Til dere som fikk vite motsatt kjønn enn hva dere ønsket dere på UL.....

[Anonym bruker]

Hvordan tok dere det?

[Anonym bruker]

Jeg sparte overraskelsen til fødselen og ble bittelitt skuffet da det viste seg å være jente. Det gikk over i løpet av noen måneder, altså litt og litt ettersom hun viste sin personlighet og ble et ordentlig lite menneske, om du skjønner hva jeg mener.

Idag kan jeg ikke fatte hva jeg tenkte med! Hun er helt objektivt verdens skjønneste unge, hun er artig og blid og oppfinnsom og omtenksom og jeg vil bare spise henne opp! Blir helt øm bare av å se på henne.

Jeg var ikke så skrekkelig skuffet i utgangspunktet, altså, det var mer at jeg var så overbevist om at jeg skulle være guttemamma...

Fikk senere en gutt og var hverken ekstra glad eller noe da, var bare takknemlig for at han var velskapt og at alt gikk fint. Da hadde jeg lært at kjønn ikke betyr noe som helst.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke at folk skal være så opptatt av kjønn.

[Anonym bruker]

Tror men kan ønske seg det ene eller andre men når man så har fått vite kjønnet så spiller det liksom ikke så stor rolle lenger... Da er man bare ubeskrivelig lykkelig vist man er så heldig å oppleve att alt ser fint ut med barnet!

[Anonym bruker]

Jeg ØNSKET meg ikke noe kjønn men hadde en magefølelse på gutt!

Men så ble jeg litt satt ut da det var jente, måtte liksom vri om hodet og omstille meg litt.

Det tok kanskje 1-2 sekunder eller noe sånt :-P

[Anonym bruker]

Jeg fikk beskjed om at jeg ventet gutt nr 2 og ble litt lei meg fordi vi mista ei jente i dødfødsel, så jeg tror en del av meg trodde at om jeg fikk ei jente så fikk jeg tilbake hun vi mista...Ja, jeg vet! Merkelig tanke! Men overraskelsen ble stor da ultralyd viste feil og jenta allikevel kom Stol ikke alltid på ultralyd!

[<3 mine søte små<3]

jeg har gutt i fra før, og var overbevist at jeg skulle få gutt denne gangen og. pga det er bare født en jente på min side av fam på 22 år

 

men neida.. jeg får ei jente.. kjempe kjekt!!

jeg ble ikke skuffet, men veldig overrasket:)

[Anonym bruker]

Jeg håpet sterk på jente, da jeg hadde gutt. Hadde svært lyst på jente første gang også.

Da det var ganske sikkert på UL var både jeg og mannen litt skuffet den dagen og vi snakket ut om det. Etter det så vi frem til en gutt til!

Så glad da jeg fikk han i armene mine, min elskelige lille gutt!

 

Men savner enda en jente, selv om savnet er mindre. Mye pga at det er så lekre klær til jenter. Gutter er kjedelige i klesveien, men jeg kjøper uansett alt det lekre jeg finner, for noe er det alltid:)

Også pga det å få barnebarn i fremtiden. Ser problemet med sønner i nærmeste krets selv. Jeg ser mamma ha det vondt fordi hun ikke får være med i omsorgen slik hun er med meg og mine søstres barn. Da svigerdattera er litt meggete.

 

Egoistisk å tenke slik men det er sannheten.

[Anonym bruker]

Da jeg var gravid første gangen så regnet jeg med det var en gutt av en eller annen grunn. Da jeg fikk vite det var en jente så ble jeg overlykkelig, jeg har alltid ønsket meg en datter, det er noe med det å ha et barn som er ditt eget kjønn, nå var jo det overstått så denne gangen håpet jeg det var en gutt, hadde en veldig klar følelse på at det var det også og hadde heldigvis rett. Jeg føler meg heldig.

 

Ser ikke noe galt i det å ønske seg spesifikke kjønn jeg, det er jo det mest naturlige i verden. Alle har vokst opp med ulike erfaringer og opplevelser som har formet oss til å se for oss vår rolle som mamma eller pappa på en eller annen måte. I det bildet faller ofte spesifikke kjønn inn.

[Anonym bruker]

Svigerdattera er meggete?

Broren din klarer ikke å ta ansvar selv for at mora deres skal få ta del i omsorgen til ungene hans eller? Og hvis ikke: er ikke han da like meggete?

