har snakket med Medicus i Trondheim og kommer til å kontakte fastlege for å få revisjon til oppfølging denne gangen.

 

Sitter med en skrekk blandet fryd, vi blir gravid fort, men det tærer på i lengden.

[Solskinnsbolle]

Jeg vil gjerne være med på denne tråden! Jeg kommer til å prøve igjen så snart jeg får mensen og håper så sterkt at det går bra neste gang, da er det kanskje litt godt å ha kontakt med andre som er i samme situasjon.

 

Her er min miste-historie:

Første gang 11. feb. Da var jeg 8+5.

Andre gang 24. april. Da var jeg 6 et eller annet (usikker siden jeg ikke hadde hatt mensen mellom de to)

Tredje gang 29./30. aug. Da var jeg 8 (men fosteret døde litt mer enn 6). Hadde hatt to mens imellom.

 

Nå går jeg og venter på mensen, ble anbefalt å ha en mens for å få ut eventuelle slimhinnerester. Så skal vi prøve igjen! Krysser allerede fingrene...

[Ballongmage]

uff,så fælt det må være å miste flere ganger på rad;(

jeg er rå deppa etter å ha mistet en gang,og kjempe redd for å miste om vi blir gravide igjen..

jeg og vil prøve så fort som mulig. ser noen anbefaler å vente lenger enn andre,men siden du mistet selv etter to men sener i mellom så er det ingen garantier uansett hvor lenge man venter med prøvingen. er kroppen som avgjør om en i det hele tat tblir gravid tenker jeg, og kroppen som avgjør om det går bra el ikke.

 

syns ma er skikkelig ekkelt. går lenge og aner ingen ting. ved sa så vet en i det minste.( ikke at det hjelper på sorgen!)

jeg har blødd så og si ingen ting etter utskrapingen for en uke siden,men i går fikk jeg en kraftig blødning. skulle "egentlig " hatt mensen nå,usikker på om det er det(tenker det er for tidlig) har menssmerter nederst i magen og i korsryggen. håper bare syklusen blir normal snart og at vi kan prøve igjen!

 

Godt å ha dere å "prate" med, føler at de rundt meg ikke forstår helt,og begrenset hvor mye en kan snakke om temat om igjen og om igjen;)

 

[Solskinnsbolle]

Ja, det har virkelig ikke vært lett. Men jeg får litt "fanden i meg", og tenker at dette her skal gå til slutt! Nå når jeg/vi har gått gjennom så mye, skal jeg jammen ikke gi meg!

 

Jeg vet at det er helt unødvendig å si at du ikke må være redd neste gang du blir gravid og at det sannsynligvis ikke kommer til å skje igjen. Når man har gått gjennom noe slikt blir man bekymret uansett hva folk sier. Etter første gangen jeg mistet hadde jeg ikke sjanse til noen gang å få en fryktløs graviditet... veldig synd.

 

Jeg tenker som deg, kroppen blir gravid når den er klar! Det er det legene mine har sagt også, men denne gangen anbefalte gynekologen å vente en mens. Vet ikke om det er pga psykiske eller fysiske grunner. Men kroppen har jo vært gjennom ganske mye så langt i år...

 

Jeg synes SA er verre enn MA. Jeg småblødde i en uke før SA, og da går man rundt og er helt koko i hodet av bekymring, før man endelig begynner å blø og få smerter og får svar. Ved MA fikk jeg i alle fall piller omtrent med én gang de oppdaget det. Synes det er bedre å vite enn å gå rundt og lure. Det føles som tortur. Men slikt er vel individuelt.

 

Krysser fingrene for at det er mensen for deg, og at dere kan prøve igjen Bare prat, her er vi i samme båt og vet hvordan det er! Jeg skjønner hva du mener om at de rundt ikke forstår

[Gjest marie-s]

Jeg hadde SA natt til fredag den 23.09, var da i uke 11. Det var helt forferdelig å kjenne alt som landet i henden mine den natten, samtidig som jeg var her hjemme alene med sønnen min. Greit skulle nok klart å taklet dette litt bedre om ikke typen da sa "Nei, her skal det ikke prøves igjen" og i dag dumpet han meg på mail. Fy faen så jævlig det går an å bli.

 

Skal til legen i morgen og be om laaang sykemelding og hjelp til å bearbeide sorgen jeg nå har. Men jeg skal heller ikke la han slippe unna så billig så setter meg på et fly og har tenkt å konfrtoere han med det !

[Bebés'ilvousplâit]

Jeg fikk påvist MA i sv.uke 14, fosteret hadde bare kommet til et sted mellom 10 og 11 uker. Dette var 5. september. Hadde i tillegg en MA i mars i år i sv.uke 16 (også der var fosteret ca. 11 uker gammelt) og i oktober i fjor i sv.uke 9. Tilhører altså de som faller inn under navnet habituell abort.

 

Det har nå gått 3 uker siden den siste utskrapingen. Er i full jobb og fungerer som normalt. Har heldigvis 2 fine unger fra før (8 og snart 4)som holder meg i full vigør, så det er ikke så mye rom for å sette seg ned og grine. Men tårer har det vært. Når jeg tror jeg begynner å komme over tapet, melder de vonde tankene seg igjen og tårene er ikke langt unna. Var jo kommet forholdsvis langt og hadde begynt å glede meg til den lille som skulle komme i mars. Så jeg har passet på å ta ekstra godt vare på meg selv de siste ukene.

 

Når det gjelder å prøve på nytt, er det ikke så enkelt i vårt tilfelle, da vi må gjennom IVF (alle de 3 jeg mistet var resultat av IVF). Dessuten er jeg henvist til utredning for å se om jeg har en tilstand som gjør at fostrene ikke vil utvikle seg som de skal. Men jeg tror fullt og fast på at vi skal bli trebarnsforeldre til slutt - jeg vet bare ikke når.