Tenåring med psykiske problemer...

[Anonym bruker]

Har en datter som sliter med sosialangst og depresjon. Hun får hjelp, men synes det er tungt å håndtere og å vite hva jeg skal og ikke skal gjøre og si i ulike situasjoner. Føler jeg er på tå hev hele tiden, syr puter og anstrenger meg overdrevent noen ganger. Har så vondt av henne...og har dårlig samvittighet selv om jeg ikke bør ha det.

 

Andre i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i samme situasjon, men jeg har en mamma som har psykiske problemer og jeg har funnet ut at oppmuntring og det å stille små krav som igjen kan føre til at hun får en følelse av mestring når hun klarer det har vært en stor suksess. Ikke å stille så høye krav at hun faller pladask på ræv, men små krav som hun kan mestre.

Det å gå på tå hev og sy puter under armene føles sikkert lurt, men det er ikke alltid like bra i lengden. Om din datter skal bli frisk så må hun, sammen med dere, gjøre små skritt alene og da kan du hjelpe henne på veien med å gi henne mestringsfølelsen og selvtilliten tilbake.

[Anonym bruker]

Uff, det høres utrolig vanskelig ut. Alt vi alle vil er jo å se barna våre lykkelige.. Jeg ville tatt kontakt med Psyk Opp eller en annen forening eller organisasjon som kunne gi meg som pårørende støtte og råd, har du forsøkt det?

Stor klem.

[Anonym bruker]

Ja det er vondt å vite og se at hun lider. Herlig med de gode dagene da! Men å vite at hun gruer seg til hver dag på skolen er forferdelig.. Hun får hjelp fra BUP, og det gjør vi også, dvs råd og hjelp til hvordan å håndtere sykdommen hennes. Heldigvis!

[Anonym bruker]

Jeg slet fryktelig med sosial angst og selvmordstanker en periode (hadde blitt mobbet sønder og sammen på ungdomsskolen, og var så redd for mennesker og så lei av livet at alt virket håpløst). Jeg fikk sosial angst fordi jeg var redd for hva mennesker - alle mennesker - kunne gjøre med meg, jeg ble deprimert fordi jeg ikke fungerte sosialt, og selv om jeg var relativt smart og flink til det jeg drev med følte jeg at det var meningsløst å få til noe dersom man ikke hadde noen å dele det med, noen som satt pris på meg og å være i nærheten av meg. Det eneste som fungerte for meg, var å ta saken i egne hender ...

 

Jeg kom til slutt frem til at jeg måtte komme meg ut av det sosiale miljøet jeg var i. Det var rett og slett destruktivt for meg å være i nærheten av mennesker som så meg som den stille, vettskremte jenta man kunne herse med hvis man følte for det ... Jeg oppsøkte bevisst situasjoner hvor jeg visste jeg kom til å reagere, for eksempel sosiale sammenkomster hvor jeg visste det kom til å være mennesker jeg ikke kjente, og jobbet HARDT for å klare å fungere mer eller mindre normalt. La til meg den vanen å "ta på meg en maske", dvs at jeg visualiserte hvordan situasjonen kunne gå i beste fall, analyserte hvordan jeg måtte oppføre meg for at det skulle fungere, og gjorde mitt beste for å oppføre meg akkurat slik. Det høres lettere ut enn det er, men bare det å legge til seg et selvsikkert kroppsspråk kan gjøre mye. Rett rygg, avslappede, senkede skuldre, og hold for guds skyld både hender og føtter i ro! Andre mennesker leser ditt kroppsspråk og behandler deg deretter, ergo kan et solid førsteinntrykk og et selvsikkert kroppsspråk være nok til at du kommer deg ut av den vonde sirkelen .. Du ser selvsikker ut, folk behandler deg som om du er sterkere enn du føler deg, og med tiden vil også usikkerheten og angsten erstattes av en følelse av at man mestrer de sosiale situasjonene.

