Sint, trist og lei

[DiBus]

Dette er kun et utbrudd og ikke noe innlegg for sympati (sannsynligvis de siste hormonene som må ut).

 

Etter å ha opplevd to MA'er så føles det så jævlig urettferdig også jævlig håpløst. Man har gått i nesten tre måneder med symptomer på at man er gravid, og det x to. Så kommer det blødninger også sier alle rundt deg at det kan skje med alle og at det nødvendigvis ikke er abort. Man vet ikke hva man skal tro, kanskje har symptomene forandret seg. Allikevel så setter man seg i stolen for ultralyd og man tviholder på håpet om at legen skal si at alt er ok og at hjerte slår. Men ikke faen om det gjør det, man har gått her og trodd at skulle bli tre, men nei da.

 

Så sier alle rundt oss at det var naturens gang og ved første gang abort sa hadde plutselig alle hatt en., og at det også er vanlig. Min fornuft og kunnskap tilsier det sammen. Så skjer det en andre gang og da sier de bare at det går over. Selvfølgelig vet jeg at det går over. Vi har jo opplevd dette en gang før. Men ikke faen om det gjør ting lettere. Jeg blir sint, lei og oppgitt. For hva skjer den tredje gangen, vil hjerte slå da!!!

 

Det er det ingen som vet, og det føles vanskelig å tro det. Vi har ikke gitt opp, men det å være gravid er jo ingen lek og den veldig lange vente tiden vil ikke bli noe mindre. Så nå må det bare ut, jeg hater å være gravid til ingen nytte og jeg kjenner meg mer sint enn lei meg, denne gangen!

 

Så det var dagens frustrasjon og hormon utbrudd,kanskje det hjelpe noen andre som også bobler over med følelser i alle skalaer!

[bambino]

Akkurat sånn føler jeg også trodde det skulle blir min tur denne gangen men neida....

[me5]

heisann.....

ett lite års tid tilbrakte jeg også masse tid her på dette forumet ... med tårer ... fustrasjon....og savnet etter en normal graviditet....

 

jeg har også hatt 2 MA i ca uke 12

 

og 2 SA i uke 5/6 ( men disse regner jeg mesten ikke med )

 

og det er utrolig fustrerende..... den første gangen det oppleves kommer det som et sjokk det er jo bare noen som hender andre og ikke meg...... og den andre ganger er man så på tuppa og redd at på en måte er det mesten ikke rart kroppen reagerer..... det eneste som er i tanken er å få en spire til å gro som den skal.... men så er jo spørsmålet om man faktisk er klar.....

 

jeg er heldig å fått en spire som sitter på "3 " forsøket og denne gangen har jeg hatt en ro i kroppen..... vi bestemte oss egentlig for å vente ei stund..... etter en mens satt spiren og den sitter er nå i uke 20 mn hele veien har jeg bare tenkt at d ikke er så mye jeg kan gjøre annet enn å fryde meg for dagene som går.... ( jeg har jo to barn fra før)

 

 

men jeg vet at når man får det blå + så begynner allerede planene og tankene da å svirre om alt som ska skje fremover.... man knytter ett bånd.... mn plutselig uten forvarsel raser alle planene som for en time siden var helt oppnåelig...... det er ingen rettferdighet i det..... mn det hjelper så lite.....

 

ta vare på dere selv og finn den måten som passer for å kunne akseptere det som har skjedd...... for så å kunne starte på nytt igjen;-)

 

masse lykke til.....