 

Får helt FNATT av folk som skal legge skylda på svigerdattera for at bestemor ikke får deltatt nok i barnebarnas liv. Hva med å legge ansvaret der det hører hjemme, hos BARNEFAREN?

[Ugl@]

Hæ?? Svigerdattra er megete? Må da vel være noe galt med svigermora også da, kansje blande seg unødvndig inn i ting, da skjønner jeg det i så fall.

Mine svigerforeldre får ta like mye del som foreldrene mine, i grunn vært mer behagelig å forholde seg til svigermor som aldri har blanda seg inn i hverken amming eller soving slik min egen mor gjorde, for hun gnålte alltid om jeg hadde nok melk, at jeg burde kutte ut amminga fordi det var mer effektivt med flaske og mme, pluss at jeg ikke måtte skjemme dem bort osv osv. Svigermor støtta meg i både fullamming, samsoving og har aldri blanda seg bort i noe med hverken barna eller oss uten at vi har spurt henne til råds om ting først.

Svigers har barna oftere enn foreldrene mine, men for all del, foreldrene mine er supre besteforeldre, men personlig synes jeg svigermor var best da barna var i spedbarnstida, da skydde jeg mamma som pesten på det verste, gadd knapt å snakke med henne overhode pga maset. Lot ikke henne passe dem over natta den fasa, mens svigermor fikk gjerne passe dem over natta selv om de var baby, for jeg viste hun tinte og varma opp mm-melka og ikke ga mme.

 

[Anonym bruker]

Er hun meggete eller bare annerledes enn dere? Altså, jeg og mannen min har 2 barn og hverken mine foreldre eller svigermor er med i omsorgen, selv om barna og besteforeldrene har kontakt og er på besøk hos hverandre. Sånn er vi, da. Kusinen til mannen min bor i generasjonsbolig med foreldrene sine og er den typen som bruker besteforeldre mye, og svigermor hadde kanskje sett for seg at hun skulle få en lignende rolle som de har, med sine barnebarn. Jeg blir sikkert sett på som litt sær og meggete jeg og, men egentlig så tenker og er jeg bare annerledes enn dem.

 

Har jente og gutt. Ble litt skuffet da jeg fikk vite at det var en gutt som nummer 2 fordi jeg trodde det var jente, men det gikk fort over. Har aldri vært så stolt som da jeg fikk sønnen min.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Mine foreldre deltar veldig lite i omsorgen til barna våre.

Uten at de legger skylda for det på mannen min...

 

Syns det er så utrolig trist at selv vi kvinner forventer at det er MØDRENE, og for all del ikke fedrene, som skal ta ansvar for at BEGGE besteforeldreparene skal få sett barnebarna sine nok.

Hvorfor slipper alltid fedrene unna? Hvorfor er det mer mitt ansvar at svigermor skal få se barnebarna, enn det er min manns ansvar at mora mi skal få se barnebarna nok?

[Anonym bruker]

Hvordan jeg tok det?

 

Først måtte jeg på intensivbehandling for hjerteinfarkt. Deretter fulgte måneder med terapi med ymse psykologer. Faktisk er jeg ikke helt ferdigbehandlet enda.

 

Fødselen var et mareritt, grudde meg SÅ til å se med egne øyne at barnet som hadde bodd inni meg bare var en gutt. Jeg er jo jente selv, og har jo da alltid sett for meg at jeg skulle få en liten prinsesse, for det er så mye fine klær til disse prinsessene, også kan de være med å bake til jul og sånt. Og ikke minst pynte!

 

Fødselen var like kjip som jeg hadde sett for meg, klarte ikke å knytte bånd til den lille gutten som kom ut. Nå, 18 år senere, sliter jeg fremdeles med å knytte morsbånd til denne gutten som nå er blitt mann. Kommer alltid til å sørge over prinsessa jeg aldri fikk. Hver gang jeg er på Hennes & Mauritz så må jeg felle en tåre eller ti når jeg ser de nyyyydelige rosa tyllskjørtene med tilhørende plasttiara. Hva jeg har gått glipp av lizm... livet er så jævla urettferdig!

 

Og hvordan skal det nå bli med barnebarn? Jeg som bare har en sønn kommer jo aldri til å få se barnebarna mine. Disse grusomme gutta har jo for vane å bli sammen med enda mer grusomme damer som tyranniserer svigermora si.

 

Huff og huff.