 

Dette høres kanskje ut som en skummel tankegang, men hvis man klarer å legge seg selv totalt til side og bare spille en rolle når man er i situasjoner hvor man føler seg utrygg kan dette hjelpe mye. Jeg ble med tiden en ganske god skuespiller ... Det hjalp meg også mye å lese om menneskers psykologi og kroppsspråk - det er mennesker jeg var redd for, så det å forstå mennesker bedre var for meg et naturlig sted å begynne. Og, jeg vet at dette høres banalt ut, men sjekkeguider var rett og slett en gullgruve for meg! Sjekkeguider inneholder ofte mange fantastiske råd om hvordan starte en samtale, hvordan føre en samtale, hvordan virke trygg på seg selv, hvordan virke interessant ... Kort sagt råd om en rekke saker og ting jeg fant problematisk.

 

For min del var det også en stor hjelp da jeg ble gammel nok til å kunne gå ut og ta meg en pils. Og nei, jeg snakker IKKE om å drikke seg full og hemningsløs, men det å kunne ta seg en pils eller to og få den lille hjelpen til å senke skuldrene var gull verdt. For min del var det en hårfin balansegang: Klinkende edru var jeg fortsatt ganske forknytt og anspent, etter en pils slappet jeg litt mer av, og ble jeg sittende lenge nok ved bordet hentet jeg meg gjerne en pils til som jeg satt og nippet til. I det øyeblikket jeg merket at jeg begynte å føle meg påvirket ble jeg livredd for å miste kontrollen, og angsten kom tilbake med dobbel styrke ... Så måtehold var definitivt stikkordet!

 

Som nevnt er dette noe jeg jobbet lenge med, og jeg var definitivt ikke bare sterk og tøff hele veien. Hvis jeg visste at jeg skulle f.eks. på bursdagsfeiring hvor det kom til å være mye ukjente ansikter kunne jeg være så redd at jeg gråt av fortvilelse før jeg gikk ut døra, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger maska raknet idet jeg kom hjem etter å ha vært sosial i et par timer ... Da er det viktig å tillate seg selv å være liten og redd slik at man faktisk får kjent på hva man frykter og hvor sterk frykten er, men også å slippe den til i samtalen slik at man får anledning til å stille spørsmålstegn ved den. Er dette virkelig så farlig som jeg innbiller meg? Hva er det jeg er redd for? Forsøk å tilstrebe kontroll over egen kropp, egne tanker, følelsesutbrudd og redsler, for verden rundt deg kan du faktisk ikke kontrollere .... Jeg har klart å bli tilnærmet angstfri med disse metodene, men har full forståelse for at mennesker er forskjellige og det som fungerte for meg vil ikke nødvendigvis fungere for datteren din, men det er jo alltids verdt et forsøk ...

 

Vet at dette ikke er så mye hjelp til deg som forelder, men du kan jo kanskje printe ut svaret mitt og vise det til henne?

 

Og et siste lite hjertesukk fra meg til deg: Det er ikke din feil. Barns psykiske problemer er ikke alltid foreldrenes feil, og særlig ikke problemer av denne sorten. Man kan ikke verne sine barn mot alt vondt her i verden, og selv om man selvfølgelig skal være der for barna sine når de sliter er det i dette tilfellet faktisk hennes psyke det er noe galt med. Ergo er det hun som må ta ansvar, hun som må styre prosessen, be om hjelp, ta imot hjelp, konfrontere det hun er redd for, og ta kontroll over sitt eget liv. Det er en tøff prosess, og det viktigste du kan gjøre som mamma er så stå ved siden av henne og gi henne en klem når hun trenger det, en hånd å holde i når hun trenger det, bistand når hun trenger det, og en skulder å gråte på når hun trenger det - for gråting kommer det til å bli..

 

Ønsker deg og datteren din alt godt!

[Anonym bruker]

Tusen takk for et flott svar og innlegg! Er nysgjerrig på om du har fått noen form for profesjonell hjelp? I såfall hva? Hvis ikke må jeg si du har gjort en bra jobb med deg selv! Godt å høre at man kan jobbe seg ut av dette. Jeg er klar over at veien er lang..